Rosted om det nervepirrende møtet med legene: «Jeg var forferdelig nervøs. Dette var dommen»

Fire år senere lever Sigurd Rosted fotballdrømmen.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det henger ikke så mye kunst på veggene hjemme hos Sigurd Rosted i Gent. Men de to innrammede draktene på veggen betyr til gjengjeld mye for 24-åringen:

Den ene av dem er den uvaskede og møkkete landslagstrøya han debuterte i, da han kom fra benken og scoret vinnermålet i 1-0-seieren mot Albania i mars i år.

– Den hadde jeg ikke byttet bort. Men jeg tror uansett ikke det var mange på Albania som ønsket å bytte drakt med meg, sier Rosted selvironisk.

Den andre: En tysk landslagstrøye fra 0-6-massakren i Stuttgart i 2017. En kamp de fleste norske involverte ønsker å glemme. Men for Rosted, som aldri var på banen den kvelden, var det også en mulighet til å sikre seg trøya til en Liverpool-spiller. For kjærligheten til de helrøde fra Merseyside er ikke ubetydelig.

– Jeg sto og ventet på Emre Can i tunnelen etterpå. Jeg prøvde å få noe positivt ut av kvelden, sier han smilende.

– Liverpool betyr mye?

– Jeg er vel som mange av kompisene mine, veldig fan av Liverpool. Jeg følger med på hver match, sier landslagsstopperen.

Ikke skremt av naboklage
Det samme, lidenskapelige forholdet har han også til gamleklubben Sarpsborg 08. Rosted tar oss med ut på balkongen han og kjæresten Ida satt og spiste middag på i sommer, da sarpingene spilte Europa League-kvalik mot sveitsiske St. Gallen.

Rosted posisjonerte seg i døråpningen, så han kunne følge med på TV samtidig. Da Patrick Mortensen stanget inn 1-0 klikket det for Rosted, som jublet så høylytt og intenst at enkelte i nabolaget leverte en skriftlig klage.

Den har 24-åringen spart på. Og skrikingen har han fortsatt med, riktignok med verandadøra lukket.

– For eksempel da Sturridge satte inn 1-1 mot Chelsea, det ble skrik da også. Faktisk var eierne her akkurat da. Så jeg måtte prøve å være litt roligere, flirer han.

Mange fotballspillere på høyt nivå, som har vært ivrige supportere i oppvoksten, får gjerne et litt mer distansert forhold til det hele etter hvert.

Men kanskje blir det annerledes for en som spiller på nivå tre i norsk fotball til han er 20 år, før gjennombruddet kommer.

Fra 2. divisjon til landslag på to år
For Sigurd Rosted har tatt en annerledes vei til toppen: Sesongen 2014 spilte han for Kjelsås i 2. divisjon. Så ble han snappet opp av Sarpsborg 08, hvor han gjorde sakene sine så bra at A-landslaget ble en realitet to og et halvt år etterpå. Seks måneder senere var han utenlandsproff.

Det tok tre år fra Grefsen kunstgress til Gent.

– Hvis man setter seg ordentlig ned og reflekterer over det, så tenker man jo «herregud, hva er det som skjer, er man med på det her?». Jeg får høre det ofte av familie og venner, at det er ganske sinnssykt å oppleve dette, at det har skjedd meg. Jeg prøver ikke å tenke på det, og heller jobbe på hver dag, så jeg ikke mister bakkekontakten, sier Rosted.

I Kjelsås er man stolte over reisen til sin gamle midtstopper. Rosted kom til klubben fra Hasle/Løren som 16-åring. Først på juniorlaget, før han raskt begynte å hospitere med A-laget.

– Vi er fryktelig stolte av ham. Han er glad i Kjelsås og er en super ambassadør. Sigurd er blitt en posterboy for at man kan lykkes fra det nivået vi spiller på. Det får vi veldig mye igjen for i rekrutteringsarbeidet, og i ambisjonsnivået til de spillerne vi har nå. Den veien er tråkket opp. Sigurd betyr nok veldig mye mer for oss enn vi gjorde for ham, sier Kjelsås-trener Eivind Kampen.

Men det er nok en sannhet med modifikasjoner. Rosted beskriver Kampen som «den treneren som har betydd mest for min karriere».

– Jeg hadde ham som trener fra tenårene. Han har vært viktig i livet mitt. Som trener var han veldig flink én til én, han tok ofte en prat med spillere etter mandagstreninga, om kampen som hadde vært i helga. Der var han alltid veldig rolig, og ga ofte riktige beskjeder. Det var en helt annen verden enn hva man har her (i Gent). Her er det helt annerledes, man må klare seg selv. Jeg trengte den behandlingen jeg fikk i Kjelsås da jeg var 17-18 år. Det har betydd veldig mye for at jeg klarte å komme meg videre, sier landslagsstopperen.

Ifølge Eivind Kampen er Rosted av typen «man trenger å si ting én gang til, så forstår de.»

– Og så stilte han spørsmålene som viste at han også reflekterte og tenkte over ting. Der var han nummer én, virkelig, sier Kjelsås-treneren.

Likevel tok det lang tid før noen av de store Oslo-klubbene kom på banen. Vålerenga var klubben i Rosteds hjerte, men interessen var ikke nødvendigvis gjensidig.

– Da jeg spilte i Hasle/Løren prøvde jeg meg i Vålerenga et par ganger. Jeg fikk beskjed om at «du kan godt komme her, men det er ikke sikkert du blir satset på like mye som de andre». Siden Hasle/Løren var et vel så godt lag, var det bare å fortsette der. Det var ikke farlig, det, sier Rosted.

Han er opptatt av at unge fotballspillere – og fotballedere – ikke må selektere for tidlig. Og i hvert fall ikke gi opp bare fordi man ikke er i en eliteserieklubb i junioralder.

– Man trenger ikke stresse. Det kan virke skremmende for en som spiller nedover i divisjonene å se en 17-åring debutere på høyt nivå, og så begynner man å tenke på hvor man er selv, sier han.

Karrieretruende sykdom
Derimot var det skremmende for Rosted å bli rammet av Bekhterevs sykdom kort tid etter at han hadde vært på prøvespill i både Lillestrøm, Vålerenga og Stabæk – før han valgte å slå til på et tilbud fra Sarpsborg 08 i 2015.

Ryggen slo seg vrang, uten at noen greide å finne ut av hva som var galt.

– Det var veldig tungt. Nå som jeg endelig skulle prøve å få noe ordentlig ut av karrieren min, eliteserie og alt, og så blir man satt ut av noe ingen visste hva var. Ingen av fysioterapeutene visste hva det var. Jeg var hos uendelig med kiropraktorer. Ingen hadde svaret, men alle hadde svaret… det var tungt og frusterende.

– Men til slutt begynte de å tenke i den retningen, at det kunne være Bekhterevs sykdom. Da tok de noen prøver, hvor de fant ut av det. Da var de ganske bestemte på at dette kunne være slutten på min karriere. Jeg fikk beskjeden om at nå måtte jeg forberede meg på å legge opp. Det var jo før jeg i det hele tatt hadde fått startet, sier Rosted.

De påfølgende ukene var tøffe. Rosted fikk lov av Sarpsborg 08 til å dra hjem til Oslo, så han slapp å sitte alene i en fremmed by med de tunge tankene. Men pilen begynte å peke riktig vei etter et besøk på Diakonhjemmet.

– De sa veldig fort at «dette skal vi ordne». De var veldig positive.

– Hvordan var det første møtet med legene der?

– Jeg var forferdelig nervøs. Fysioterapeutene visste ikke så om diagnosen min, og på dette sykehuset var det spesialister som skulle gi meg dommen. Og så var de positive fra første sekund. Det var utrolig deilig.

– Har du reflektert noe over hvordan livet ville vært nå om du ikke hadde fått en positiv beskjed den gangen?

– Livet hadde vært så uendelig mye annerledes. Jeg hadde sikkert drevet med studier hjemme i Oslo, vært hjemme og hatt et helt vanlig liv, i hvert fall totalt annerledes enn det jeg har nå, sier han.

Rosted sier han ikke merker noe til sykdommen i det daglige, takket være mye fysisk aktivitet og noen medisiner han tar jevnlig.

En rekke personer i Norge med samme diagnose – i hovedsak mennesker som ikke driver med toppidrett – har kontaktet ham for råd og veiledning.

– Jeg har vært så heldig at det går fint for meg, så hvorfor ikke hjelpe andre? sier han.

Lik TV 2 Sporten på Facebook