Foto: Svein Ove Ekornesvåg

Hareide er lett å elske. Men jeg skjønner også at noen hater ham

Arild Stavrums bok om Åge Hareide gir et befriende usminket bilde av en helt usedvanlig mann.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Rekken av biografier som tegner et glansbilde av personen som portretteres er lang. Men heldigvis faller ikke Stavrum for fristelsen til å gjøre det.

Jeg har selv ofte tenkt hvor sjokkert folk hadde blitt dersom jeg skulle skrive, eller lage en tv-sak på alt jeg har opplevd «etter stengetid» som journalist.

Men min konklusjon har alltid vært at enkelte historier passer best i de lukkede rom.

Men her byr Stavrum på alt fra stripping i spillerbussen, via supportere som blir slått ned, og til en stupfull Hareide som blir båret inn på spillerbussen – av spillerne.

Og det er bra. For det hadde ikke vært troverdig å bare fokusere på Åge Hareides åpenbart mange positive sider.

Når man blir kjent med Åge Hareide, skjønner man raskt at han er en person man ikke kan forholde seg likegyldig til. Jeg skal ikke påberope meg at jeg kjenner han godt. Men jeg hadde gleden av å jobbe tett med både Rosenborg og landslaget da han var trener der.

Og bortsett fra Nils Arne Eggen, så er det ingen i norsk idrett som har imponert meg mer, lært meg mer, og gitt meg mer glede å jobbe med – eller mot om du vil.

For å si det sånn. Jeg har fått mer kjeft av Hareide enn jeg noen gang har fått av mine foreldre.

Med Åge Hareide vet du aldri helt hva du får. Du må stålsette deg for ei skyllebøtte når du minst venter det. Hårføner er til tider unødvendig i mannens nærvær.

I neste øyeblikk er han verdens beste fyr, og tar deg med inn i herlige anekdoter på en måte ingen andre i norsk idrett er i nærheten av å gjøre.

Men uansett og det er godfoten, eller surfoten han står på. I bunnen ligger det en lidenskap, og kunnskap så sterk at man skjønner hvorfor denne mannen har hatt suksess.

Personlig foretrekker jeg syv av syv dager en person som skjeller deg ut rett i ansiktet, enn en som bare jatter med og går rett på bakrommet og prater drit om deg.

Men: Slik er det ikke for alle.

Både som leder, og person, er Hareide lett å elske. Men jeg skjønner også at noen hater ham.

Avsnittene i boka om Thomas Myhre er kanskje de som gjør dypest inntrykk. Vår gamle landslagskeeper sier rett ut at han hater Åge Hareide. Det er sterke ord.

Det startet kanskje med Myhres enorme tabber mot Tyrkia i EM-kvaliken i 2008 kostet Norge og Hareide sluttspillplassen den gangen. Som trener er man prisgitt at spillerne gjør jobben. Og Myhre sviktet Hareide, som hadde gitt han bunnløs tillit i en periode av karrieren han var helt ute i kulden på klubblaget.

Den tilliten forsvant tilsynelatende etter tabbene.

Da de senere møttes som spiller og trener i Viking, endte det med at Hareide sendte Myhre på dør etter en utenomsportslig episode på treningsleir i Spania.

Myhre hevder i boka at Hareide og sportssjef Egil Østenstad truet med å framstille ham som narkotikamisbruker i norske medier dersom han ikke signerte en sluttavtale. Og forteller at han etter dette la Hareide for hat, og at mener at han er en kynisk jævel som kun tenker på seg selv.

Det er lett å forstå Myhres frustrasjon. Samtidig som Hareide som sjef var i sin fulle rett til å gjøre det han mente var best for laget.

De kyniske valgene har vært en rød tråd gjennom Hareides karriere. Han sjokkerte hele Trondheim da han sendte klubblegenden Bent Skammelsrud på dør i Rosenborg i 2002. Det første han gjorde som norsk landslagssjef var å hente inn John Carew i varmen - som hadde blitt sendt i kulden av resten av toppene i fotballforbundet. Og senest i sommer vraket han flere publikumsyndlinger fra den danske VM-troppen.

Han er kynisk. Og han gjør det han tror er det beste for sine lag. Uten hensyn til enkeltpersoner.

På andre siden er han fantastisk med mennesker. Spillerne omtaler han som en farsfigur. Han gir dem tillit. Han er ekstremt tydelig. Og de som griper den tilliten har en tendens til å vokse seg store i Hareides lag.

Overfor sine venner, er Hareide den som alltid stiller opp. Havner du på sykehus, er Hareide den første som dukker opp.

Og det er i krysningspunktet av disse egenskapene Hareide har bygget en unik karriere.

Det er på mange måter det brennende engasjementet kombinert med en unik fotballforståelse som har gjort at Hareide har vunnet serien både i Norge, Sverige, og Danmark med sine lag. Og det er disse egenskapene, kombinert med en god dose sportslig kynisme som sikret Malmö plass i Champions League, og sendte Danmark til VM.

Jeg har vært inne på det før i disse spaltene. Trenere med suksess framstår gjerne som gale - selv om de i jobben sin er helt geniale.

Det gjelder for Nils Arne Eggen, Jose Mourinho, og Gjert Ingebrigtsen for den saks skyld.

Og det gjelder definitivt for Åge Hareide.

Selv om folk flest stadig legger et rosa slør over tilværelsen i disse blogg og SoMe-tider, så er livet aldri bare en dans på roser.

Åge Hareide er et godt eksempel på dette. Og hvis jeg hadde vært han, så ville jeg vært stolt over at noen tegner et nyansert bilde av hans liv og gjerninger. Fordi livet er ikke bare bra. Og alle mennesker har noen mørke sider som er vanskelig å forholde seg til for andre. Sånn er det bare.

Dessuten. Ærlighet varer alltid lengst.

Og kanskje derfor har vi Åge Hareide med oss i manesjen ennå.

Heldigvis.