Norge og USA stod igjen alene: – Noe av det mest intense jeg har opplevd

Eirik Kristoffersen inntrådte som forsvarssjef 17. august 2020.

Ett år senere var han en av de mest sentrale under uttrekningen av norske styrker fra Afghanistan.

Fra 2001-2021 hadde Norge sendt 9200 soldater til det krigsrammede landet. Ti av dem kom ikke hjem igjen med livet i behold.

En av dem var Tor Arne Lau-Henriksen, som mistet livet under en operasjon for den norske spesialstyrken i 2007. Eirik Kristoffersen var som operasjonsoffiser for spesialstyrkene fungerende sjef den dagen Lau-Henriksen ble drept.

– Tor Arne var en av mine nærmeste. Det å miste ham er noe jeg aldri kommer til å glemme, sier Kristoffersen.

Under uttrekningen fryktet forsvarssjefen på nytt for sine soldaters liv.

– De dagene fra Taliban inntok Kabul 15. august til de siste norske soldatene forlot landet 30. august 2021, er noen av de mest intense dagene jeg har opplevd, sier Kristoffersen og meddeler:

– Jeg fryktet at norske soldaters liv kunne gå tapt, og jeg fryktet en borgerkrig.

Alene med amerikanerne

Kristoffersen er den første norske forsvarssjefen siden andre verdenskrig som har kamperfaring. For sin innsats i Afghanistan er han tildelt den høyest rangerte militære utmerkelsen i Norge, Krigskorset med sverd.

I dagene under uttrekningen august 2021 var det nervepirrende å sitte på operasjonssenteret i Oslo, så langt fra aksjonen, forteller han.

– Jeg fikk se bilder hvor desperasjonen blant det afghanske folk var overveldende. Bilder hvor folk klamret seg til et amerikansk fly som skulle ta av fra flyplassen Hamid Karzai i Kabul, og falt i døden.

– Jeg så bilder fra våre styrker der Taliban, amerikanske og norske soldater stod side ved side i porten til flyplassen og prøvde å kontrollere menneskemengden, tilføyer han.

Mens land etter land i NATO-alliansen trakk sine styrker ut, var det til slutt kun amerikanske og norske styrker igjen.

– Vårt militære oppdrag var å drive feltsykehuset ved flyplassen i Kabul helt til siste slutt. Alle var helt avhengig av medisinsk kapasitet.

Spenningen i Kabul og trusselbildet ble mer og mer prekær. 26. august 2021 smalt det.

– Mest usikker var trusselen for selvmordsbomber. Vi fikk så sterke indikasjoner på at noe kom til å skje at vi sammen med flere andre valgte å trekke oss bort fra porten inn til flyplassen 26. august. Vi hadde jobbet tett både med amerikanske og faktisk også Taliban for å få ut mennesker. Men noen måtte vokte porten, og amerikanske US Marines valgte å bli værende, sier Kristoffersen og blir stille før han konstaterer:

– Kun timer etter, gikk det av en selvmordsbombe. 13 amerikanske soldater mistet livet.

Bildet som gikk verden rundt

De siste dagene av norske styrkers tilstedeværelse i Afghanistan, tilspisset arbeidet med evakuering seg.

Mange barn kom bort fra foreldrene sine i alt kaoset, og det ble besluttet å ta flere enslige, mindreårige barn med på fly til Norge. Alt fra babyer til tenåringer.

En journalist fra CBS knipset et bilde av en norsk soldat som sitter med et barn i sitt favn på evakueringsflyet til norske styrker, Hercules. Det gikk som en farsott i media. Ikke alle forstod hvorfor de norske styrkene hadde handlet slik, bemerker Kristoffersen.

– Da barn kom bort fra sine foreldre, var det ikke et alternativ å holde barna igjen på flyplassen i Kabul. Det var en presset situasjon, men slikt er norske soldater gode til å finne løsninger på. Det gjorde de sammen med de representantene fra utenriks- og justisdepartementet som var på bakken i Kabul, sier forsvarssjefen.

Vel fremme i Norge ble barna møtt av barneverntjenesten, Bufetat og helsetjenesten, og arbeid med å gjenforene barna med sine foreldre ble iverksatt.

Allerede 31. august 2021 kunne politiet melde at de hadde fått kontakt med foreldrene til 25 av de 28 barna som kom alene til Norge ved hjelp av norske styrker.

Et land i nød

De første norske styrkene ankom Afghanistan desember 2001, i regi av at NATO artikkel 5 ble utløst som følge av terrorangrepet mot USA 11. september 2001. NATO-oppdraget gikk senere fra å være militært til også humanitært. Man skulle sikre fred, demokrati og menneskerettigheter.

Kristoffersens første oppdrag i Afghanistan var i 2002, og ble etterfulgt av flere turer. Krigen i Afghanistan har preget over halve Kristoffersens karriere i Forsvaret, en karriere som strekker seg tilbake til 1988.

I tiden etter Taliban tok makten har jenters og kvinners rettigheter blitt svekket betraktelig. Enkelte steder får ingen gå på skole, og høyere utdanning er nærmest utelukket. Igjen må de dekke seg til for ikke å vekke mannlige lyster, og de må ha følge av en mann når de beveger seg utenfor hjemmet. Kritikere av Taliban-regimet har blitt torturert og myrdet, skriver Fredrik Græsvik i sin analyse.

Sult og fattigdom preger nå landet som har vært så avhengig av internasjonal bistand. Det får flere til å ta desperate valg.

Var det verdt det?

– Så hva tenker forsvarssjefen ett år etter uttrekningen av norske styrker fra Afghanistan? Hva sitter egentlig det norske Forsvaret igjen med? Hva er oppnådd?

– Jeg er fortsatt stolt over norske soldater i Afghanistan. Norske soldater løste sine oppgaver på profesjonell måte og med respekt for afghanere og allierte, men også motstandere. Vi har nå nærmere ti tusen soldater med verdifull erfaring, men blant dem har vi også de som har betalt en høy pris og trenger oppfølging grunnet fysiske og psykiske traumer, sier Kristoffersen og legger til:

– Men det går ikke bra med Afghanistan i dag, og afghanere fortjener bedre. Jeg følte at vi utgjorde en forskjell ved å være der, men så har Taliban vist seg som notoriske løgnere.

Kristoffersen er tydelig oppgitt. Han sukker.

– Jeg hadde tro på at Taliban ville gjenåpne skoler for jenter, slik de lovet under forhandlingene i Oslo i januar. Det vanskeligste er å se hvordan folket igjen frarøves helt grunnleggende rettigheter.

– Hva burde ha vært gjort annerledes?

– Vestlige styrker burde mye tidligere ha overlatt kampen til afghanerne selv, og hatt færre styrker i landet. Det ble for lett for Taliban å lage et narrativ om oss mot dem, sier Kristoffersen og slår fast:

– Den andre lærdommen er at militær makt er begrenset, mens diplomati og humanitært arbeid skaper mer varige endringer. Det burde ha vært brukt mer ressurser på. Nettopp det blir og må være viktig i tiden fremover. Vi kan ikke glemme Afghanistan.