Måtte spise de døde for å overleve

Det er fredag den 13. oktober 1972.

Rugbylaget Old Christians Club fra Uruguay har leid et fly som skal frakte dem fra Montevideo til Santiago i Chile for å spille bortekamp.

De 19 rugbyspillerne tar med seg 21 venner og familiemedlemmer på flyreisen til nabolandet. I tillegg har flyet fem kabinansatte.

Det som venter dem, er et mareritt.

Flyet styrter i Andesfjellene

Omtrent en time etter avgang, flyr pilotene over Andesfjellene i dårlig og turbulent vær. Flyet rister, og «fest sikkerhetsbeltet»-lyset skrus på. Ut av vinduene ser verken pilotene eller passasjerene noe annet enn kritthvite skyer.

Så skjer tragedien.

Pilotene mistolker etter all sannsynlighet instruksene fra flygelederne i Santiago, og går inn for landing mens flyet fremdeles befinner seg over Andesfjellene.

Det er nå kraftig turbulens. Flyet rister voldsomt og hopper opp og ned. Panikken blant passasjerene brer seg. Pilotene ser da, gjennom en glippe i skyteppet, at de er på kollisjonskurs med en fjelltopp. Alarmene i flyet kimer i kor. «Pull up! Pull up!».

Pilotene gir full gass for å komme seg velberget over fjelltoppen, men det er for sent.

Med et nødskrik kommer flynesa seg over, men høyrevingen og halen treffer fjellet og deler flyet i to. Halepartiet, med flere passasjerer, faller av.

Resten av flykroppen suser ukontrollert videre gjennom lufta i enorm hastighet. Venstre vinge faller av etter enda et sammenstøt med et fjell. Den vingeløse flykroppen lander så på snøen og aker som en kule i 350 kilometer i timen nedover det bratte fjellet.

Flyet kolliderer til slutt i en snøhaug. Det voldsomme sammenstøtet knuser cockpiten og dreper minst fire passasjerer og én av de to pilotene.

Av de 45 menneskene som gikk om bord i flyet, døde 12 i flystyrten.

Etter flystyrten

De 33 som fremdeles er i live, er strandet på en iskald fjelltopp i Andesfjellene, 3570 meter over havet. Til sammenligning er Galdhøpiggen, Norges høyeste fjell, en drøy kilometer lavere.

Flere er hardt og alvorlig skadet. Sårene behandles av rugbyspillerne Roberto Canessa og Fernando Vazquez, som begge er medisinstudenter.

Batteriet til flyradioen er ødelagt, så de har ingen mulighet til å kommunisere med omverdenen. Alt de har er en reiseradio. Og alt som er i det menneskefiendtlige terrenget, er snø, is og fjell. Det er ingen vegetasjon eller dyreliv.

Siden flykroppen er hvit som snøen, plasserer de bagasje og andre ting de finner i korsformasjon, slik at redningsmannskap kan se dem fra luften.

De søker ly i det som er igjen av flykroppen.

Alt de har å spise, er hva de har funnet i bagasjen. En boks mandler, litt sjokolade og diverse søtsaker, noen glass med syltetøy, muslinger, og noen vin- og spritflasker.

Når dagslyset forsvinner, kryper gradestokken ned til 30 minusgrader. I løpet av den første natten dør ytterligere fem personer, blant dem den siste piloten.

De overlevende håper hele tiden at redningen er nær.

Må spise de omkomne for å overleve

Etter åtte dager med venting, hører de – via reiseradioen – en nyhetssending som handler om dem. Nyhetssendingen sier at chilenske myndigheter har avsluttet søket, og at alle 45 antas å være omkommet.

De overlevende tror knapt hva de hører. Tårene strømmer på. Flere begynner å be til høyere makter.

De diskuterer hva de kan gjøre for å overleve.

Medisinstudenten Canessa foreslår så det utenkelige: De bør spise de omkomne.

Diskusjonen etter forslaget er uunngåelig, men de innser etter hvert at Canessa har rett. De overlevende blir enige om å spise de omkomne, og inngår samtidig en pakt som gir dem tillatelse til å spise hverandre, om de skulle dø.

– Vi måtte spise disse døde kroppene, og det var det, fortalte Canessa til National Geographic i 2016.

– Beslutningen om å akseptere det intellektuelt, er imidlertid bare ett trinn. Det neste trinnet er å faktisk gjøre det. Og det var veldig tøft. Munnen din vil ikke åpne seg, fordi du føler deg så elendig og trist over det du må gjøre.

Snøskredet

Noen minutter før midnatt den 29. oktober – 17 dager etter flystyrten – settes de overlevende på enda en enorm prøve. Mens de sover i flykroppen, starter et digert snøskred.

I løpet av sekunder begraves flyet flere meter under overflaten. På innsiden av flykroppen ligger snøen nesten til taket. Åtte liv går tapt.

De 19 overlevende bruker tre dager på å grave en tunnel fra cockpiten til overflaten.

Må redde seg selv

De vet nå at de aldri vil bli reddet. De må redde seg selv.

Deler av gruppen har gjentatte ganger lagt ut på ekspedisjoner for å finne tegn til sivilisasjon, men har alltid vendt tilbake til flyet før solnedgang på grunn av de ekstremt lave nattetemperaturene. Å overnatte utendørs er den sikre død.

Løsningen blir å lage tette og varme soveposer.

Den 12. desember 1972 legger Roberto Canessa, sammen med Fernando Parrado og Antonio Vizintin, ut på nok en ekspedisjon. De har med hjemmelagde soveposer, men må fremdeles navigere og klatre uten kart, kompass eller fjellklatringsutstyr.

Etter tre dager i den enorme fjellkjeden, innser de at reisen blir lengre enn antatt. De blir enige om å sende Vizintin tilbake til flyet, slik at Canessa og Parrado kan fortsette reisen ved å bruke Vizintins forsyninger.

Møter reddende muldyrbønder

Etter ti dager, og en tilbakelagt avstand på 13 mil gjennom de ugjestfrie Andesfjellene, finner omsider Canessa og Parrado en grønn dal med en stor og bred elv. På den andre siden av elven ser de tre menn – muldyrbønder – sittende på hver sin hesterygg.

De klarer å fange oppmerksomheten til bøndene, og roper etter hjelp. Bøndene roper tilbake, men bølgesuset fra elven gjør det utfordrende å høre hverandre. De forstår etter hvert at bøndene roper «i morgen!».

Sanne til sine ord, dagen etter er bøndene tilbake. De har med hyssing, blyant og papir, som de binder fast til en stein og kaster over elven hvor Canessa og Parado står.

Parrado får tak i steinen, skriver en beskjed, og kaster den tilbake til bøndene. På papiret står det:

«Jeg kommer fra et fly som krasjet i fjellet. Jeg er uruguayansk. Vi har gått i ti dager. Jeg har en skadet venn der oppe. I flyet er det fortsatt 14 skadde personer. Vi må ut herfra raskt, men vi vet ikke hvordan. Vi har ikke noe mat. Vi er svake. Når kommer du for å hente oss? Vær så snill, vi kan ikke engang gå. Hvor er vi?»

Redningsaksjonen

Muldyrbøndene tilkaller chilenske myndigheter, som svarer med å sende tre helikoptre for å redde de overlevende på fjellet. Lille julaften, 23. desember 1972, fraktes de siste overlevende ned. De sendes umiddelbart til sykehus hvor de behandles for blant annet frostbitt, dehydrasjon, benbrudd, høydesyke og underernæring.

Totalt 16 personer overlevde flystyrten og de 70 påfølgende dagene i Andesfjellene. I dag, 50 år senere, er 15 av dem fremdeles i live.

Roberto Canessa er nå 69 år gammel og jobber som lege. I 2016 fortalte han til National Geographic hva hans største lærdom fra tragedien var.

– Hvis du har søvn, drikkevann og anstendig mat, er du heldig. Ikke vent på at flyet ditt krasjer for å innse hvor heldig du er. Vær mer takknemlig for livet. Du kan vente på helikopteret, men ikke vent for lenge.

Var gjest på Senkveld

Fernando Parrado var gjest i TV 2-programmet Senkveld med Thomas & Harald i mai 2008, hvor han fortalte den utrolige overlevelseshistorien. Se intervjuet her:

I 2023 kommer en ny Netflix-film, «Society of the Snow», som handler om tragedien. Det er tidligere laget flere filmer og TV-serier basert på hendelsen, og den diskutabelt mest kjente er «Alive» fra 1993.

KILDER:
National Geographic.
Dokumentarfilmen «Alive: 20 Years Later» (1993).
Wikipedia.