– Til slutt orket jeg ikke å bry meg
Lindis Hurum dedikerte livet sitt til kriser «ingen» snakker om. Til slutt ble hun helt nummen.
Hvert år publiserer Leger Uten Grenser en liste over glemte kriser i verden.
Kriser politikere sjelden setter på agendaen, og som ikke får medias søkelys.
For generalsekretær Lindis Hurum er det hjerteskjærende å se hvordan noen land blir gjengangere på listen samtidig som regjeringer, medier og andre aktører med makt, bruker store ressurser på å utgjøre en forskjell for andre.
– Derfor skrev vi i Leger Uten Grenser boken «Alle mennesker er ikke like mye verdt». Det er det signalet vi opplever at personer med definisjonsmakt sender, som politikere og medier, sier Hurum og konstaterer:
– Ukraina er dessverre ikke ekstraordinært. Det begås krigsforbrytelser i skremmende mange land.
– Vil ikke kjefte
Den mangeårige hjelpearbeideren skynder seg med å understreke at krigen i Ukraina er av stor geopolitisk betydning og skal dekkes tett, men at det smerter å se forskjellsbehandling.
– Hvorfor får kun ukrainske flyktninger gratis busskort og oppholdstillatelse i rekordfart, mens vi godtar at andre flyktninger nektes hjelp? Hvorfor har vi blitt vant til at barn dør av sult, og at hele familier drukner i Middelhavet? spør Hurum og viser til at nevnte tilfeller sjelden er forsidestoff nå lenger.
– Jeg vil ikke bli oppfattet som en som kjefter. Denne boken er ikke en pekefinger, men et hjertesukk for at vi har blitt vant til at mennesker lider og at verden brenner, sier Hurum ettertrykkelig.
Krisepsykolog: – Vi bombarderes
Som krisepsykolog har Atle Dyregrov arbeidet tett på krig og traumatiske hendelser i over fire tiår.
Dyregrov deler Hurums frustrasjon, og mener det kolossale engasjementet for og fokuset på Ukraina kan forklares med særlig én ting:
– Jeg tror vi har lettere for å identifisere oss med ukrainere. Det blir lettere å tenke: «Hva om dette var min familie og mine barn?», sier Dyregrov og viser til Russland som felles trussel og naboland.
– Andre kriser og problemstillinger kan virke mer fjernt, og da blir ikke empatien og engasjementet det samme, utdyper Dyregrov.
Men også dedikasjonen til krigen i Ukraina er i fare, bemerker krisepsykologen. Stempelet som den mest dokumenterte krigen i samtid, kan nemlig få en paradoksal effekt.
– Vi bombarderes med sterke inntrykk. Som forsvar mot det, tar vi avstand og blir mindre sensitive. Det kreves derfor stadig mer for å vekke reaksjoner hos oss.
Dyregrov sammenligner dette med eksponeringsterapi, men bemerker at det er forskjell på å beskytte seg selv fra traumer kontra medmenneskelige reaksjoner.
– Det er samme prinsipp som vi bruker når vi hjelper dem som har opplevd noe forferdelig. Vi eksponerer dem for det en god del ganger, slik at de ikke skal reagere så mye, forklarer Dyregrov og deler sin bekymring:
– Jeg frykter at det voldsomme bombardementet av inntrykk gjør at man får både en fremtidspessimisme og en katastrofetretthet, som gjør at en blir nummen for andres lidelser.
– Så hvordan skal vi da beholde kontakten med det menneskelige i oss, som gjør at vi klarer å reagerer der vi må og skal? spør krisepsykologen.
– Til slutt orket jeg ikke bry meg
Akkurat det spørsmålet har gitt Lindis Hurum «gnagsår» i hodet. Til slutt tok hun tastaturet fatt.
– Jeg kunne ikke lenger brenne inne med tankene mine. Jeg ønsker å dele for å berøre og opprøre andre til aktivt engasjement.
I boken deler Leger Uten Grensers feltarbeidere inntrykk de aldri vil glemme, fra kriser gjerne få har kjennskap til.
Men det har også kostet dem mye.
Hurum var selv feltarbeider i 15 år og tilbragte mye tid i et av verdens fattigste land: Den sentralafrikanske republikk, hvor ett av ti barn dør før fylte fem år.
Under det katastrofale jordskjelvet på Haiti i 2010, var hun blant de første hjelpearbeiderne som kom frem.
Ofte har det vært kort vei mellom hver historie som kan rive hjertet i filler.
Det kom et punkt hvor inntrykkene hadde blitt for mange, for sterke.
– Til slutt orket jeg ikke å bry meg. Jeg klarte ikke, og ble kynisk. Jeg hadde brukt opp empatimuskelen min.
Lindis Hurum rister på hodet, men forblir dønn ærlig.
– Så jeg forstår at det kan bli for mye å forholde seg til også for dem som får inntrykkene gjennom media. Det har det også blitt for meg, men å lukke øynene helt for hva som skjer i verden, er ikke løsningen.
– Aldri fått så mye respons
Empatiutmattelse er også noe Atle Dyregrov selv har kjent på gjennom karrieren.
Det er vanligere enn man gjerne tror, poengterer krisepsykologen.
– Av de over 300 fag- og forskningsartiklene jeg har skrevet, har jeg aldri fått så mye respons som da jeg i 1986 skrev om egne reaksjoner som hjelper. Det at man selv etter hvert begynner å ta avstand fra arbeidet man gjør eller utvikler redsler, er et kjent problem for blant annet hjelpearbeidere og journalister.
– Enten man er hjelpearbeider eller nyhetskonsument; Hvordan kan man unngå empatiutmattelse, eller det å bli nummen for andres lidelser?
– Jeg mener det er viktig å snakke sammen om inntrykkene man får, sier Dyregrov og tilføyer:
– Men det er også viktig å skjerme seg fra de verste inntrykkene. Da blir det lettere å nullstille seg og være i stand til å ta inn nye inntrykk. Man trenger ikke å se alt for å forstå.
For Lindis Hurum ble det å finne nye perspektiver viktig.
– Jeg sluttet som feltarbeider og ble generalsekretær, hvor jeg kan bruke inntrykkene og erfaringene mine uten å fylle på med for mange nye. Jeg har også mer fokus på å koble av, og tenke på helt andre ting. Slik nullstiller jeg meg.
Derfor må du bry deg
– Hvorfor er det så viktig å bry seg om andre?
– Verden blir et kaldere sted uten empati. Dehumanisering er ytterste konsekvens av det å ikke bry seg, altså det å tenke «oss og dem». Det er også det som leder til ondskap, konstaterer Atle Dyregrov.
– Og vi har gjennom historien sett hvor galt det kan gå, skyter Lindis Hurum inn.
Hurum minner om hva verdens land ble enige om, da det mørkeste kapittelet i nyere historie var over.
– FN-traktatens første artikkel slår fast at alle mennesker er like mye verdt. Men i en verden hvor vi har blitt vant til at det brenner, er menneskeverdet under press. Det får meg til å tenke på hva min mormor sa:
– «Jeg er redd for at når alle vi mennesker som har opplevd krigen ikke lever lenger, vil det starte på nytt».
