#

2SITERT

Interessen for den blonde gulljenta er større enn noen gang

TOPSHOT - USA's Jessica Diggins (L) and USA's Kikkan Randall celebrate winning gold in the women's cross country team sprint free final at the Alpensia cross country ski centre during the Pyeongchang 2018 Winter Olympic Games on February 21, 2018 in Pyeongchang. / AFP PHOTO / Odd ANDERSEN
TOPSHOT - USA's Jessica Diggins (L) and USA's Kikkan Randall celebrate winning gold in the women's cross country team sprint free final at the Alpensia cross country ski centre during the Pyeongchang 2018 Winter Olympic Games on February 21, 2018 in Pyeongchang. / AFP PHOTO / Odd ANDERSEN Foto: Odd Andersen
Jessica Diggins er en av de store grunnene til at amerikansk langrennssport er på full fart mot toppen, skriver TV 2s langrennsekspert.

Se for deg dette. Året er 2006, og det nærmer seg OL i italienske Torino. I svenske aviser kan du lese om en unggutt som knuser etablerte stjerneløpere som Anders Södergren og Mathias Fredriksson. Ikke bare knuser han dem. Han gjør nærmest narr av dem. I dagene etter raser debatten i svenske medier. Er virkelig en juniorløper vårt beste kort i OL? Tør vi å sende en så ung løper ut for å forsvare landets ære? Svaret langrennsledelsen lander på er nei.

I ukene som følger bare eskalerer debatten. Sverige reiser nemlig hjem fra OL med null langrennsgull. Når langrennseliten samles for å avslutte sesongen i nettopp Sverige, nærmere bestemt i VM-byen Falun, setter junioren hele verdenseliten på plass. En ny langrennshelt har for alvor fått en plass i svenskenes hjerte. I årene som følger blir de vitne til en resultatrekke verden knapt har sett maken til, som når sitt endelige klimaks da den nå voksne løperen vender tilbake til Falun og tar fire VM-gull i ett og samme mesterskap. Langrennsinteressen i Sverige har knapt vært større, sponsorene strømmer til og deltakelsen i barne- og ungdomsarrangementer når en «all time high».

Gulljenta kunne vært konkurrent

Nå er heldigvis ikke Petter Northug svensk, og det tror jeg alle nordmenn som elsker langrenn skal være glade for. En som imidlertid kunne konkurrert for et annet land, er amerikanske Jessie Diggins. Selv om innledningen i dette tilfellet bare var et tankeeksperiment, tør jeg likevel påstå at det ville vært et like hardt slag for amerikansk langrenn å miste Diggins som det ville vært for Norge å miste Northug. Kanskje ikke med tanke på resultater alene, men når man ser hva den smørblide skiløperen fra Minnesota er i ferd å bety for amerikansk langrenn, skjønner man hvor viktig det er med profiler.

Jessie Diggins vokste opp i Afton, Minnesota, en stat der en tredel av befolkningen ifølge Wikipedia har norske aner. Diggins har på sin side kanadisk mor, og var nær ved å glippe for amerikansk langrenn allerede i ungdomsårene. Hadde det ikke vært for den uavhengige National Nordic Foundation (NNF), som gikk inn og støttet Diggins der et hardt presset amerikansk ski- og snowboardforbund ikke hadde midler, ville sannsynligvis Diggins tatt turen over grensa og konkurrert før de røde og hvite naboene i nord.

Verden rundt på gulljakt

Jessie Diggins har reiste nemlig verden rundt i jakten på å bli en bedre skiløper, med støtte fra NNF i ryggen. I motsetning til sine norske konkurrenter, er nemlig Diggins og de andre langrennsløperne del av et forbund der midlene skal fordeles mellom alle ski- og snowboardøvelser. I Norge fikk NSF Langrenn selv ansvar for egne midler i 2009, og siden den gang mer enn tredoblet markedsinntektene seg. Diggins, på sin side, var i juniorårene avhengig av NNF for å reise til Europa og utvikle seg som langrennsløper.

Første gang undertegnede la merke til Jessie Diggins var under junior-VM i franske Praz de Lys Sommand. Skuffet over min egen 13. plass så jeg en energisk og smørblid 17-åring gå inn til 43. plass på fellestart med skibytte, i ett renn der de to første plassene gikk til ett år eldre Ingvild Flugstad Østberg og Krista Lähteenmäki (nå Pärmakoski). Året etter var hun inne blant de 30 beste i junior-VM, før hun i sitt siste år som junior gikk inn til 7. plass på 5 kilometer fri. På de fire første plassene; Ragnhild Haga, Kari Øyre Slind, Heidi Weng og Martine Ek Hagen. Samme sesong markerte hun seg også i Skandinavisk Cup og FIS-renn i Norge, før hun fikk sin VM-debut i Holmenkollen med 25. plass på sprinten i Holmenkollen.

I 2013 fikk langrennspublikummet for alvor opp øynene for gladjenta fra Minnesota. Diggins og lagvenninnen Kikkan Randall, som i mange år hadde båret amerikansk langrenn på sine skuldre, vant et overraskende VM-gull i lagsprint i Val di Fiemme. I USA er det imidlertid bare OL-gull som gjelder. Selv om Diggins og de andre amerikanske jentene for alvor har etablert seg i verdenstoppen de siste årene, er det først etter vinterens OL-gull at amerikanerne trykket gulljenta til sitt bryst. Nok en gang var det veteranen Randall og Diggins som sørget for en historisk gullmedalje, USAs første i langrenn, i et mesterskap andre amerikanske gullfavoritter ikke innfridde.

GULLJENTER: Kikkan Randall og Jessica Diggins kunne glise over gull på kvinnenes lagsprint i OL i Sør-Korea.
GULLJENTER: Kikkan Randall og Jessica Diggins kunne glise over gull på kvinnenes lagsprint i OL i Sør-Korea. Foto: Loic Venance

Får verdenscup på hjemmebane

Tilfeldighetene ville det slik at undertegnede var i USA under lekene i Sør-Korea, midt i «Jessie Diggins-land». Der fikk jeg gleden av å spise middag med ledelsen i National Nordic Foundation, som med tårevåte øyne kunne fortelle om Diggins’ reise fra lokalt talent til olympisk vinner, støttet av midler de hadde samlet inn. Midler som også sørget for at gulljenta fortsatt konkurrerer for USA.

Det var imidlertid ikke bare NNF som feiret USAs første OL-gull i langrenn. Da Jessie Diggins og lagvenninnen Kikkan Randall dukket opp på storskjermen da jeg stod på start i den amerikanske birkebeineren, opplevde jeg et jubelbrus jeg ikke har opplevd maken til siden jeg fra tribuneplass så Petter Northug spurte inn til VM-gull på femmila i Kollen. «The Birkie» samler over 10.000 langrennsløpere i Wisconsin hvert eneste år, og rennet har samme hovedsponsor som Jessie Diggins fra nabostaten Minnesota.

Takket være blant andre Diggins og gjengen bak USAs største skirenn kunne man nylig lese at verdenscupen tar turen til Minneapolis, Minnesota i 2019/2020-sesongen. Samtidig som interessen for langrenn er større enn noen gang, er også interessen for den blonde gulljenta større enn noen gang. Store amerikanske selskaper signeres som nye samarbeidspartnere, etter OL-gullet ble flere av landets største frokostshow besøkt og nylig besøkte Diggins NFL-klubben Minnesota Vikings for å fortelle hvordan hun jobber mentalt under konkurranser.

Bak Diggins vokser det også frem nye talenter. I vinter tok ungjenta Hailey Swirbul sølv og bronse i junior-VM i Goms i Sveits. I samme mesterskap tok USA sin første stafettmedalje i junior-VM, ledet av ankermannen Gus Schumacher. I sommer satte Schumacher alle de beste juniorløperne i verden ettertrykkelig på plass under et testløp under den internasjonale juniorsamlingen på Sjusjøen, og bak han fulgte flere lagkamerater.

Om jeg får rett i mine spådommer, ser jeg ikke bort ifra at både Diggins, Swirbul, Schumacher og andre amerikanske langrennsløpere skal konkurrere om VM-gull på hjemmebane om noen år. Men før den tid skal ei smørblid jente gå verdenscup hjemme i Minnesota, som det amerikanske langrennspublikummet skal prise seg lykkelig for at fortsatt kan kalles hjemmebane.

Lik TV 2 Sporten på Facebook