#

2SITERT

Den kvelden ble standarden for neste EM satt. En ny gullalder var på vei.

LONDON, ENGLAND 20120807.
Sommer OL i London 2012.
London 2012 Olympic Games.
Athletic athlete Henrik Ingebrigtsen (middle) from Norway during the 1500 meter in the Olympic Stadium in London, England Tuesday.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
LONDON, ENGLAND 20120807. Sommer OL i London 2012. London 2012 Olympic Games. Athletic athlete Henrik Ingebrigtsen (middle) from Norway during the 1500 meter in the Olympic Stadium in London, England Tuesday. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix Foto: Åserud, Lise
TV 2s friidrettsekspert Christina Vukicevic Demidov skriver om forvandlingen av norsk friidrett.

Året er 2014. EM i friidrett er i Zürich, Sveits, og det har i norsk friidrettshistorie aldri vært sendt en større tropp til et mesterskap – noensinne!

Sportssjef Ronny Nilsen har en tittelforsvarer i troppen. Det er Henrik Ingebrigtsen. Han tok det gjeve gullet på den klassiske distansen 1500 meter to år tidligere i Helsinki.

EM i Zürich viste i forkant at det grodde godt i norsk friidrett. Rekordstor tropp var det som var en gjenganger i mediene. «Baksiden» var at flere utøvere var debutanter og uerfarne når det kom til å delta og prestere i store mesterskap. Mange røk ut allerede i de innledende heatene og gruppene. Den ene negative saken etter den andre preget mediebildet om EM i Zürich, og flere spådde at fremtiden til norsk friidrett så alt annet enn lys ut.

EM i Zürich ble plutselig en sterk kontrast til EM i Helsinki to år tidligere. I den finske hovedstaden i 2012 satt norsk friidrett igjen med fire medaljer. Henholdsvis ett gull (Henrik Ingebrigtsen), ett sølv (Tonje Angelsen) og to bronsemedaljer (Margrete Renstrøm og Jaysuma Ndure).

Jeg husker selv godt at jeg (ganske misfornøyd med min egen prestasjon) satt med resten av laget i resepsjonen på utøverhotellet minutter før navnet Henrik Ingebrigtsen var på alles lepper. Startskuddet gikk og vi satt alle klistret til skjermen og ropte utover resepsjonen. Underveis i løpet gikk det opp for en etter en av oss at dette kunne gå hele veien. Vi så Henrik kjempe seg fremover på oppløpssiden med sine «edlere deler» hengende ut av den trange løpetrikoten hans. Perfekt timing.

Det virket ikke som at det faktum at det var hull på et rimelig privat sted i løpedressen påvirket Henrik noe særlig. Han løp først over målstreken på 1500 meter mens hans lagkompiser lo og gråt om hverandre på hotellet lenger nede i byen. Jeg lo og gråt med. Han vant med hull i trikoten! «Henrik vant», husker jeg at jeg sa lavt med et sjokkert ansiktsuttrykk.

Allerede der, den kvelden, ble standarden for neste EM satt. En ny gullalder var på vei. Det er ofte sånn det fungerer, mye vil som oftest ha mer.

Som i Helsinki var det Henrik som i Zürich dro det lengste strået av de norske og tok en sølvmedalje på 1500 meter. Denne gangen var trikoten riktignok intakt. Så bare det kan vel også regnes som en seier. Nok en gang ble det medalje i et EM, men likevel, dette svarte ikke til de høye forventningene folk hadde til den norske troppen før avreise til Zürich . EM i Zürich ble stemplet som en fiasko.

Selv satt jeg på tribunen, frøs i hjel og pugget navn på den store norske troppen. Jeg var med som ekspert for TV 2, og i likhet med mange andre var det ekstremt mange nye navn å lære. Hvem var alle disse utøverne?

Og som sagt, de fleste brukte opp sin sjanse på første forsøk. Per Angell og jeg måtte snakke om det ene nederlaget etter det andre. Mange var inne på tanken om dette virkelig var nødvendig. Var det nødvendig å sende så mange uerfarne utøvere til et EM?

Men et sted måtte vel det hele starte?

Nå er det EM i friidrett i Berlin. I byen som sist hadde et friidrettsmesterskap i 2009 hvor VM stod på agendaen. Da var jeg med selv, 22 år gammel. Nå, ni år etter, stiller Norge med sin kanskje sterkeste tropp noensinne i et europamesterskap. 33 utøvere skal ha det norske flagget på brystet gjennom hele mesterskapet. Og denne gangen er jeg igjen ekspert for TV 2.

Det er flere som spør seg om dette er en tropp som kan overgå gullalderen til norsk friidrett for 24 år siden, da vi tok seks medaljer under et mesterskap (Helsinki 1994). Spør dere meg, er svaret ja. Jeg tror det. Og jeg tror at det en tropp med et like godt samhold som det vi hadde under EM i Helsinki. Jeg tror de vil le og gråte om hverandre under dette mesterskapet. Og jeg tror at den norske nasjonalsangen vil bli spilt i Berlin, flere ganger.

Karsten Warholm, Filip Ingebrigtsen, Henrik Ingebrigtsen, Isabelle Pedersen, Karoline Bjerkeli Grøvdal var alle med for fire år siden i Zurich da det så bekmørkt ut. De er også alle med i Berlin 2018. Forskjellen nå? De er alle utøvere som i dette mesterskapet kjemper om gull.

Som om ikke det er nok, har vi også en fersk juniorverdensmester som nylig satte juniorrekord i Europa på 1500 meter med i troppen, nemlig Jakob Ingebrigtsen. Han er nummer to på europastatistikken i år. 17 år gammel. Bare nevner det.

Så, hva skjedde?

Tålmodighet, hardt arbeid og riktig trening over tid er alle faktorer som spiller inn og det vi kan si med sikkerhet er at dette er utøvere som har vinnerskaller vi sjeldent har sett maken til norsk friidrett. Alt må starte et sted og det ser ut til at Zürich 2014 ble til noe positivt likevel. Det ble en arena for å prøve og feile.

Det finnes ingen garantier for noe som helst, men at dette blir et fantastisk spennende mesterskap? Det er det absolutt ingen tvil om.

Mitt tips er: sju medaljer. Men det er lov å håpe på flere.

Lik TV 2 Sporten på Facebook