De er redde, men kaster hijaben likevel: – Jeg gjør det for fremtiden vår

Den kalde januarvinden blåser i det krøllete håret til Zohre, idet hun kommer ut av et kjøpesenter nord i Teheran.

For noen måneder siden var dette et utenkelig syn i den iranske hovedstaden: En venninnegjeng på shopping, uten hijab.

Men det var før.

– Jeg tok av meg hijaben den dagen det startet, sier Zohre til TV 2.

Det som startet, var demonstrasjonene utløst av at Jina Mahsa Amini døde i moralpolitiets varetekt 16. september i fjor. 22-åringen ble pågrepet og mishandlet, etter det moralpolitiet mente var feil hijabbruk.

– Når jeg tar på meg hijab, er jeg ikke meg selv lenger. Da er det noen andre som har bestemt hvem jeg skal være

Amini er etter sin død kåret til en av verdens mektigste kvinner av Forbes. For det som skjedde med henne, ble en gnist som antente det iranske samfunnet.

Handler om mer enn hijab

Rasende innbyggere tok til gatene over hele landet. Og det som begynte som en kvinnekamp, utviklet seg raskt til å bli en revolusjonær bevegelse som kjemper for regimeendring.

Zoreh sier til TV 2 at kampen ikke handler om hijaben i seg selv, men om frihet og respekt for grunnleggende menneskerettigheter.

– Når jeg tar på meg hijab, er jeg ikke meg selv lenger. Da er det noen andre som har bestemt hvem jeg skal være, sier hun.

Når TV 2 kommer til Iran ved årsskiftet, har demonstrasjonene vart i over 100 dager.

Kvinner og menn fra alle samfunnslag er med, og protestbølgen sees på som den største trusselen mot prestestyret siden de tok makten under den islamske revolusjonen i 1979.

Rundt 500 mennesker er drept, nesten 20.000 er pågrepet og rundt 100 risikerer dødsstraff, etter demonstrasjonene.

– Jeg gjør det for blodet til våre falne, sier Nedah til TV 2, når vi stopper henne på gaten ved Tajrish-plassen og spør hvorfor hun går uten hijab.

Hun har selv en venn som har blitt pågrepet.

– Han ble tatt i folkemengden, og har ingen som kan hjelpe seg, sier Nedah fortvilet.

Det regimet ikke kan skjule

På spørsmål om vi i TV 2 kan få intervjue noen i rettssystemet, eller få følge de sterkt kritiserte rettsprosessene mot de pågrepne, får vi til svar at det er umulig.

Som utenlandske journalister i Iran, må TV 2 jobbe under begrensninger lagt av myndighetene. Landet er rangert som verdens tredje verste når det kommer til pressefrihet.

Vi har hele tiden med oss en iransk tolk som er ansatt av det statlige byrået som blant annet sørger for tillatelsene vi trenger for å kunne filme, fotografere og gjøre intervjuer.

Å dekke demonstrasjoner, er ikke lov.

Men det konstante, stille opprøret i Teherans gater, kan ikke regimet skjule.

– Jeg er redd, men denne redselen har gitt meg en slags styrke

I over 40 år har det vært lovpålagt for alle kvinner å gå med hijab i dette landet. Symboleffekten av at så mange kvinner nå går med håret løst, er enorm.

– Dette er et tegn på opprør mot det diktatoriske, undertrykkende regimet, sier Mona, og peker på hodet sitt, der håret med blonde striper flommer ut fra en caps.

Hun opplevde å bli dratt etter håret, da hun deltok i demonstrasjoner i høst.

– Jeg har fått kjenne dette barbariske regimet på kroppen. Jeg ble dratt etter håret, slått med batonger og nesten slept inn i en bil. Jeg ble reddet av de rundt meg, forteller Mona.

Hun beskriver det brutale møtet med opprørspolitiet som skummelt, men hun fortsetter kampen likevel, fordi hun har et sterkt ønske om at Iran en dag skal bli fritt.

– Jeg er redd, men denne redselen har gitt meg en slags styrke, sier hun.

«Skal straffes hardt»

En annen som trosser egen frykt og dropper hijab, er Narges.

Hun går med lue denne januardagen, fordi det er kaldt ute. Men selv om det delvis dekker til hodet, er det ikke i tråd med den islamske statens strenge påkledningsregler.

Krøllene hennes rammer inn ansiktet, som vi velger å sladde av hensyn til hennes egen sikkerhet.

Kvinnene som går uten hijab, og i tillegg snakker med oss utenlandske journalister, løper en stor, personlig risiko.

– De dreper sånne som oss nå, sier Narges.

– Men du går likevel uten hijab?

– Ja, jeg må være modig, sier hun, og legger til at hun mener det er kvinners rett selv å velge om de vil gå med hijab eller ikke.

Moralpolitiet har ikke vært like synlige etter demonstrasjonene brøt ut, og hijab-påbudet har ikke blitt håndhevet strengt den siste tiden.

Men tirsdag det kjent at det iranske rettsvesenet beordrer politiet til «å straffe hardt» de som bryter hijab-lovgivningen.

Det er imidlertid ikke bare moralpolitiet kvinnene frykter. De er også redde for å bli angrepet av helt vanlige folk, som er motstandere av opprøret deres.

– Jeg føler de kan angripe meg når som helst. Jeg har angst og er nervøs. Men jeg ønsker bare å være fri og leve et normalt liv, sier en av kvinnene vi møter.

Syreangrep

– Det var noen som sa at kvinner som går uten hijab bør få syre kastet i ansiktet

Tilbake ved kjøpesenteret nord i Teheran, forteller venninnegjengen som er på shopping om tegn på at det kan bli farligere for dem å gå uten hijab fremover.

De forteller at de har hørt at kvinner som kjører bil uten hijab blir sporet opp via bilskiltene, og får bot.

Men enda verre konsekvenser får det for kvinnene dersom noen gjør alvor av truslene de hørte bli fremsagt i byen Esfahan nylig.

– Det var noen som sa at kvinner som går uten hijab bør få syre kastet i ansiktet, sier Sima opprørt.

I nettopp Esfahan var det i 2014 en rekke syreangrep mot kvinner, som trolig var motivert av sinne over at de bar hijaben for løst.

– Myndighetene prøver å sette folk opp mot hverandre og skape fiendskap, sier Neda, som også er ute på handletur - uten hijab.

Hun sier myndighetene oppmuntrer religiøst konservative iranere til å ta saken i egne hender.

– De gir nå vanlige folk i gaten, både menn og kvinner, rett til å reagere overfor de som går uten hijab, sier hun.

Neda tror imidlertid ikke at myndighetene vil kunne lykkes med å tvinge Irans kvinner til å gå med hijab i fremtiden.

– Nei, for etter at demonstrasjonene startet, er vi så mange som har kastet den, sier hun.

– Kan ta tid

Mange av kvinnene som går uten hijab, har et sjal rundt halsen, slik at de har en mulighet til å kunne dekke til hodet raskt om det skulle bli nødvendig.

Men ikke alle. Nigin, er en av kvinnene som har latt sjalet ligge igjen hjemme, selv om risikoen er stor.

– Vi må betale en høy pris for vår frihet

– Så klart jeg er redd, jeg frykter blant annet at noen av fra basij-styrkene skal ta meg, sier hun.

Nigin sier at hun er forberedt på at kampen mange iranere nå kjemper for endring i landet, vil kunne bli langvarig.

– Vi må betale en høy pris for vår frihet. Det kan ta tid, og det vil koste. Men jeg håper urolighetene nå vil føre til noe positivt for dette landet.

– Jeg tåler ikke tvang

Hun beskriver Iran i dag som et land med store problemer og mye sinne.

Det gjør også Athena, som vi møter like etterpå.

Hun sier folk er rasende. Og, som mange andre vi snakker med, trekker hun frem den økonomiske krisen i landet som en medvirkende årsak til at protestene har bredt om seg og vart så lenge.

– Prisene er et kjempestort problem. Fra vi legger oss om kvelden til vi står opp om morgenen, har prisene steget, sier hun.

Athena mener mange unge har mistet troen på en fremtid i Iran, slik situasjonen er nå, og derfor føler de ikke har noe å tape på å demonstrere.

Hun håper demonstrasjonene nå gjør at iranerne ikke bare blir kvitt hijaben, men hele regimet.

– Jeg tåler ikke tvang, sier hun.

Athena forteller at hun kjenner på både sinne og sorg over at folk nå blir drept for å kreve grunnleggende menneskerettigheter. Men regimet kan ikke drepe kampviljen deres - og hun er sikker på at demonstrantene vil vinne til slutt.

– Forskjellen er at denne gangen ser hele verden oss.