Idomeni, Hellas
Den europeiske drømmen
En million mennesker krysset havet og kom seg til Europa i 2015. De aller fleste kom til Hellas med ferjer fra de greske øyene rett utenfor den tyrkiske kysten. Fra Assos i Tyrkia til øya Lesvos i Hellas er det bare fire kilometer med hav. Flyktningene kan bokstavelig talt stå på land og se mot den europeiske drømmen. Når de etter hvert kom til fastlandet høsten 2015 var alt tilrettelagt for at menneskehavet kunne raskest mulig flytte seg nordover og ut av Hellas.
Det stod private busser klare utenfor ferje området som kjørte dem mot den makedonske grensen. Prislappen var noen få euro. Vi besøkte denne grenseovergangen ved Idomeni. Der møtte vi også representanter fra Norges Røde Kors. Jeg husker at da vi ringte kontaktpersonen i Røde Kors fortalte han at det var en rolig dag. Hva betyr det i din verden, spurte jeg. Det betyr at det bare har passert 4000 mennesker i dag svarte han. Det sier litt om dimensjonene over det som skjedde i fjor høst. Det sto busser i kø i Idomeni så langt vi kunne se. De var fulle av flyktninger og migranter. Makedonerne lot bare et visst antall passere om gangen. Det skapte selvsagt frustrasjon hos grekerne som ville ha de nyankomne ut av landet så fort som mulig. På overgangen sto det frivillige og delte ut suppe og tepper. Jeg ble dypt imponert over innsatsen til nordmennene fra Røde Kors. De hadde en glød i ansiktene. Det samme hadde alle menneskene som de hjalp. De hadde nådd en ny etappe og så frem til neste. Det var ingen tårer. Heller ikke noen apatiske blikk. Kun mot og ny giv. Jeg husker jeg tenkte på hvordan disse flyktningene ville ha det om noen år. Ville de ha det samme håpet?