Ventet på livstegn i nesten ti måneder - så kom beskjeden
VERDAL/BERGEN (TV 2): Siden broren Mark ble tatt som krigsfange, har livet til Sofiia Nartovska vært på vent. – Det verste med å ha en lillebror i fangenskap, er at man ikke vet noen ting, sier Sofiia.
Mark Nartovskyi hadde bare én måned igjen av førstegangstjenesten da russerne invaderte Ukraina 24. februar i fjor.
19-åringen befant seg da i havnebyen Mariupol i Øst-Ukraina.
Det ble tidlig klart at russerne var fast bestemt på å ta kontroll over den strategisk viktige byen ved Azovhavet.
Mariupol ble kontinuerlig bombet, og den en gang så levende byen ble lagt i grus.
3600 kilometer unna fulgte storesøster Sofiia Nartovska forferdet med på hva som skjedde i hjemlandet. I september 2021 giftet hun seg med nordmannen Mathias Rein fra Melhus, og de to har bosatt seg i Verdal i Trøndelag.
Ventet på livstegn i nesten ti måneder - så kom beskjeden
Særlig var hun bekymret for lillebror Mark.
– Det var veldig vanskelig for Mark. Han mistet mange av vennene sine, men gjorde sitt for å beskytte byen og de sivile, sier Sofiia.
– Så begynte russerne å omringe dem. Det var kjempefarlig.
Kampene i stålverket
Etter hvert som russerne beleiret byen, søkte Mark og de andre soldatene tilflukt i det enorme nettverket av underjordiske tuneller i stålverket Azovstal.
Derfra fortsatte kampen. Gjentatte ganger forsøkte russiske styrker å storme stålverket, men ukrainerne holdt stand. Lenge.
Den første tiden klarte familien å ha daglig kontakt via meldinger.
– Mark fortalte at de ikke hadde nok mat og vann. Han fortalte pappa at alle ble som dyr. Pappa spurte: «Mener du russerne?» Han svarte: «Nei, alle».
7. mai 2022 opphørte kontakten.
– Det var ikke mulig å holde kontakt lenger, og han sa ha det til oss. Jeg fikk en melding der det stod: «Jeg er så glad i deg. Hvis jeg ikke ser deg igjen, så vit at jeg er så glad i deg».
Krigsfange
Etter tre måneder med harde kamper og bombing, ga ukrainske myndigheter i midten av mai beskjed til de siste soldatene i Azovstal om å legge ned våpnene, for å redde sine egne liv.
To uker etter at de sist hørte fra Mark, oppdaget familien Nartovskyi en video fra en russisk TV-kanal på nett. Der fikk de se en kjent skikkelse.
– Vi så Mark bakfra. Vi skjønte at det var ham. Sånn fikk vi vite at han hadde blitt tatt av russerne, sier Sofiia.
– På den ene siden var det en lettelse; han er i live og ble ikke drept i Azovstal. På den andre siden visste vi ikke hva som nå ville skje. Vi visste ingenting om hvordan de ville behandle ham. Det var skummelt.
For familien fikk ingen informasjon. De visste ikke hvor Mark befant seg, om han var i de russisk-okkuperte områdene i Ukraina eller om han var blitt fraktet til Russland.
I august 2022 fylte broren 20 år.
– Jeg husker at jeg tenkte: «Vet han at han har bursdag i dag? Har han informasjon om hvilken dag det er?», sier Sofiia.
I november i fjor fikk Sofiia plutselig en melding. Det var fra en mann som hadde sittet i fangenskap med broren, men som nå hadde blitt utvekslet.
– Han sa at Mark hilste til oss og at det gikk greit med ham. Han sa de fikk litt mat og at de ikke ble slått så mye.
– Vi spurte om det var noe vi kunne gjøre, men han svarte: «Nei, det er ingenting dere kan gjøre. Russerne tror ikke på at hvert liv er viktig, og dreper dem de vil. Dere må være tålmodige, dere må be og dere må vente».
Men det var tøft å ikke vite hvordan lillebroren hadde det.
– Jeg har følt mye angst, og slitt med å få sove. Alt jeg har tenkt på de siste 10 månedene har vært Mark. «Er han i live? Får han mat? Får han medisinsk hjelp?», forteller Sofiia.
Den gledelige telefonen
Nye måneder gikk uten livstegn fra lillebroren, men så 7. mars fikk moren Olena en telefon fra et ukjent nummer.
– En dame ringte mamma og spurte: «Heter du Olena? Kjenner du en gutt som heter Mark? Jeg har gode nyheter til deg». Mamma skjønte hva som hadde skjedd og ble kjempeglad, forteller Sofiia.
En ny fangeutveksling hadde funnet sted, og 130 krigsfanger kunne igjen sette sine bein på ukrainsk jord. En av dem var Mark.
– Det var en helt ubeskrivelig følelse. Jeg hadde drømt om det så lenge og kunne nesten ikke tro det. Jeg var sammen med mannen min, og jeg begynte å gråte og le samtidig, sier Sofiia.
Den første samtalen er ikke noe 22-åringen vil glemme med det første.
– Jeg trodde jeg skulle gråte, men vi begynte å le og le. Vi lo så mye, og kunne ikke tro at vi snakket sammen etter nesten ett år.
Han sier han har opplevd forferdelige ting, men at han ikke vil snakke om det nå.
Nå er broren og de andre frigitte fangene innlagt på sykehus, der de undersøkes fysisk og psykisk.
– Han er kjempesliten. Han ser ganske bra ut, men han er kjempesliten. Han sier han har opplevd forferdelig ting, men han vil ikke snakke om det nå. Han trenger tid til å komme seg, sier Sofiia.
Faren, som befant seg i Norge sammen med henne da nyheten om utvekslingen kom, hastet raskt tilbake til Ukraina. Også Sofiia håper det snart vil være mulig for henne å dra til Ukraina og se broren igjen.
Hun sier det de har vært gjennom, har gjort familien enda sterkere enn den allerede var.
– Jeg tror denne opplevelsen har gjort familiebåndet enda sterkere, og jeg tror vi har en god fremtid foran oss, sier Sofiia.
– Vi skal møtes igjen, og vi skal snakke om alt og ingenting. Vi skal le og spise god mat, og vi skal ha en god fremtid.
