PROMILLEKJØRTE: – Savner tankene som må ha plaget ham i ettertid.
PROMILLEKJØRTE: – Savner tankene som må ha plaget ham i ettertid. Foto: Alley, Ned

Noen glipptak fra Northug

Han drømte om å bli verdensmester. Og drømmedama kom fra Steinkjer.

Han forteller om begge seirene, Petter Northug jr., i boken «Min historie».

Og han legger ikke skjul på at det i de senere år har vært lettere å vinne på damefronten enn i skiløypa.

«Da jeg vokste opp hadde jeg aldri draget. Men, etter VM i Oslo endret det seg. Jeg kunne nærmest ikke gå inn i døra på et utested, uten å få tilbud. Etter hvert ble jeg helt nummen, ingenting ble spennende lenger. Fra å være helt isolert, fikk jeg plutselig alle muligheter»

Livet til trønderen har ikke bare vært oppturer, og han virker dønn ærlig når han beskriver at jubelmesterskapet, VM i Oslo i 2011, gjorde noe med ham.

«Den sulten som alltid hadde vært der, som jeg hadde våknet til med hver dag siden jeg var liten gutt, var borte.»

Men Northug var fortsatt med i verdenstoppen et par sesonger til, mer på grunn av «gammel» trening enn hva han gjorde nå. «Jeg visste det innerst inne. Det var bare et tidsspørsmål før alt rakna», forteller han i boka. Han oppleves som åpenhjertig og ubundet i denne delen av boken.

Og bunnen på nedturen kom med fyllekjøringen i mai 2014, dette er viet god plass i boken, men jeg savner tankene i ettertid som må ha plaget Petter Northug jr.: Han stakk fra en bekjent i bilen.

Ingen barnestjerne

Vi får høre om starten på langrennskarrieren. Han var alt annet enn barnestjerne. «Ny helg, nye tap, 24. plass, 17. plass, 13. plass».

Northug forklarer at han ble lei av å bli slått og trente hardere og hardere. «Jeg hadde fått det hjemmefra, hele tankesettet om viktigheten av hardt arbeid».

Og en hjemmefra er pappa John som stemples som «stein hakke gæren idrettsfar».

Vi får gjenoppleve høydepunktene med VM-ene i Sapporo, Liberec, Oslo og OL i Vancouver.

ÆRLIG: – Det er en dønn ærlig Northug man møter i biografien.
ÆRLIG: – Det er en dønn ærlig Northug man møter i biografien.

At han ikke kom med til OL i 2006 er fortsatt bittert, og Northug har ennå ikke tilgitt daværende landslagstrener Krister Sørgård.

Også tidligere generalsekretær i Norges Idrettsforbund, Inge Andersen, får sitt skussmål.

Det blir sikkert mer snakk om linjene som er viet til Aylar Lie, enn om hans egen beskrivelse av sitt vinnerinstinkt – selv om det er mye mer interessant:

«Jeg er ikke best om våren, sommeren eller høsten. For meg er trening jobb. Og jeg tar den seriøst. Jeg liker til og med å gjøre den tyngre, vondere og vanskeligere enn jeg behøver. Så tar jeg på meg vektvesten på åtte kilo og løper i myra. Jeg skrur på tyngre hjul på rulleskia. Det er sånn jeg liker det. De andre får prate. De andre får smile og fortelle vitser. Jeg sitter og tenker på vinteren».

Men det store spørsmålet er om vinnerinstinktet kommer tilbake. Om han får den samme besettelsen for å vinne som han hadde før VM i Oslo - og som han klarte å gjenskape i VM i Falun etter fyllekjøringen.

Folk må gjerne tro at han er ferdig som langrennsløper, mener han, og de må også le av resultatene hans i fjor. Men ikke glem én ting, advarer skikongen: «Jeg har vært der før. Jeg vet hva som kreves».

Glipptak

Det er for meg et par glipptak i boka, for Northug hopper over alle sine «Instagram-sprell» de siste årene, heller ikke sportssjefen Vidar Løfshus, som han har hatt mange feider med, er nevnt en eneste gang. For ikke å snakke om dopingsakene i norsk langrenn. Også hans tanker om utenlandske konkurrenter – som har måttet sone dopingdommer.

Men dersom han er like pigg i løypa til vinteren, som i boka, så kan det bli moro å være Northug-tilhenger.

Boka gir et godt innblikk i livet til verdens viktigste langrennsløper. Du blir godt kjent med Petter Northug jr. gjennom denne boka.

Det finnes løpere med bedre resultater, men ingen har betydd mer for langrennssporten enn Petter Northug jr. Gutten som ble rockestjerne i det trauste strikkegenser- og havregrøtmiljøet.