– Jeg ser tilbake på livet før krigen og lurer på hvordan det kunne være så bra

– Det er rart å tenke på livet før krigen. Akkurat nå er det som om normale tider aldri har eksistert, forteller Elena Filatova til TV 2.

Det er åtte måneder siden ektemannen Anton Filatov måtte forlate henne, sønnen Platon og hjemmet de delte.

34-åringen tjenestegjør i Donbas – på en av de blodigste slagmarkene, nærmere bestemt rundt byen Bakhmut i Donetsk fylke.

Kampene rundt Bakhmut er så harde og har vart så lenge at byen har fått tilnavnet «kjøttkverna».

Lammende frykt

– Jeg har aldri kjent på en slik frykt før, sier Elena om tiden etter at ektemannen dro.

– Det var som å stå på kanten av stupet og miste fotfestet. Frykten var lammende den første måneden. Men så innså jeg at jeg ikke kom til å fungere hvis jeg gikk rundt med en slik frykt.

Hovedårdsaken til at hun fant styrke til å overvinne frykten, befinner seg i stua. To år gamle Platon pusler med en leke-lastebil han fikk til jul – en gave fra pappa.

Toåringen er for liten til å forstå hva krig er, men han vet at det faren gjør, er viktig.

– Det første han spør om når han våkner, er om vi kan sende en melding til pappa. Så da gjør vi det, sier Elena og smiler mot sønnen.

– Han vet at faren gjør en viktig jobb, og at han er på jobb.

Med en toåring i huset, og stadige strømbrudd som følge av russiske angrep på infrastrukturen, er det nok å gjøre for 32-åringen.

– Jeg har sikkert 40-50 liter vann her i leiligheten i tilfelle nye angrep, sier hun og sukker lett.

– Jeg prøver å holde på med ting hele dagen, det er den beste måten å holde følelsene i sjakk på. Når jeg ikke har noe å gjøre, kommer de mørke tankene snikende.

Fortellinger fra fronten

Elena vedgår at hun først ble overrasket da ektemannen ble mobilisert. Med en brillestyrke på minus sju, ryggproblemer og null militær erfaring, var han ikke en typisk soldat.

– Anton sier selv at det farligste han hadde holdt i hendene sine før, var en gaffel.

– Han trodde aldri at han ville være i stand til å skyte, men nå er han nødt til det - for å beskytte seg selv og kameratene sine, sier hun.

TV 2 har tidligere skrevet om Anton Filatov, den tidligere filmanmelderen, og hvordan han bruker tiden mellom kampene til å skrive ned egne og medsoldatenes historier fra fronten.

Ukrainske Anton (34) ved fronten: – Jeg hadde aldri rørt et våpen

– Jeg tror skrivingen er en måte for ham å få en liten pause fra krigen, sier Elena.

Rapport fra fronten

Mens vi snakker, ringer plutselig Elenas telefon. På skjermen lyser navnet «Anton» mot oss.

På en skurrete linje et sted i nærheten av Bakhmut, smiler Anton mot familien sin.

34-åringen forteller at det er tøft å være borte fra kona og sønnen, men at han føler han gjør mer nytte for seg i Donbas for øyeblikket.

– Jeg hjelper familien og landet mitt på en bedre måte ved å være her. Den eneste måten å få en slutt på denne forferdelige krigen er å kjempe og jobbe for at vi kan vinne, forteller han til TV 2.

– På den ene siden savner jeg familien min, på den andre siden er jeg glad for å være her. Det er komplisert.

Familien motiverer

34-åringen forteller at russerne har gjort noen små fremskritt langs den delen av fronten som hans bataljon forsvarer.

– Men det er virkelig små fremskritt. Kanskje 50 meter, sier han.

Det har kommet rapporter om at de russiske styrkene sliter med skaffe til veie nok ammunisjon, særlig artilleri.

Filatov sier det har vært færre granatangrep og mindre beskytning fra russisk side den siste måneden sammenlignet med foregående måneder.

Han forteller videre at de russiske angrepene gjerne følger det samme mønsteret.

– Det starter med heftige artilleriangrep og bombing. Når den siste bomben er avfyrt, sender de infanteriet sitt mot våre stillinger, forteller Filatov.

For Anton er det tanken på kona og sønnen som motiverer han til å fortsette kampen.

– En gang fikk jeg en melding fra Elena om at hun og Platon satt i tilfluktsrommet på grunn av nye angrep mot Kyiv. Jeg ble så rasende, forteller han.

– Det betød at alt jeg hadde gjort her, hadde vært forgjeves. At jeg ikke hadde klart å sørge for at familien min var trygg. Hver dag tenker jeg på den meldingen. Tanken på at de skal få leve et fredelig og vanlig liv, dét er det som driver meg.

Elena syns det er rart å tenke på livet før 24. februar 2022.

– Det er som om normale tider aldri har eksistert. Hvordan kunne livet være så bra? Jeg prøver å ikke tenke på det, sier hun.