I dag kom nyheten om at Marcus Bryhnisveen har avlagt en positive dopingprøve i forbindelse med en treningskamp tidligere i høst.

Først og fremst er dette bare jævlig trist. Trist for Marcus, trist for Sparta og trist for hockey-Norge.

Det har vært et par dopingsaker i norsk idrett de siste årene. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har blitt sjokkert. Hvorfor skulle liksom vi være så mye bedre enn alle andre? Men det er lett å sitte og synse om ting man ikke kan en dritt om, og da er det best å holde kjeft.

Nå blir det en litt annen sak. Nå er jeg faktisk litt sjokkert!

Man kan si mye rart om norsk hockey. Det har vært kontrakter på servietter og pølsepapir, konkurser, utestående lønninger, stygge taklinger, krangling, brutte løfter og annet dritt.

De tidene er heldigvis forbi. Vi har klubber som gjør ting på riktig måte nå. Det er profesjonalitet stort sett over alt. Ting kan ikke sammenlignes med hvordan det var da jeg kom opp i ligaen for 12 år siden. Innimellom er det uenigheter, og da hyler og skriker vi litt på klassisk hockey-vis. For meg er det helt greit, fordi det er litt av sjarmen med hockey her til lands. Et land hvor ski er best, fotballen er dårlig og hockeyspillere er svære idioter med dårlig vokabular og snusleppe. Eller?

For meg er ikke hockeyspillere det. For meg er hockeyspillere seriøse toppidrettsutøvere. Mange studerer eller jobber ved siden av, de trener knallhardt, tar ferie når de kan, er ærlige og inkluderende. De gjør jobben uten å klage – i hvert fall ikke utad.

Når det gjelder doping har det vært et ikke-tema i hockey-Norge. Det har vært et ikke-tema fordi vi aldri har ofra det en tanke. Vi har ikke ofra det en tanke fordi ingen gjorde det. Det eneste vi snakket om var at det visstnok var tilfeller i Russland der folk hadde fått en sprøyte av lag-legen som de ikke visste hva inneholdt, og at i USA kom de ofte fortere tilbake på isen enn hva vi gjorde her hjemme.

Det var aldri tema å dope seg. Ingen snakket om å gjøre det, ingen gjorde det og dermed ble ingen tatt for det. Man blir jo testet opptil flere ganger i løpet av sesongen også. Det var alltid litt skummelt. Ikke skummelt fordi du var redd for å bli tatt. Mer sånn skummelt som når du kjører forbi en politibil og plutselig blir livredd for om beltet er på, om du kjører i fartsgrensen eller om du har mobilen i hånda.

Marcus Bryhnisveen har bedt om B-prøve. Vi kan ikke dømme før den foreligger og eventuell straffesak er opprettet.

Dette er en stygg ripe i lakken. Men vi må ta det på alvor. Overlegg eller ikke. Som toppidrettsutøver har man et ansvar for å alltid være på den sikre siden. Og som lagspiller sverter du flere enn bare deg selv.