I Norges minste kommune er én av åtte innbyggere fra Ukraina.
For Yevhen og Kateryna var det kjærlighet ved første blikk.
Ukraina + Utsira = sant
Kateryna Rakhuba (44) husker første gang hun søkte opp Utsira på Google Maps. Hun og ektemannen Yevhen Luchko (44) hadde fått høre om stedet av venner, som allerede var blitt bosatt der.
Øya lå som en prikk ute i havet. Gikk det virkelig an å bo der?
Men vennene fortalte om slående vakker natur. Om en lokalbefolkning som tok dem imot med varme og raushet.
Kateryna og Yevhen var dessuten slitne etter seks måneder som internflyktninger i Ukraina. Av flyalarmen som gikk konstant. Av at ungene måtte løpe i tilfluktsrommet på skolen. Av missiler og droner.
Sammen med barna Mykhailo (17), Viktor (11) og Yehor (7) pakket de bilen og satte kursen mot Norge.
Det var en sur høstdag i slutten av november i fjor da de kjørte av fergen på Utsira. Men om været var kaldt, var velkomsten varm.
For der sto folk med blomster i hendene. Fra flaggstangen utenfor kommunehuset vaiet både det norske og ukrainske flagget.
Men det Kateryna og Yevhen husker best, er smilene. Alle smilte.
– Da begynte jeg å gråte, sier Kateryna.
Hun blir fortsatt rørt når hun tenker på det.
– Ja, jeg også gråt, minnes Yevhen.
– Været var kaldt, men folkene var glade. Det var veldig viktig for oss.
En trygg havn
Utsira ligger i Nordsjøen, 25 kilometer vest for Haugesund, og er Norges minste kommune. Før Russlands brutale angrepskrig mot nabolandet Ukraina, bodde det i underkant av 200 sjeler her.
Fra før var Utsira kjent for å gi mest i TV-aksjonen på NRK i forhold til innbyggertall.
Nå kan øyfolket skilte med en ny førsteplass; de er kommunen som har tatt imot både flest flyktninger og flest ukrainere i forhold til folketall.
Sjekk hvor mange flyktninger din kommune har bosatt nederst i artikkelen.
Kommunen har vedtatt å ta imot 30 flyktninger i 2022 og 2023. Hittil har 26 ukrainere kommet til øya, og ytterligere to er på vei.
Ordfører Marte Eide Klovning (Utsiralisten/Ap) husker at hun var litt spent på hvordan flyktningene ville reagere på å komme fra en storby, som Mariupol, til lille Utsira langt ute i Nordsjøen.
– Men det har gått overraskende bra, sier Eide Klovning.
– Vi opplever at de ønsker å være sosiale. De ønsker å jobbe. De er veldig ivrige på å lære seg norsk, så vi har bare positive erfaringer til nå.
Flukten
Kontrasten mellom Utsira og Mariupol, der familien Rakhuba Luchko er fra, er stor. Før fullskalainvasjonen var havnebyen ved Azovhavet en by i vekst, med om lag 500.000 innbyggere.
Yevhen jobbet med salg og Kateryna var sjeføkonom i et kredittselskap. De levde et helt vanlig familieliv.
Alt tok slutt 24. februar 2022.
På grunn av havnebyens strategisk viktige posisjon langs landkorridoren mellom Russland og den okkuperte Krim-halvøya, ble det raskt klart at Putins styrker hadde fått ordre om å ta Mariupol.
Byen ble bombet sønder og sammen.
– Mariupol var en gang en vakker by, sier Yevhen.
Familien tilbrakte flere netter i tilfluktsrommet, før de greide å ta seg ut i midten av mars 2022.
Derfra gikk flukten videre til byene Berdjansk, Zaporizjzja og Dnipro, før de havnet i Zjytomyr, vest i landet.
Men heller ikke der var de trygge for krigen.
– En gang var det en stor bombe. Vi mistet strømmen, og kunne ikke engang ringe. Jeg tenkte: «Nå orker jeg ikke mer», minnes Kateryna.
Menn mellom 18 og 60 år får egentlig ikke forlate Ukraina, men det finnes unntak i de ukrainske krigslovene. Blant annet for de som er fedre til tre barn eller mer. Derfor kunne også Yevhen reise ut av landet.
Valget falt på Norge og Utsira.
Siden de allerede hadde venner som var bosatt i kommunen, avtalte de ankomst direkte med kommunen.
– 21. november kom vi til Norge, og to dager senere ankom vi Utsira, forteller ekteparet.
At kommunen er Norges minste målt i antall innbyggere, tenker de ikke noe på. For 11 år gamle Viktor er øya mer enn stor nok.
– På kartet er det kanskje lite, men vi har alt.
– Vi har skole, kommunen og butikk.
Et nytt liv
Familien er nå godt i gang med å skape seg et nytt liv ute i havgapet.
Yevhen går i språkpraksis på Joker Utsira gjennom introduksjonsprogrammet, der har han blant annet introdusert sirabuene for ukrainske krutonger.
Kateryna er også i praksis og betjener «sørvis-luko» hos kommuneadministrasjonen.
44-åringen har også en egen språkfadder hun jevnlig går til for å lære norsk raskere.
I tillegg er hun i gang med å etablere en bedrift som skal hjelpe andre ukrainere med å få engangsarbeid på øya.
De yngste barna, Yehor og Viktor, går på skole på øya, mens eldstemann, Mykhailo, går på videregående skole i Haugesund. I tillegg går de på ukrainsk skole digitalt.
Fotballdrøm
Ettermiddagene fylles med ulike aktiviteter. Både Viktor, Mykhailo og pappa Yevhen spiller i korps.
Hver mandag setter Viktor seg på fergen til fastlandet for å dra på fotballtrening i Haugesund. I friminuttene er han på banen med sine nye ukrainske og norske venner. Den store drømmen er å bli profesjonell fotballspiller.
– Jeg skal bli keeper på Real Madrid, sier Viktor bestemt.
Lillebror lytter oppmerksomt til storebror og nikker – dét vil han også.
Familien elsker nærheten til naturen på Utsira. I Mariupol hadde de en liten gummibåt, og når de hadde anledning, var de ute på Azovhavet og fisket.
Nå fisker de i Nordsjøen, og har de blitt introdusert for fiskeslag de ikke hadde i Ukraina, som sei.
– Men dere føler ikke at livet blir litt isolert her på øya da?
– Nei!
– Det er veldig mye aktiviteter. Når vi kommer hjem om kvelden, er vi så slitne at vi bare har lyst til å sove, ler Kateryna.
Deres råd til andre ukrainere som kommer til Norge er klart:
– Gå på tur! Delta i alle aktiviteter. Snakk og hils på folk. Jo mer man snakker, jo mer forstår man norsk. Det er viktig.
Familien på fem kan ikke tenke seg et bedre, eller mer fredelig sted å bo.
– Jeg liker Norge veldig godt, og jeg vil bo her. Jeg skal finne meg en norsk jente!, ler Mykhailo.
– På Utsira er det veldig gode mennesker, sier Yevhen mens Kateryna skyter inn:
– Som en familie!
– Ja, det er som en stor familie, nikker Yevhen.
Ekstra hender
For kommunen som har slitt med fraflytting, har de ekstra innbyggerne vært et positivt tilskudd.
– Vi ser at de har blitt så mye mer enn noen som bare skulle komme å være her midlertidig. De er virkelig en ressurs, sier ordfører Eide Klovning.
– De er arbeidskraft som har manglet. De er flere unger i klassen. Det utgjør virkelig en forskjell at vi er flere hender her ute, så det har vært veldig fint.
Hvor mange som ønsker å bli værende på Utsira, har ikke kommunen fullstendig oversikt over.
Mange av dem som har kommet er fra områder som så å si er jevnet med jorden og/eller er under russisk okkupasjon, som Mariupol og Bakhmut.
– De sier jo at de vil bli. Men etter hvert som de finner roen, vil de jo se at de kanskje ikke har alle muligheter her ute og at det er begrensninger med tanke på hva slags arbeidsplasser som finnes, sier Eide Klovning.
– Men vi er veldig glade for alle som ønsker å bli.
Men da Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi) sendte ut en anmodning om å ta imot ytterligere fem flyktninger, valgte kommunestyret likevel å si nei.
– Det handler om at vi må sikre at vi har kapasitet til å ta imot flere enn 30. Det har bare gått halvannet år, så vi vil se at det fungerer en stund til, sier Eide Klovning.
Trenger flere boliger
Siden fullskalainvasjonen har over 59.000 ukrainere søkt om asyl i Norge. Ansvaret for bosetting, ligger hos Imdi.
I slutten av mai sendte de ut en anmodning til kommunene om å ta imot 7000 flere flyktninger for 2023 enn de opprinnelig hadde sagt ja til.
– Det kommer flere, og vi har også opplevd en økning i ankomstbildet gjennom sommeren. Derfor har vi behov for flere bosettingsplasser, sier fungerende direktør Lisbeth Fransplass Røren til TV 2.
Men selv om fristen for å svare gikk ut 31. august, mangler de fortsatt i underkant av 3000 plasser for å nå målet om 38.000 bosettingsplasser.
– Flere opplever kapasitetsutfordringer. Det gjelder særlig boliger, men også i tjenestetilbudet generelt, sier Fransplass Røren.
– Samtidig ser vi en enorm vilje til å snu seg rundt, finne løsninger og tenke nytt for å klare dette. Det mobiliseres virkelig der ute.