Søndag tok Kjetil Borch VM-gull i single-sculler.

Det var alt annet enn en selvfølge da han i desember røk menisken.

– Jeg klarer ikke helt å ta det til meg. Det har vært en ufattelig tung reise, helt siden operasjonen, sier Borch etter triumfen.

Han forklarer:

– Jeg gikk på krykker helt til mars. Det er ikke mange månedene jeg har stått på beina. Det å ta gullmedalje i dag, og ro skoene av meg, det... syns jeg er ganske bra, sier han lakonisk.

– Bygget meg opp helt fra bunnen

Bak ligger en enorm offervilje. Etter operasjonen var han tilbake på trening samme dag.

Han var tidlig klar på at han skulle ta VM-gull, selv om det lenge så urealistisk ut.

Etter operasjonen i desember i fjor begynt Borch møysommelig opptreningen med det han selv kaller «bestemor-øvelser», ifølge NTB.

– Jeg har bygget meg opp helt fra bunnen.

– Jeg har imidlertid erfart at hvis man virkelig vil noe, og klarer å legge vekk realitetene og heller drømme litt, ser man at det er en mulighet. Det er samtidig ikke så lett når man er langt nede og ikke skjønner hvordan man skal løse det.

Hyllet av Tufte

​Under OL i 2016 rodde Borch dobbelsculleren til bronse sammen med Olaf Tufte.

Rolegenden, som har et pauseår, var ikke sen med å hylle søndagens gullvinner.

– Nå er DU verdens beste roer, og alle vil forsøke å gå i dine fotspor, skrev Tufte på Instagram.

Respekten er gjensidig. Borch takket Tufte etter at gullet var i boks, men kom også med et lite stikk i retning kompisen.

– Olaf har vært en snarvei. Han har lært meg alle triksene som er å lære. Det har jeg tatt til meg, og det har gjort prosessen mye kortere. Han har en stor del av æren for dette gullet.

– Olaf har ikke tatt gullmedalje i to forskjellige båtklasser. Det er jeg den første i Norge som gjør.

Imponert ekspert

Borch ble sammen med Nils Jakob Hoff verdensmester i dobbelsculler i 2013.

TV 2-ekspert Johan Kaggestad er imponert av evnen til å ta stadig nye VM-gull.

– Jeg har veldig sansen for norske roere. Nivået i roing er ekstremt høyt, og da er det imponerende at de tar medalje gang etter gang. Det er en hyllest til en idrett som har en formidabel prestasjons- og treningskultur i Norge. De er ikke så mange, men de som er i toppen er helt rå. Alle i norsk idrett bør se og lære av dem.