Da Jenny (24) tok OL-gull, var det personlige helvetet i gang: – Jeg levde et destruktivt liv

GULLJENTE: Jenny Rissveds poserer med OL-gullet i Rio.
GULLJENTE: Jenny Rissveds poserer med OL-gullet i Rio. Foto: Pontus Lundahl/tt/tt
Ingen visste problemene Jenny Rissveds (24) hadde mens hun sørget for svensk gulljubel i Rio.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

På verdensdagen for psykisk helse (10. oktober) stod den svenske OL-gullvinneren Jenny Rissveds frem med sin sterke historie.

Det var fra kjent at den svenske terreng-syklisten hadde slitt med depresjon, men akkurat hvor ille det var, hadde hun tidligere ikke kommet ut med.

Depresjonen kom i følge med alvorlige spiseforstyrrelser, avslørte hun på Instagram:

«Spiseforstyrrelse var i mitt tilfelle til enda mer tabu enn å snakke om en depresjon. Hvem kunne tro at en profesjonell idrettsutøver ikke hadde kontroll på hva hun spiste?»

Hun fortalte videre at problemene startet med overspising, før den påfølgende dårlige samvittigheten skapte de største problemene.

Hun begynte å trene på ekstreme tidspunkter, satt mål for hvor mange dager hun kunne gå uten å spise og på et tidspunkt brukte hun avføringsmiddel for å kvitte seg med alt hun tok inn.

«Noe inni meg sa at dette ikke var normalt, men jeg kunne ikke stoppe. Det eneste som sirkulerte i hodet mitt var å spise så mye som mulig, og så finne ut hvordan jeg kunne komme meg på toalettet. Livet starte å se ut som det til en avhengig, og jeg var sannsynligvis avhengig selv».

Spiseforstyrrelsene startet allerede i 2015, ett år før Jenny Rissveds vant OL-gull i Rio.

Holdt tilbake om konsekvensene

Hun stod frem med depresjonsplagene allerede etter OL-gullet, men unnlot da å fortelle om spiseforstyrrelsene. Det sier den svenske stjernesyklisten i et åpenhjertet intervju med SVT.

– Det var veldig lett å skjule det, og det gjorde jeg. Jeg tror at man gjør det fordi man skjemmes, sier hun.

– Jeg begynte å overspise i 2015, og begynte å leve et destruktivt liv ikke så lenge deretter. Hadde jeg kjent meg komfortabel med å prate om at jeg overspiste, og deretter tok avføringsmiddel fordi jeg hadde så mye angst og måtte kvitte meg med det jeg hadde spist... Hadde jeg vært komfortabel med det, hadde jeg allerede sagt det da jeg begynte å snakke om depresjonen i høsten 2016. Men jeg holdt det for meg selv.

Etter at hun stod frem for to uker siden har hun fått mye støtte.

– Når man har spiseforstyrrelser handler det om at man ikke har noen karakter. Det kjennes slik i alle fall. Som om jeg er helt karakterløs. Men det handler jo ikke om det. Det handlar om at hjernen er ute av balanse. At man ikke kan tenke klart.

Rissveds er i dag frisk, men hun tar medisiner og går i terapi regelmessig. Men kostholdet er også en viktig del av at hun er blitt frisk.

– Det er mye som har gjort at jeg er blitt frisk fra depresjonen, men hoveddelen er nok at jeg er begynt å spise, og kan spise uten å få angst. Det er helt fantastisk. Jeg kan spise chips, jeg kan spise pizza. Jeg kan spise slik som jeg nektet meg selv å spise. Til slutt skrek kroppen etter det, og det var derfor jeg overspiste. Jeg forsøker å beholde den følelsen. Jeg kan spise, jeg får spise, jeg skal spise.

Også et problem blant menn

Tidligere i år snakket den mannlige toppsyklisten Ben King til TV 2 om sine spiseforstyrrelser.

Han fikk et problematisk forhold til mat, på grunn av vektfokuset i landeveissyklingen. Han fortalte at han kastet opp hver dag, men at det var vanskelig å få hjelp.

– Jeg lette etter andre for ikke å være helt alene med smertene og slitet, men jeg fant ingen andre mannlige utøvere som snakket om det. Det var en «kvinnesykdom», og det gjorde at jeg skammet meg enda mer, sa han.

Han fikk støtte av den norske syklisten August Jensen.

– Det er nok et lite tabu, ja. Det tror jeg. Fokuset på spiseforstyrrelser er oftere rettet mot jenter enn mot gutter. Og da er det kanskje også enklere å åpne seg opp når fokuset er der. Men ser man på syklister, så vet man at det å være tynn er en del av «gamet». Jeg tror vi alle egentlig har et anstrengt forhold til mat. For det er watt per kilo som betyr noe. Og jeg tror det er mange som synes at det med mat er anstrengende. Det kan jeg selv skrive under på, sier bodøværingen.

Også Thor Hushovd og Mads Kaggestad kjente vekthysteriet på kroppen.

Jenny Rissveds historie forteller at det ikke bare er menn som har et problem der. Langrennsløperen Jessica Diggins fortalte også om sine spiseforstyrrelser i sommer.

Se dette innlegget på Instagram

Being an inspiration to others by spreading my words and experience is what inspires me the most. This post has been on the waiting list for a while. Waiting to come out in a true and honest way to all of you out there. It’s World Mental Health Day today and the timing couldn’t be better. • As you might know by now I’ve been trough a depression. When looking back with some distance between me and the disease, I’m now ready to tell you that during the same period I was diagnosed with an eating disorder as well. Eating disorders was in my case even more tabu to talk about than a depression. Who could believe that a professional athlete doesn’t have control over her diet? • My first real experience of eating disorders was binge eating three years ago. The anxiety and feelings of guilt were terrible. I tried a couple of times to put my fingers down my throat, but never succeed. I started to train at extreme times and I used to set goals for how many days I wasn’t allowed to eat. At one point I found out I could get rid of what I had eaten by using laxatives. Something inside me told me this wasn’t normal, but I couldn’t stop. The only thing that circulated in my head was to eat as much as possible and then figure out how to get to the toilet. My life started to look like an addict’s and I probably became an addict myself. • At the end of 2017 I seeked help for my depression and this was the very first time I was 100% honest about my relationship with food. Somehow I knew my obsession with food and my body was connected to my depression and that one meeting at the psychiatric departement at the hospital became my wake up call. The therapist said I should actually go to a clinic of eating disorders. Thereafter I got on a program to eat a certain amount of meals per day at certain times without compensating in any way. About 8 months later, in June 2018, I could finally for the first time since years, eat without any anxiety or feelings of guilt. • I wish one of the answers of the multiple times I googled ”why am I binge eating?” would have been ”because you’re not eating enough, go and get help”. I hope this post will be that one google search for someone ❤️

Et innlegg delt av Jenny Rissveds (@jennyrissveds)

Lik TV 2 Sporten på Facebook