Nekter å gi opp kampen om Bakhmut

Skulder ved skulder står de samlet i bønn på den muslimske delen av gravlunden utenfor Dnipro.

På en provisorisk båre ligger kroppen til Asadullah Zjdanenko pent pakket inn. Ukraineren ble 33 år gammel.

En gruppe menn løfter båren og bærer den gjennom det høye gresset bort til graven.

En av dem som er med å dekke kroppen til sin falne medsoldat med jord, er norsk-tsjetsjenske Muhammad-Aslan Ocharhadzhi.

– Han var en god venn på slagmarken, sier Ocharhadzhi om Zjdanenko.

– Han var modig. Han var en mann jeg ville ha med meg i krigen.

Kriger for Ukraina

Zjdanenko ble drept torsdag 18. mai nær Bakhmut, og er en av mange tusen soldater som har blitt drept i kampen om industribyen i Donetsk fylke. Kampen om Bakhmut har rast i om lag 10 måneder.

I og rundt Bakhmut har også norsk-tsjetsjenske Ocharhadzhi kjempet i flere måneder.

43-åringen tjenestegjør i Sheikh Mansour-bataljonen som består av tsjetsjenske frivillige fra hele Europa og som kjemper på ukrainsk side.

Bataljonen ble opprettet etter at Russland okkuperte Krim-halvøya og deler av Donetsk og Luhansk fylke i 2014.

Ifølge Ocharhadzhi består bataljonen av over 300 menn. Deres oppgave er å støtte de ukrainske styrkene.

– Vår oppgave er å gjøre alt for at byen ikke skal falle. Vi gjør alt mulig, bakholdsangrep, stormangrep, skarpskyting, sier Ocharhadzhi til TV 2.

Vanskelig situasjon

Det har de siste dagene hersket forvirring rundt hvem som kontrollerer byen. Russland hevder de har seiret i Bakhmut, mens Ukraina sier de fortsatt har soldater inne i den sønderskutte byen.

– Inne i Bakhmut har vi nå bare et veldig lite område, så det er veldig vanskelig, vedgår Ocharhadzhi.

– Russerne har et større område, jeg må bare akseptere det. Men utenfor Bakhmut er situasjonen bedre, der går vi i angrep og har hatt suksess, sier han.

Det Ocharhadzhi sikter til er at ukrainske styrker har klart å bryte gjennom noen av de russiske forsvarslinjene nord og sør for byen den siste tiden.

Ifølge den ukrainske forsvarsledelsen er strategien deres å forsøke å omringe de russiske styrkene inne i byen.

– Hvis vi klarer, skal vi omringe den og prøve å fange dem inne i Bakhmut, sier Ocharhadzhi bestemt.

Slaget om Bakhmut har vært krigens lengste og blodigste. Norsk-tsjetsjeneren har selv sett hvordan de russiske styrkene har forvandlet byen til en rykende ruinhaug.

– Nesten alt er ødelagt. De bruker bomber, artilleri, raketter. Alt mulig, sier han.

– Har du drept noen mens du har vært der?

Ocharhadzhi blir stille noen sekunder:

– Ja. Dårlige mennesker, sier han.

– Vet du hvor mange?

– Mange. Kanskje det er mange. Jeg vet ikke hvor mange.

Felles kamp mot Russland

Ocharhadzhi har kamperfaring fra de to Tsjetsjenia-krigene. Han kom til Norge i 2007 og fikk politisk asyl.

I Norge er han kjent som Muhammad-Aslan, men er folkeregistrert under navnet Adam Fredriksen. Han har vært engasjert i det tsjetsjenske miljøet i Norge.

Situasjonen i hjemlandet og brorskapet han føler med ukrainerne, var hovedmotivasjonen hans for å dra til Ukraina og slåss mot russerne.

– Vi kriger mot Russland fordi Russland angrep Tsjetsjenia. Vi føler fortsatt at vi har en plikt til å frigjøre vårt eget land, men vi vil også hjelpe og være allierte med ukrainerne, sier Ocharhadzhi.

– Føler du det er din plikt å bidra her?

– Ja, det er en plikt.

Tsjetsjenere har kjempet på begge sider i Ukraina. Styrker lojale til den Putin-tro, brutale tsjetsjenske lederen Ramzan Kadyrov, og tsjetsjenske soldater som kjemper på ukrainsk side.

For tsjetsjenerne som kjemper på ukrainsk side, er drømmen at Tsjetsjenia skal løsrives fra Russland og at de skal få sitt eget land, Itsjkeria.

Beredt på å bli

Hjemme i Oslo jobbet Ocharhadzhi i bygningsbransjen og ledet en idrettsforening for ungdom. Der har han også kone og fem barn, som bekymrer seg for ham.

– De liker ikke at jeg er her, men de støtter meg selvsagt. De vet at det jeg gjør er riktig og bra, men de er mye bekymret, sier han.

Han har vært hjemme i Oslo et par ganger etter at han dro for å krige, men sier han føler på en uro hver gang.

– Da føler jeg at jeg ikke gjør det jeg burde gjøre. Jeg vet at jeg er en sterk mann med kunnskap som trengs, så det føles feil å sitte og kose seg i det sivile liv, forteller Ocharhadzhi.

43-åringen vedgår likevel at det han ser og opplever på slagmarken påvirker ham.

– Ja, det er vanskelig. Selv om jeg så masse ting i Tsjetsjenia, så venner man seg ikke til slikt.

Han er likevel beredt på å være i Ukraina så lenge han trengs.

– Selvfølgelig. Jeg skal være her til krigen er stoppet. Til vi vinner, sier han bestemt.