GJENFORENT MED BROREN: Bildene av Anna Zaitseva og sønnen Svyatoslav gikk verden rundt etter at de ble evakuert fra Azovstal. Sønnen var fire måneder da krigen startet, og seks måneder da han fikk se dagslys igjen. Foto: DIMITAR DILKOFF
GJENFORENT MED BROREN: Bildene av Anna Zaitseva og sønnen Svyatoslav gikk verden rundt etter at de ble evakuert fra Azovstal. Sønnen var fire måneder da krigen startet, og seks måneder da han fikk se dagslys igjen. Foto: DIMITAR DILKOFF

Bildene av Anna gikk verden rundt – nå forteller hun om 65 døgn under jorden

I fredstid jobbet Anna Zaitseva (24) som fransklærer. Nå kjemper hun for at ektemannen som er krigsfange i Russland ikke skal bli glemt.

Paret fra Mariupol fikk sitt første barn i slutten av 2021. Anna underviste i fransk og Kyrylo var i marinen. Han bestemte seg for å slutte i militæret for å kunne være mer med familien, så han tok seg en jobb i stålverket Azovstal.

Ingen av dem kunne forestille seg hva som skulle skje i de kommende månedene.

Anna Zaitseva under intervjuet med TV 2.
Anna Zaitseva under intervjuet med TV 2.

24. februar kom meldingen. Russland hadde invadert Ukraina. Krigen var i gang, og alle ansatte i Azovstal fikk en melding om at de og familiene kunne søke tilflukt i tilfluktsrommene i stålverket.

25. februar ble bombingen mer intens og Anna tok med seg sønnen på fire måneder og foreldrene til bomberommet på mannens arbeidsplass. De tok med seg noen få ting til barnet, litt mat og ett teppe.

Lovet mannen en datter

Samtidig bestemte den gamle marinesoldaten seg for å bli med i Azov. Han kjempet i krigen i 2014, og visste at han måtte bidra med sin erfaring i kampen mot Russland. Anna ville ikke at han skulle verve seg, men hun lovet at hun skulle gi ham en datter når han kom tilbake. Det var drømmen hans.

EKTEMANNEN: Her er mannen til Anna, Kyrylo. Han hadde egentlig lagt den militære karrieren på hylla da krigen startet. Foto: Privat
EKTEMANNEN: Her er mannen til Anna, Kyrylo. Han hadde egentlig lagt den militære karrieren på hylla da krigen startet. Foto: Privat

Lite visst hun at de neste 65 dagene skulle hun tilbringe i bunkersene og miste alt. Hjemmet, bilen, jobben, skolen hvor hun jobbet – alt er borte.

Hun fikk se mannen to ganger etter krigen startet. Nå vet hun ikke hvor han er. Han kan være et sted i Donbas, eller han kan være i Russland. Hun vet heller ikke når han eventuelt kan komme tilbake gjennom en fangeutveksling.

TILFLUKT: Anna og sønnen Svyatoslav oppholdt seg 65 dager tre etasjer under stålverket Azovstal. Foto: Azov/Youtube
TILFLUKT: Anna og sønnen Svyatoslav oppholdt seg 65 dager tre etasjer under stålverket Azovstal. Foto: Azov/Youtube

Det gigantiske stålverket Azovstal har et komplekst nettverk med bunkerser i ulike nivåer. Den første bunkersen familien oppholdt seg i var trang og ikke særlig dyp. Det var ikke plass til å ligge ned, men her oppholdt totalt 15 mennesker seg i en uke.

De hadde elektrisitet, en liten kjele å koke vann og mat på, og internettforbindelse. En dag slo en rakett ned ved bunkersen, og de måtte søke dypere ned i stålverket.

AZOVSTAL: Dette gigantiske stålverket var siste skanse for en gruppe ukrainske soldater. Flere hundre sivile søkte tilflukt her og ble evakuert rundt 1. mai.

– Turen tok åtte minutter, men det føltes som en evighet for vi var under bombing hele tiden, sier Anna til TV 2.

Bunkersen de kom til lå tre etasjer under bakkenivå. Der bodde Anna og familien hennes, med til sammen 75 personer, helt til de ble evakuert i slutten av april.

– Ting som folk ikke tenker over til daglig, som tilgang på vann og elektrisitet, ble livsviktig mens vi var i bunkersen, sier Anna.

Her bodde Anna sammen med ektemannen og sin nyfødte gutt. Foto: Privat
Her bodde Anna sammen med ektemannen og sin nyfødte gutt. Foto: Privat
Her er skolen Anne jobbet på før krigen. Nå er den i ruiner. Foto: Privat
Her er skolen Anne jobbet på før krigen. Nå er den i ruiner. Foto: Privat

De hadde en generator utenfor, men for hvert angrep ble den mer ødelagt og rystelsene flyttet den bort fra inngangen.

– Hver gang måtte noen ut og risikere livet for å fikse den, forteller hun.

De laget seg noen senger av skumgummi og trepaller hvor de kunne sove.

– Vi hadde blåmerker på kroppen etter å ha sovet på de sengene.

Med livet som innsats

Det var lite mat tilgjengelig. Det fantes noen matlagre i stålverket, og de måtte hente vann - ofte med livet som innsats.

– Ikke alle ville gjøre det. Bare de modigste, sier Anna, med tårer i øynene.

De laget ofte suppe av vann, maismel og litt pasta. Det egnet seg for å gi mat til mange personer. De drakk mye vann og te for å holde sultfølelsen unna.

BAKST: Slike enkle brød fikk de bakt nede i bunkersene. Foto: Privat
BAKST: Slike enkle brød fikk de bakt nede i bunkersene. Foto: Privat

De fikk også bakt enkle brød og pannekaker av mel og vann.

Ifølge Anna kom ukrainske soldater ukentlig med mat. Da fikk de også oppdateringer på krigen, og fikk sende ut meldinger til slektninger om situasjonen. De skaffet også barnemat til babyen hennes.

– Jeg måtte koke vann for å lage til maten, så jeg måtte koke opp en metallboks med vann over et stearinlys. Det tok en halvtime, sier Anna.

MAT: Det var en omstendelig prosess å få varmet opp mat til den lille gutten. Noen dager hadde hun ingenting å gi ham. Foto: Privat
MAT: Det var en omstendelig prosess å få varmet opp mat til den lille gutten. Noen dager hadde hun ingenting å gi ham. Foto: Privat

Under en av ektemannens to besøk ned i bunkeren hadde han med seg boken «Robinson Crusoe».

– Han vet jeg elsker bøker, så han tok med seg en eventyrbok til babyen, og denne til meg. Vi leste boken for alle i bunkeren, forteller Anna.

Hun sier hun ser paralleller mellom deres egen historie og fiksjonskarakteren Robinson Crusoe som måtte klare seg selv på en øde øy etter et skipbrudd.

Bunkeren var alt de hadde igjen

– Crusoe ble ikke bombet av russere, men hvordan føltes det? Vi ble vant til å si farvel til livet vi kjente hver dag. Etter flere mislykkede evakueringsforsøk mistet vi troen på at vi kom til å komme oss ut igjen. På den tiden trodde vi at livet inne i bunkeren var alt vi hadde igjen, sier hun.

I sin tid i bunkeren var det flere hendelser som har brent seg fast i minnet. Det kunne være skriking om natten, slåssing mellom folk, eller diskusjoner med de som trodde Russland var kommet for å frigjøre dem.

BARNA: Her er et bilde av sivile barn i tilfluktrommene under bakken i en video publisert av Azovs youtubekanal 23. april. Foto: AZOV BATTALION
BARNA: Her er et bilde av sivile barn i tilfluktrommene under bakken i en video publisert av Azovs youtubekanal 23. april. Foto: AZOV BATTALION

– Under et av evakueringsforsøkene ble fire ukrainske soldater såret. En hadde splintskader fra en mine i brystet. Og disse folkene sa det var et regissert skuespill. Det er hjernevasket, det er alt jeg kan si, sier Anna.

– Hva fikk deg til å holde ut?

– Sønnen min var en støtte for meg og alle de andre i bunkeren. Han var den yngste blant oss. Han forsto ikke hvor farlig det var og smilte hele tiden.

– Til og med de store sterke mennene som ikke liker å vise følelser likte å leke med han og hjalp meg med å roe ham når han gråt. Folk kalte ham en liten engel. Når vi skulle gå gjennom filtrering sa folk at de kom til å savne ham, forteller Anna.

LYSPUNKT: Mange i bunkeren fant glede i å leke med den smilende gutten. Foto: Privat
LYSPUNKT: Mange i bunkeren fant glede i å leke med den smilende gutten. Foto: Privat

Etter 65 dager tre nivåer under bakken er sønnen til Anna blitt redd for mørket. Nå må Anna skru på lyset for å få ham til å sove. Inne i bunkersen brukte hun en lommelykt.

Som mange andre var ikke Anna positiv til et nytt evakueringsforsøk. De hadde prøvd tidligere, men de grønne korridorene fungerte ikke.

– Russerne respekterte ikke våpenhvilen, sier hun.

Ut i frisk luft

Kvelden 30. april kom soldater til bunkeren. De fikk ti minutter på seg til å samle tingene sine og forberede seg på et nytt evakueringsforsøk. Anna gikk ut med de andre, og var forberedt på å bli beskutt igjen.

Evakueringsbussen hadde ikke vinduer og folk ble oppfordret til å ta på seg munnbind for å beskytte seg mot støvet.

– Jeg var så glad for å kjenne den friske luften, kjenne den på huden min, så jeg tok ikke på meg munnbind, sier hun.

Bussen var uten vindu, men Anna nøt den friske luften etter 65 dager innesperret

Så ble de evakuerte overlevert til representanter for Røde Kors og FN. Det var også to prester, trolig fra den russiske kirke, og to russiske soldater der.

Filtreringsleir

De ble kjørt til filtreringsleiren i landsbyen Bezimenne.

De kom fram til leiren ved midnatt. Anna beskriver leiren som et rom omkranset av hvite telt. Det var russiske soldater og militært utstyr der.

I bussen hadde Anna grått av psykisk utmattelse. Hun snakket med en hjelpearbeider som var fransk, og sa til henne på fransk at hun var gift med en soldat, og at russerne kanskje ville avhøre henne.

Måtte kle seg nakne

Inne i leiren ble kvinner og menn separert. Kvinner gikk til et telt for inspeksjon. Der måtte de kle seg helt nakne og kvinnelige russiske soldater sjekket alle hulrom på kroppen deres med gummihansker de ikke byttet.

– Soldatene ble mistenksomme fordi de syntes vi så for bra ut. En av oss hadde sminket seg, andre hadde vasket håret. Russerne syntes ikke det så ut som vi kom fra en bunkers, sier Anna.

EVAKUERT: En fire år gammel jente bæres inn i filtreringsleiren etter å ha blitt evakuert fra Azovstal. Foto: GLEB GARANICH
EVAKUERT: En fire år gammel jente bæres inn i filtreringsleiren etter å ha blitt evakuert fra Azovstal. Foto: GLEB GARANICH

Hun forteller at hygiene var høyt på prioriteringslisten i bunkersen.

– Vi måtte minimere sjansen for å bli syke. Det fantes ikke medisin. Vi vasket oss med snø, regn eller flaskevann, sier hun.

De ble fratatt alle skarpe gjenstander og ting med ukrainske symboler i filtreringsleiren. De ble også sjekket for arr eller tatoveringer.

Russerne hadde en database over ukrainske soldater. De fant raskt ut at Anna var gift med en av dem og hun ble avhørt. De sjekket telefonen hennes og lastet ned alt innhold. De tok også bilder og fingeravtrykkene til alle ukrainerne og spurte dem ut om Azovstal og ukrainske soldater.

Avhørt

Anna forteller at hun ble avhørt av FSS (Federal Security Service) som spurte henne om ektemannen og hans politiske syn.

Hele registreringsprosessen tok cirka fire timer, og de måtte bli i leiren i to dager.

– Jeg var redd, for vi hadde ikke noen garantier om hva som ville skje. Vi var heldige som kom dit om natten når både vi og russerne var trøtte, mener Anna.

De ble fulgt av russiske soldater hele tiden. Til og med på toalettet. På tredje dag fikk gruppen dra til Dymytrivka som ligger på okkupert område. Der overnattet de på en skole, mens mennene i gruppen måtte sove i bussen.

LETTELSE: Anna ble møtt av broren da hun ankom Zaporizhzhya.

– Skolen var full av russiske soldater og vi var bare kvinner. Det var skummelt. Om natten hørte vi dem diskutere hva som er den beste måten å drepe ukrainske soldater på. Det var en veldig vanskelig natt, sier hun.

Dagen etter dro de videre til Zaporizjzja hvor hun ble gjenforent med broren.

Anna håper mediaoppmerksomhet kan hjelpe ukrainske kvinner i hennes situasjon. Det må legges press på myndighetene for å få til fangeutveksling slik at hennes ektemann og andre ukrainske soldater får komme hjem.

KRIGSFANGER: En buss full av ukrainske soldater som holdt skansen i Azovstal fraktes bort av pro-russiske grupper. Foto: ALEXANDER ERMOCHENKO
KRIGSFANGER: En buss full av ukrainske soldater som holdt skansen i Azovstal fraktes bort av pro-russiske grupper. Foto: ALEXANDER ERMOCHENKO

I dag vet ikke Anna hvordan det går med mannen. Hun ble tilsendt en video som viser mannen sammen med andre ukrainske soldater dagen de overga seg til russerne. Da gikk han på krykker.

Konene til de ukrainske krigsfangene samarbeider for å skaffe hjelp til alle ukrainske soldater i russisk varetekt. Ikke bare bare de fra Azovstal. Noen soldater har vært savnet eller fengslet siden 2014.