– Det er det verste man kan oppleve, men jeg kom tøffere ut av det

Fotballen ble ekstra viktig da Iver Fossum mistet faren som 14-åring.

Et hundretalls supportere har møtt opp på Hannovers treningsanlegg, noen hundre meter fra hjemmebanen Niedersachsenstadion, når Iver Fossum og lagkameratene kommer ruslende.

Hannover ligger helt sist på tabellen på tidspunktet TV 2 er der, etter et 1-4-tap mot Eintracht Frankfurt, men stemningen fra de frammøtte er ikke fiendtlig eller amper.

– God morgen, sier de fleste av spillerne idet de passerer.

Jerndisiplin

Gjennom et gitter, som kan trekkes for med gardiner de gangene Hannover ønsker å trene uten innsyn, følger supporterne treningen til sitt hardt pressede lag. De får se klassisk tysk jerndisiplin fra trener André Breitenreiter:

11 mot 11 gjennom hele økta. Det laget som slipper inn mål, må løpe noen drag fra midtstreken mens det andre laget står og ser på.

Etter en times tid er det pause. Så venter økt nummer to seinere på ettermiddagen. Da er det på ny i gang med 11 mot 11, og de tar med seg stillingen fra den første økta over i den andre.

Når TV 2 setter seg ned med Iver Fossum mellom de to øktene - han er for øvrig den eneste av Hannover-spillerne som får gjøre et intervju den treningsuka (Hannover vant 3-1 i bunnkampen mot Stuttgart den påfølgende helga, journ.anm.) - sier han at det vi fikk se ikke er helt uvanlig.

– Spesielt når vi tapte i helga. Da kom det ikke som noen stor overraskelse at vi spiller 11 mot 11. Heller ikke at det blir litt løping hver gang vi slipper inn mål, sier han og smiler.

– Er blitt tøffere

For Iver Fossum er det ikke noe problem med ekstra løpetrening. Ikke at han trenger det, han er som regel blant spillerne som legger ned flest kilometere i løpet av en kamp.

Derimot har han tidligere fått tilbakemeldinger på at han kan bli enda tøffere i duellspillet.

– Jeg har fått mange beskjeder opp gjennom årene, om at jeg må være tøffere. Det føler jeg at jeg er blitt. Det handler om å vise hvor god man er med ballen, og være smart, rett og slett, mener Fossum.

Om 22-åringen fra Klokkarstua på Hurum har noen prosenter å hente på tøffheten i duellspillet, er det lite å utsette på tøffheten i topplokket.

Som 14-åring opplevde han noe av det verste et barn kan oppleve: Å miste en av foreldrene.

En mandag kveld i januar 2011 kolliderte pappa Erik Haldor Fossum med et vogntog, et par mil sør for Gjøvik. Han skal ha vært ved bevissthet da han ble klippet løs fra vraket, men døde av skadene.

– Det var veldig tøft. Samtidig hadde jeg en god familie rundt meg, som tok veldig godt vare på meg. Vi tok alle vare på hverandre. Selv om det er det verste man kan oppleve, kanskje, føler jeg egentlig at jeg kom tøffere ut av den situasjonen, sier Iver Fossum.

– Ville bare spille fotball

Ulykken skjedde bare en måneds tid etter at Iver Fossum hadde begynt å spille på Strømsgodsets guttelag. Og bare noen dager etter sjokket, var han tilbake på treningsfeltet. Selvsagt ikke fordi han måtte, men fordi fotballen var den beste terapien.

– Jeg husker ikke engang hvordan jeg reagerte da det skjedde, jeg klarer ikke å tenke meg tilbake til det. Jeg ville bare spille fotball. Det er mange tanker i hodet på en 14-åring som mister faren sin, og for meg var det veldig fint å ha fotballen. Jeg dro på trening, det var det jeg tenkte på, det var nesten et lite fristed hvor jeg kunne slappe av og kose meg. Man kan kalle det terapi, slik var det i hvert fall for meg, sier han.

Storebror Emil, som er tre år eldre og har spilt såpass høyt som for Mjøndalen i 1. divisjon, følte det på samme måte.

– Begge to var i gang med treninger omtrent med en gang. Det var utelukkende positivt. Iver hadde en veldig flink trener i Godset, som hjalp ham mye.

– Følte ansvar overfor moren vår

Samtidig var brødrene opptatt av å ta vare på mamma Anita. Guttene var bare 14 og 17 år, men følte det var nødvendig å ta større ansvar på hjemmebane.

– Det ble ganske naturlig på det tidspunktet. Vi følte et ansvar overfor moren vår, vi måtte passe på henne også. Det er vanskelig å beskrive hvordan man gjør det. Men det var en følelse av at jeg måtte bli litt mer voksen, sier Iver Fossum.

Anita Rørvik Fossum blir rørt når hun skal beskrive støtten hun opplevde fra sønnene i den perioden.

– Det var alt, sier hun om betydningen.

FAMILIEN HAR STÅTT SAMMEN: Mor Anita og storebror Emil har sammen med Iver måtte takle den tøffe tiden etter at faren mistet livet i en bilulykke.
FAMILIEN HAR STÅTT SAMMEN: Mor Anita og storebror Emil har sammen med Iver måtte takle den tøffe tiden etter at faren mistet livet i en bilulykke.

Hun og eldstesønnen Emil tar imot besøk i huset til guttenes besteforeldre. Det henger bilder av Iver og Emil overalt i huset, det står Hannover 96-tøfler i gangen, der det også et rammet inn et bilde av Emil og Iver som motstandere på banen.

– Det er den eneste seniorkampen vi har spilt mot hverandre. Første cuprunde i 2014. Godset slo oss 10-2, det var en tung opplevelse, gliser Emil Fossum, som på den tida spilte for Birkebeineren.

– Det ser ut som Iver sier noe til deg på bildet, hva handlet det om?

– Her sier han: «Drammens Tidende lurte på et bilde, så det er fint om det ser ut som vi står og prater sammen».

Familien stod sammen

Klokkarstua er ca. en 40 minutters kjøretur unna Drammen. Da familien mistet faren, bestemte mamma Anita seg for å kjøpe en leilighet der.

Iver Fossum spilte fotball i Godset, men gikk fortsatt på Tofte skole i Klokkarstua. Der jobbet også mamma Anita.

– Mamma og Iver kjørte sammen hver morgen, og så tilbake til Drammen på trening. Mamma jobbet litt redusert for å gå det til å gå opp med kjøringen. Det var viktig at vi tre var samlet, sier Emil.

– Mye av tiden gikk til å kjøre dem, og vente på dem. Jeg hadde ikke så mye tid til overs, smiler Anita.

Iver Fossum er glad for at faren rakk å oppleve at han gikk til Strømsgodset.

– Det var stort for meg, og for ham også. Så det var trist at det skjedde akkurat da. Samtidig er jeg glad for at han i hvert fall fikk med seg det.

– Hva tror du han ville tenkt om at du nå spiller i Bundesliga og er fast i A-landslagstroppen?

– Jeg tror han ville vært veldig glad og veldig stolt. Det er jeg ganske sikker på.

Iver Fossum og kameraten Martin Ødegaard i aksjon for Strømsgodset. Fossum forlot drammenserne Til fordel for Hannover 96 i 2016.
Iver Fossum og kameraten Martin Ødegaard i aksjon for Strømsgodset. Fossum forlot drammenserne Til fordel for Hannover 96 i 2016. Foto: Braastad, Audun

– Gode minner

Han har mange gode minner fra samtalene med faren, gjerne i bilen på vei hjem etter en bortekamp. Turene ble ofte ganske lange også, for det var ikke flust av motstandere i umiddelbar nærhet til Klokkarstua.

– Han kjørte meg til alt av treninger og kamper. Det er gode minner å ha, og tenke tilbake til bortekampene da jeg var 10-12 år, og vi satt og diskuterte hvordan kampen hadde vært. Hva som var bra, hva jeg kunne gjort annerledes og sånne ting.

– Lærte du mye av de samtalene?

– Jeg lærte mye, selv om han kanskje ikke var noen fotballekspert. Men for meg for han veldig flink. Han kunne fotball og var veldig interessert, sier Hannover-spilleren.

På Klokkarstua hadde familien hus med stor hage. I nabohuset bodde tante og onkel, fetter og kusine, og rett i nærheten der igjen var besteforeldrene.

Når Norge møter Slovenia lørdag kveld, sitter hele gjengen på tribunen.

– Vi var veldig nære før det som skjedde (i 2011), men etterpå ble vi enda tettere. Vi ble nesten som en liten familie, faktisk, sier han.

– Forsiktig, men bestemt

Storebror Emil er den han har strukket seg etter gjennom oppveksten. Kanskje ble mye av grunnlaget for Ivers fotballkarriere lagt i den ganske smale og lange hagen hos besteforeldrene.

Her hadde de hver sin banehalvdel, man kunne maks touche ballen én gang før avslutning, og storebror hadde overtaket her fram til Iver ble 13-14 år.

Men da var løpet kjørt.

– Kunne du blitt like god som ham?

– Nei. Når jeg ser hvordan han holder på, og hva han har gjort for å komme så langt, så er det ikke for alle. Han har en ro og en tålmodighet ,i tillegg til å være mer talentfull rent fysisk, sier Emil Fossum.

Mamma Anita sier yngstesønnen alltid har vært en kriger.

– Som liten var han veldig forsiktig, men bestemt. Han visste hva han ville, og han ga seg aldri. Var det noe han hadde bestemt seg for, så gjorde han det, uansett. For eksempel en lang skitur. Var det dårlig vær, så fullførte han.

Storebror mener det er den mentale styrken som er Iver Fossums fremste fortrinn.

– Hodet er hans største styrke, uten tvil. Spilleforståelsen og måten han takler medgang og motgang på. Han er faktisk veldig god i medgang også, til å komme seg til det neste nivået. Det er sjelden han er fornøyd. I hvert fall ikke mer enn ut kvelden, når han har spilt en god kamp.

– Man kan ikke tenke sånn

Hovedpersonen selv er enig i at han er mentalt sterk. Det er ikke for alle å flytte alene utenlands i en nådeløs bransje som 19-åring, men for Iver Fossum var det ikke noe problem å reise til Hannover.

– Det var selvsagt spesielt, etter å ha bodd i trygge omgivelser i Drammen, til å komme hit hvor jeg ikke kjente noen. Men det viktigste for meg da jeg kom hit, var å legge ting jeg ikke trengte å bry meg om til side. Jeg fokuserte kun på fotballen. Og det gikk helt fint.

– Hva mener du med å legge ting til side?

– Det er selvfølgelig et savn med venner og familie. Man kan fort tenke at det hadde vært fint å være hjemme i Drammen, men man kan ikke tenke sånn, for da kunne man nesten blitt deprimert. Man må fokusere på det man kan gjøre noe med.

– Har det som skjedde med faren din bidratt til å ufarliggjøre fotballen litt også?

– Ja, når jeg har vært gjennom det jeg var den gang, vet jeg at selv om jeg misser på en pasning, så kunne det vært verre. Selv om jeg ikke tenker på det akkurat når jeg spiller fotball, presiserer han.

– Men har man det litt tøft på fotballbanen, så veit jeg at det ikke er noe farlig. Det kommer til å gå fint uansett, liksom.

Lik TV 2 Sporten på Facebook