I SORG: Langrennsjentene møtte pressen dagen etter de fikk den tragiske beskjeden om Ida Eides bortgang.
I SORG: Langrennsjentene møtte pressen dagen etter de fikk den tragiske beskjeden om Ida Eides bortgang. Foto: Junge, Heiko

Det er selvsagt vanskelig å dele sorgen med hele det norske folk

TV 2s langrennsekspert Petter Soleng Skinstad skriver om Ida Eides tragiske bortgang.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Å være en del av langrennsfamilien er noe helt spesielt. På enkelte dager er imidlertid langrenn helt uviktig. Det som står igjen er familien.

På de vanskeligste dagene er det kun familien som teller, og på slike dager er jeg stolt av å være en del av denne – en familie der alle kjenner alle og alle vet alt om alle.

Viktigst av alt er det likevel at alle er der for hverandre når det teller som mest.

Beskjeden om Ida Eides tragiske bortgang var rett og slett vond å få. Jeg trodde rett og slett ikke det var sant, og jeg kjente det gikk hardt inn på meg. Ikke fordi jeg kjente henne bedre enn mange andre, men fordi jeg kjenner så mange hun betydde mye for og vet hvilket fantastiske menneske hun var.

Mine tanker går først og fremst til foreldrene Ellen og Bjørn, søstrene Mari og Hilde, samt samboer Nils Ingar. Selvsagt spilte hun også en viktig rolle i venninnen Therese Johaugs liv. Ida Eide var likevel først og fremst en datter, søster og samboer.

I tillegg var hun en fantastisk venninne, og en del av en langrennsfamilie som etter hvert er blitt satt på mange prøvelser. De siste fire-fem årene har den norske langrennsfamilien hatt sitt å stri med. Under OL i Sotsji mistet Astrid Uhrenholdt Jacobsen broren under tragiske omstendigheter.

I ettertid fulgte to vanskelige dopingdommer, som selvsagt ikke betyr noen verdens ting sammenlignet med å miste noen man er glad i. I senere tid har norsk langrenn opplevd å miste både Vibeke Skofterud, Ronny Fredrik Ansnes og Ida Eide.

Tre unge, livsglade mennesker som ingen hadde noe vondt å si om.

Felles for alle hendelsene er at den norske langrennsfamilien har stått sammen i den vanskelige tiden. Det er jeg helt sikker på at den kommer til å gjøre nå også. Det er når det blåser som mest det er godt å ha noen å støtte seg på.

Som i andre familier, er langrennsløperne der for hverandre når de trengs som mest.

Det er i slike stunder man virkelig kjenner verdien av å være mange sammen på lag, selv om man på vinterstid alle er konkurrenter. Da er det de gode samtalene rundt middagsbordet som teller.

Eller klemmen du får av lagkompisene når de ser du har det tøft.

Eller kveldsmøtene, som lar alle som har noe på hjertet lette på trykket.

Og støtteapparatet, hvis fremste oppgave er å sørge for at en har det bra – uansett hvilke utfordringer som måtte oppstå.

Når det er som tøffest, er det også de aller tøffeste som står frem og bærer laget på sine skuldre. Jeg er sikker på at det finnes nok av utøvere som vil ta jobben med å støtte dem som trenger det som mest i ukene som kommer.

Noe annet som er spesielt med den norske langrennsfamilien, er at uansett hva som måtte hende, så vil offentligheten ha en interesse av det. Derfor ender man opp med å måtte dele sorgen med hele det norske folk, og dette er selvsagt vanskelig.

Aller viktigst er det selvfølgelig å la de nærmeste få sørge i fred, både når det gjelder Vibeke Skofterud og Ida Eides familie, venner og kjære. Samtidig må man huske at langrennsfamilien kan trenge fred til å sørge over tapet av noen som har betydd mye for dem.