Dro inn i IS-leir på jakt etter norske IS-kvinner

– Jeg stod på utsiden av den islamske staten og så inn i et mørke jeg ikke forstod, forteller Kristin Solberg (40).

Den tidligere Aftenposten- og NRK-korrespondenten har rapportert fra krigssoner i 15 år, men da hun dekket kampen mot IS, kjente den erfarne journalisten at hun hadde nådd en grense.

Hun kunne ikke lenger kunne stå på sidelinjen og rapportere om grusomhetene. Hun måtte inn og forstå mer.

– Jeg så noen helt forferdelige ting. De brukte midler av en slik art at det sjokkerte meg. Jeg så barn dø foran øynene mine. Jeg snakket med jesidi-kvinner som var blitt voldtatt, bortført og solgt som slaver. Jeg snakket med mennesker som har mistet sine kjære på bestialsk vis. Og jeg stilte meg stadig spørsmålet: Hvem er disse menneskene som utfører og støtter denne brutaliteten, og hvorfor gjør de det?

Se da journalist Kristin Solberg lette etter norske IS-kvinner

Tror brutaliteten var forlokkende

Å forklare en krig på et politisk plan var hun vant til, men på det rent menneskelige planet strevde hun med å finne svar på hva som trakk folk mot IS sitt terrorregime.

– Jeg visste at mellom 44.000 og 52.000 mennesker fra over 100 land hadde gitt slipp på alt for å slutte seg til IS, til tross for, eller kanskje på grunn av, brutaliteten. Jeg ville vite hvorfor og hvordan det var mulig.

Fra Norge dro opprinnelig rundt 100 personer til slagmarken i Syria for å slutte seg til IS. Av disse også mellom ti og tolv norske kvinner.

Det var disse kvinnene Solberg ville finne da hun i 2019 dro inn i Al Hol-leiren nordøst i Syria. På det tidspunktet var omkring 80.000 kvinner og deres barn internert i leiren etter å ha blitt fordrevet fra IS-områder av Syrias demokratiske styrker.

Livsfarlige forhold

Under elendige og livsfarlige forhold ble kvinnene og barna holdt fanget inne i leiren. Leiren var bevoktet av kurdiske sikkerhetsstyrker, men innenfor portene var IS de reelle makthaverne.

– Det er et sted det kan være svært farlig å bevege seg, så først ville ikke de kurdiske vaktene slippe meg inn, for de mente det var for farlig. Det er IS sitt moralpoliti som regjerer der inne, forteller Solberg.

Å finne de norske IS-kvinnene var svært vanskelig. Innenfor portene var det tusenvis av kvinner som så identiske ut med ansiktet tildekket av nikab eller skjult bak det heldekkende plagget abaya.

Under det første besøket finner hun ingen av de norske kvinnene, men med skjult kamera får hun dokumentert forholdene kvinner og barn lever under i leiren.

– De bor under helt forferdelige humanitære forhold. På den tiden jeg var der så døde det i snitt ett barn om dagen i denne leiren, forteller Solberg.

Mishandlet sønnen til døde

Etter hvert får Solberg kontakt med en av de norske kvinnene: Aisha Shezadi Kausar fra Bærum. Hun har blitt hovedperson i Solbergs bok «Den andre», som kom ut tidligere i høst.

Aisha dro fra Bærum til Syria i 2014 etter ha giftet seg med IS-krigeren, norsk-chilenske Bastian Vasquez. Med seg til Syria hadde hun sin ett år gamle sønn fra et tidligere ekteskap.

Oppholdet i Syria ble alt annet enn det Aisha hadde ventet seg. Etter kort tid forstod hun at det gode livet ektemannen hadde lovet henne i Syria var en bløff.

Både hun og barnet skal ha blitt utsatt for ekstrem fysisk og psykisk vold fra ektemannen. Vasquez' andre kone på den tiden har vitnet om denne volden mot Aisha og gutten, da hun stod tiltalt i den første rettssaken mot en norsk IS-kvinne i mai i fjor.

Bare tre måneder etter at Aisha kom til Syria, var den ett år gamle sønnen hennes død etter volden han skal ha blitt utsatt for av sin stefar.

– Grotesk, men ikke unik

Da Solberg møter Aisha for første gang i Al-Hol, sier Aisha at hun aldri kommer til å snakke om denne grusomme hendelsen.

Likevel, etter to og et halvt år, der kontakten i perioder har vært daglig, bestemmer Aisha seg for å fortelle Solberg om sønnens død i all sin grufullhet.

– Han var bare halvannet år da han døde. En liten norsk gutt som aldri kommer til å få rettferd, forteller Solberg om den sjokkerende og traumatiske hendelsen.

Historien har fått plass i boken til Solberg. Hun mener at mange barn ble ofre for fysisk og psykisk vold under IS.

– Selv om det var en brutal og grotesk historie, så er den dessverre ikke helt unik. Det var mange av kvinnene som dro ned til IS og endte i en voldelig situasjon i sine hjem. Den historien er ofte ikke fortalt, fordi IS-kvinnene selv blir sett på som terrorister og overgripere, sier hun og utdyper:

– Mange av mennene som sluttet seg til IS gjorde det ikke bare til tross for, men nettopp på grunn av voldsbruken. Når IS-soldater ble drept i krigen, giftet kvinner seg på nytt. Barna fikk nye stefedre og kunne bli «stefaderlig» behandlet av disse, forklarer Solberg.

Aishas ektemann ble senere drept under en eksplosjon på bombefabrikken han jobbet på, og Aisha valgte å gifte seg med en ny IS-kriger fra Tunisia.

Mobbing og utenforskap

For mange, inkludert Solberg, er det nettopp denne viljen til å legge seg under et ekstremvoldelig og kvinneundertrykkende regime som er så vanskelig å begripe – selv etter at man har opplevd noe av det verste et menneske kan oppleve. Likevel tror Solberg at hun kom et skritt nærmere en slags forklaring gjennom årene med samtaler med Aisha.

– Jeg tror man aldri kommer til et svar man kan sette to streker under, når det gjelder et annet menneske. Jeg tror det er et puslespill av ulike faktorer og aldri bare én grunn, sier hun, og er svært opptatt av å understreke at hun ikke forsøker å forsvare de valgene Aisha har tatt.

– Jeg tror noe av svaret ligger i hennes barndom og oppvekst. Hun vokste opp i et voldelig hjem selv, så vold for henne var normalisert. På skolen i Bærum opplevde hun en stor grad av utenforskap og mobbing. Hun var jenta i klassen som ikke fikk bursdagsinvitasjoner når alle andre fikk det. Så da hun endelig fant tilhørighet og anerkjennelse i et ekstremistisk miljø, så var det bakteppet med på å forsterke den tilhørigheten.

– Hun sa til meg i Syria at: «Jeg tror det å hele tiden føle seg som en «failure» er hovedårsaken til at jeg er her», forteller Solberg.

Ville ikke miste enda et barn

Med sin nye ektemann fikk Aisha enda en sønn. Denne gutten er nå sju år og lever sammen med moren i en annen interneringsleir, Roj-leiren, også den med elendige humanitære forhold. Aisha har to ganger søkt bistand til å komme seg hjem til Norge med sønnen sin, for så å ombestemme seg i tolvte time.

Sist gang var i april 2022, etter at UD hadde fattet et vedtak om å hente dem hjem.

Solberg, som fulgte denne prosessen, innrømmer at hun var litt overrasket over utfallet. Samtidig kan hun forstå det ut ifra hva hun har lært om Aishas historie.

– Jeg tror ikke hun fryktet fengselsstraffen. Hun sitter på femte året i en utendørs fengselsleir i Syria, så hun hadde håndtert veldig fint å sitte i fengsel her hjemme. Men det er adskillelsen fra det barnet hun har som hun frykter, og hennes egen erfaring med barnevernet forsterker det. Hun har mistet et barn allerede. Hun vil ikke miste ett til, sier journalisten.

Kontraster i livet

Etter 18 år i utlandet – 15 år av dem som korrespondent i en krigssone – har Kristin Solberg nå vendt hjem til Norge og stiftet egen familie.

Kontrasten mellom livet før og nå er enorm, og til tider har det vært tøft å skrive på boken mens hun har sittet hjemme i fredelige Oslo.

– Jeg har ikke bare skrevet om Aishas historie. I jakten på svar har jeg også reist rundt i restene av kalifatet og møtt noen av de mange ofrene som IS har etterlatt seg.

– Jeg har møtt jesidi-barn som ble bortført i fire- og femårsalderen, som ikke lenger husket hvem de er og hvor de kom fra. Barn som ble utstyrt med våpen og trent av IS. Disse tingene var veldig tøffe å gjenoppleve under skrivingen.

Kom seg ut i siste liten

4. august 2020 flyttet hun tilbake til Norge fra Beirut, der hun og partneren, dokumentarfotografen George Kurian, hadde bodd de siste årene. Solberg var høygravid og dro fra byen om morgenen. Samme ettermiddag ble leiligheten deres rasert av den store eksplosjonen som rammet Beirut havn. Samboeren var hjemme i leiligheten, men kom uskadd fra hendelsen.

Solberg innrømmer at det etter mange år i krigssoner har vært fint å lande hjemme i Norge. For en periode, vel og merke.

– Man føler at man har trukket vinnerloddet når vi kan leve som vi gjør her i et land med fred og stabilitet. Men jeg utelukker på ingen måte at vi drar ut igjen, uten at det foreligger noen konkrete planer om det, legger hun til.

Kristin Solberg er også aktuell med utstillingen «Livsspor» på Nobels Fredssenter, som vises frem til 30. oktober.