Norge til salgs

En reise fra Syria til Norge

Introduksjon

Jeg har vært nyhetsjournalist i 15 år. Det betyr mange opplevelser og sterke inntrykk. Men aldri før har jeg vært vitne til noe så overveldende som menneskevandringen i 2015. Vi sto på hovedbanestasjonen i Munchen i Tyskland og så tog etter tog, fullastet med flyktninger. I Ungarn gikk vi sammen med nærmere tusen flyktninger som hadde satt kursen fra Budapest til Wien. Til fots på motorveien. Det var sterkt å se en barbeint voksen mann trille sin gamle far i rullestol på den iskalde asfalten. Nyhetssakene handlet om det vi så, men tilbake i Norge satt jeg igjen med noen grunnleggende spørsmål. Hvordan transporterer man hundretusener over landegrensene og hvem organiserer alt dette? Hvordan er det mulig å komme seg helt til Norge uten ID-papirer?

Slik startet arbeidet med denne dokumentaren. Det ble til slutt en reise til en rekke land med fotograf Knut Ragnar Søbak Westad og regissør Peder Borch Giæver. Vi møtte mennesker som har flyktet fra krig, forfølgelse og fattigdom. Desperasjonen deres blir utnyttet av en grenseløs kynisk industri. En industri der drømmen om et bedre liv i Europa er til salgs.

Kadafi Zaman, TV 2

Idomeni, Hellas

Den europeiske drømmen

En million mennesker krysset havet og kom seg til Europa i 2015. De aller fleste kom til Hellas med ferjer fra de greske øyene rett utenfor den tyrkiske kysten. Fra Assos i Tyrkia til øya Lesvos i Hellas er det bare fire kilometer med hav. Flyktningene kan bokstavelig talt stå på land og se mot den europeiske drømmen. Når de etter hvert kom til fastlandet høsten 2015 var alt tilrettelagt for at menneskehavet kunne raskest mulig flytte seg nordover og ut av Hellas.

Det stod private busser klare utenfor ferje området som kjørte dem mot den makedonske grensen. Prislappen var noen få euro. Vi besøkte denne grenseovergangen ved Idomeni. Der møtte vi også representanter fra Norges Røde Kors. Jeg husker at da vi ringte kontaktpersonen i Røde Kors fortalte han at det var en rolig dag. Hva betyr det i din verden, spurte jeg. Det betyr at det bare har passert 4000 mennesker i dag svarte han. Det sier litt om dimensjonene over det som skjedde i fjor høst. Det sto busser i kø i Idomeni så langt vi kunne se. De var fulle av flyktninger og migranter. Makedonerne lot bare et visst antall passere om gangen. Det skapte selvsagt frustrasjon hos grekerne som ville ha de nyankomne ut av landet så fort som mulig. På overgangen sto det frivillige og delte ut suppe og tepper. Jeg ble dypt imponert over innsatsen til nordmennene fra Røde Kors. De hadde en glød i ansiktene. Det samme hadde alle menneskene som de hjalp. De hadde nådd en ny etappe og så frem til neste. Det var ingen tårer. Heller ikke noen apatiske blikk. Kun mot og ny giv. Jeg husker jeg tenkte på hvordan disse flyktningene ville ha det om noen år. Ville de ha det samme håpet?

Sid, Serbia

Ved grensen til Europa

Høsten 2015 var tiden da flyktninger og migranter fra hele verden kunne fritt passere gjennom Europa, uten å ha et eneste ID-papir. Alle land busset de bare videre. Fra Hellas til Makedonia. Fra Makedonia til Serbia. Og fra Serbia til Kroatia. Slik fortsatte det. Der hvor det ble satt opp piggtråd eller man møtte brutale grensevoktere, dukket det opp nye ruter.

Flyktningene selv hadde ingen interesse av å bli på Balkan eller i land som Hellas og Ungarn. De ville videre til Tyskland, Sverige og andre rike europeiske land. Vi møtte mange av disse i Sid, på grensen mellom Serbia og Kroatia. Transporten fungerte så bra at de fleste ikke engang trengte å reise innom den serbiske hovedstaden Beograd. Der dro bare de som måtte ha forsyninger av penger fra hjemlandet.

På grenseovergangen i Sid var det til tider kaotisk. En sterk spenning mellom grensevaktene og flyktningene, men også mellom de forskjellige menneskegruppene. Syrerne var tydelig forbannet over at så mange afghanere var i menneskehavet. De kranglet åpenlyst med hverandre. En syrer forklarte det slik: «I Syria er det krig. Derfor rømmer vi. Men hva med alle disse menneskene som kommer fra andre land? De har ikke noe her å gjøre». Afghanerne svarte at det hadde vært krig i landet deres siden 2001, ti år før borgerkrigen i Syria brøt ut. Konflikten mellom mange av gruppene fikk meg til å reflektere over hvordan ville det bli når disse kom på asylmottak? Jeg lurer også på hvordan det vil bli til våren? Hvilke nye ruter vil dukke opp inn til Europa?

Izmir, Tyrkia

Hemmelige kjellere i klesbutikker

Izmir ser tilsynelatende ut som en vanlig ferieby. Men alle de oransje innslagene i gatebildet hinter til noe annet en ferieidyll. Spesielt bydelen Basmene skiller seg ut. Her selges redningsvester åpenlyst i gatene. Prisen er rundt 100 kroner og det kryr av flyktninger som vil ha dem. Hele familier prøver vestene og blir lovet topp kvalitet. Vi åpnet en av disse vestene og fikk sjokk. Men det finnes også et mye større og hemmeligere salg under jorden. Bokstavelig talt. Det foregår i kjellerne til de mange klesbutikkene i Basmane. Kun flyktningene slipper inn her. Som journalist med åpen kamera er det ingen adgang. Derfor brukte vi skjult kamera. Det hele er en absurd opplevelse. I en av disse kjellerne var det bare barnevester. Ifølge eieren ville de bli utsolgt innen en time. På kvelden solgte han vester for voksne. I en annen kjeller fant vi masse brukte redningsvester, blant annet et parti fra en fabrikk i Risør. Modellen het Triumf 1969. Som de andre vestene så også disse ut som tyvegods fra cruiseskip og lastebåter. Det var vondt å se kvinner og barn komme ned i kjellerne og teste vestene. Mange av dem kan ikke svømme, har aldri vært i nærheten av hav og har derfor ingen peiling på hva de kjøper. Tragisk.

Falske redningsvester

Kadafi åpner en redningsvest

Istanbul, Tyrkia

Falske pass

Før avreise hadde vi hørt at Istanbul er et sentrum for smuglere som selger falske pass. Navnene Aksaray og Laleli dukket opp hele tiden. Det er områder i Istanbul som ikke ligger langt unna turistdestinasjonen, Sultanahmet. Der poserte jeg som flyktningen «Ali Khan». Med skjult kamera i skjorteknappen. Torget i Aksaray er en viktig møteplass for flyktninger som vil skaffe pass, plass på en gummibåt eller plass i en lastebil. Her får man kjøpt den europeiske drømmen.

Fra «Ali Khan» satte seg ned på torget med en sigarett tok det bare noen minutter før to menn spurte om han skulle til Hellas. Etter hvert gikk samtalen inn på pass. Mennene fortalte at de kunne skaffe pass fra alle land på to dager. Pris 1200 dollar. Også norsk pass. Vi filmet det hele med skjult kamera for å vise hvor åpent salget foregår. Det er ingen mørke bakgater eller kryptert kommunikasjon. Heller ingen frykt for tyrkisk politi. Det er egentlig bare å sette seg på torget og se ut som en nyankommen flyktning. Vi tok et valg før avreise at vi ikke ville sponse den kriminelle virksomheten ved å betale penger for et pass. Vi ville kun se hvordan salget foregår.

Båtene

Kadafi forfølger drosje

Bekaadalen, Libanon

Barna i flyktningleiren

De fleste som flykter fra krigen i Syria drar til nabolandene. Libanon er mindre enn Telemark, men har tatt imot halvannen million syriske flyktninger. Majoriteten bor i byer. I hovedstaden Beirut er de svært synlige i bybildet. Små jenter selger roser i lyskryss mens invalide krigsofre tigger penger. De gjør det de kan få for å overleve. Boforholdene er elendige. Mange familier er stuet inn i små rom. Vi besøkte noen av disse leilighetene i Beirut. Der er leieprisen 150 til 200 dollar i måneden for et lite rom. Mange av flyktningene som hadde med seg sparepenger fra Syria har nå gått tom. De får ikke jobb og ser ingen fremtid i verken hjemlandet eller Libanon. For å overleve har de kuttet på måltidene, giftet bort døtrene eller tatt barna ut av skolen slik at de også kan jobbe. De som har ressurser forsøker å reise til Tyrkia. Syrere trenger ikke visum dit. Da tar de enten landeveien, ferje fra Tripoli eller fly fra Beirut. Men de aller fattigste bor ikke i byene. De fant vi i Bekaa-dalen på grensen til Syria. Der bor de i telt. Månedlig leie er på 100 dollar per telt. Private landeiere tjener grovt på disse teltleirene som er synlige så langt øyet kan se. Her er håpløsheten total. Flyktningene forteller at de som er så heldige at de får en jobb i åkeren kan tjene 6 dollar per dag. Disse menneskene er de som trolig aldri vil komme seg til Europa. Det var vondt å se de små barna i disse leirene. En tapt generasjon.

Klipp fra flyktningleiren

Kadafi rapporterer

Murmansk

Bakveien til Schengen

Etter å ha sett de livsfarlige gummibåtene i Tyrkia og kaoset på Balkan er det åpenbart at flyktningene prøver å finne andre trygge veier inn til Europa. Mens vi filmet på grensen mellom Serbia og Kroatia hørte vi om en stadig mer populær bakvei inn til Schengen. Den såkalte arktiske ruta. Gjennom Russland og til Finnmark. Ikke bare det, grensen må passeres med sykkel. I bitende kulde og på snødekte veier.

Vi fikk pressevisum til Russland og dro til Murmansk for å se hvordan dette fungerte i praksis. Der møtte vi et mini-FN. Folk fra Afghanistan, India, Pakistan, Ghana, Syria. Libanon. Listen er lang. Alle hadde de kommet med fly fra Moskva og alle ville de til Norge. På flyplassen i Murmansk ble disse flyktningene og migrantene tatt hånd om av russiske tjenestepersoner. Etter en veldig kort registering kom de ut igjen. Da sto drosjene klare for å ta dem med til norskegrensen. Det hele virket overraskende godt organisert. På det meste krysset mer enn tusen mennesker denne grensen, på bare en uke.

Nærmere grensen ble flyktningene stoppet i flere russiske kontrollposter. ID-papirer, de som hadde det, ble sjekket før de fikk reise videre mot sin endelige destinasjon. Jeg husker jeg tenkte at russerne kan stanse denne menneskestrømmen hvis de vil. Mens flyktningene passerte, ble vi stanset i den siste russiske grensestasjonen. Bilen ble gjennomsøkt og russiske offiserer krevde at vi måtte slette alle klipp som viste flyktninger på sykkel. De sto ved siden av fotografen og beordret sletting mens de så ham gå gjennom materialet. Heldigvis klarte vi å lure dem. De trodde klippene ble slettet. Det ble de ikke. Noen uker etter at vi var i Russland kom det plutselig ingen flyktninger over Storskog. Vil den ruta plutselig bli «aktiv» igjen? Det tror jeg bare russerne kan svare på.

Navigasjon