– Det er karrièrens bunnpunkt med ganske så god margin, og jeg vet ikke helt hvorfor, sier en åpenhjertig Michael Carrick til den britiske avisen The Times.

Den tidligere midtbanespilleren sikter til Champions League-finalen mot Barcelona i 2009.

Tidlig i kampen forærte Carrick Andrés Iniesta ballen.

Den spanske playmakeren fosset fremover og spilte ballen til Samuel Eto'o i god posisjon. Kameruneren hadde få problemer med å sende katalanerne i ledelsen.

Manchester United klarte aldri å komme tilbake og tapte til slutt 0-2.

Carrick klandret seg selv.

– Jeg var med å vinne Champions League året før, men det var fullstendig irrelevant. Det føltes som jeg var deprimert. Jeg var langt nede, og jeg ser for meg at det er slik depresjon er, siteres 37-åringen.

Grunnen til at han ser på det som en depresjon, er at han ikke klarte å legge det fra seg. Først to år senere føltes det som at han hadde klart å komme seg ordentlig på beina igjen, skriver The Times.

– Jeg følte meg elendig etter noen kamper, men da kom jeg meg over det etter noen dager. Denne klarte jeg bare ikke å riste av meg. Det var en merkelig følelse, forklarer han.

«Hvorfor gjorde jeg det?».

Det er spørsmålet den nåværende United-treneren stilte seg gang på gang. Derfra ballet det bare på seg.

– Som fotballspiller er du forventet å være en maskin som bare skviser ut resultat på resultat. «Du tjener mye og spiller for en stor klubb, hvorfor kan du ikke spille bra hver uke?». Det er bare ikke slik det funker, sukker han.

– Det er ikke noe som snakkes om i fotballen. For dem jeg spilte med, kommer dette til å være første ganger de hører om det. Jeg prøvde bare å holde det for meg selv, følger han opp.