– Mammas største feil var at hun ikke ville gi opp barna

Da Trine Lise var liten, drømte hun om å stå på en scene. Bli berømt. Vise dem som hadde vært slemme mot henne at rettferdigheten hadde seiret.

I dag er hun en populær komiker, stadig på turné, og en som er kjent for å levere varene på TV. Det er ikke lett å se for seg at 47-åringen som barn ble kastet rundt mellom ulike beredskaps- og fosterhjem fordi hennes biologiske mor ikke var i stand til å ta vare på henne og brødrene. Eller at hun allerede som sjuåring hadde en klar formening om at moren hennes ikke ville ha noe med henne å gjøre.

Komikeren har nå samlet historien om sitt liv mellom to permer, en bok som har fått den såre tittelen «Kan noen elske meg?». Den forklarer hun slik:

– Når man er oppvokst uten naturlige, gode eller kjære relasjoner, så er det et naturlig spørsmål å stille seg selv. «Hva er galt med meg, hvorfor vil ingen ha meg?». «Hvorfor kan ingen elske meg?». Man føler man er lite verdt.

Utstøtt

Trine Lises biologiske far reiste sin vei da hun var fire år. Han døde trolig på sjøen senere. Trine Lises biologiske mor, Inger Lise, ble dermed alene med datteren og to eldre sønner. Da slet moren allerede med rus og psykiske plager.

– Mamma hadde ingen nær familie, og det var ikke noe system som plukket opp hva hun slet med. I dag har vi alle mulige navn på psykiske lidelser, det hadde vi ikke da. Hun taklet allerede livet dårlig, og plutselig var hun alene med tre barn.

47-åringen opplevde at flokken hennes ble utstøtt de første stedene de bodde, på grunn av morens alkoholbruk og festing flere ganger i uka. Ingen av familiene ønsket å bli assosiert med det livet Trine Lises familie hadde.

Det var hovedsakelig menn som var hjemme hos familien på fire for å drikke sprit. Trine Lise kan ennå lukte den stramme ånden fra berusede fremmede som bøyde seg over henne for å rufse henne i håret og kalle henne søt, mens moren danset og lo i bakgrunnen.

Moren valgte etter hvert å gi barnevernet ansvar for barna.
Trine Lise mener hun bodde i minst fem ulike hjem før hun var ni år.

Blir rørt når han snakker om fosterdatteren: – Det krever at du jobber med sjela

– Du blir jo flyttet hit og dit, og det er ingenting du skulle ha sagt. Første gang det stakk skikkelig var da hun besøkte oss i et hjem vi var blitt flyttet til, og hun skulle ikke ha oss med seg da hun dro. Det gikk opp for meg: «Hun vil virkelig ikke ha oss. Hvor stygg må du være når din egen mor ikke vil ha deg?».

TV 2 har vært i kontakt med Trine Lises ene, gjenlevende bror, som er kjent med at familiens historie blir fortalt. Barna samtykker til å informere om at deres mor har demens, og hun har dermed ikke kunnet gi en kommentar til denne artikkelen.

Brevene fra mor

I voksen alder har Trine Lise fått innsyn i barnevernsmappen sin. Der ligger også håndskrevne brev moren har sendt til sosialkontoret, der hennes psykiske tilstand og tidvis mangel på jobb, penger og mat kommer fram.

April 83

[…] Så er det den jævla økonomien som har vært etter at jeg flyttet bort på hybelen. Det har vært flere dager jeg har vært uten mat fordi pengene ikke strakk til uansett hvordan jeg snudde på pengene. Så alt dette ble for mye til slutt, det endte med at jeg begynte å feste og ture sammen med dem på hybelhuset for å glemme alle tankene for en stund.

Jeg hadde det presset fra dere om disse møtene og kontakt med barna da og da, så hadde jeg maset fra Vadsø om kontakt med Fred Børre (eldstesønnen, red.anm.) da og da. […] Så jeg har grublet og tenkt både natt og dag på alt dette så depresjonen ble bare jævligere. Jeg drakk for å koble av og for å få sove.

Det har vært vond lesning, sier 47-åringen. Likevel er hun klar på at moren burde tatt et valg som kunne gjort livet lettere for barna:

– Mammas største feil er at hun ikke ville gi oss opp. Det gikk utover oss barna. Hun tviholdt på at hun elsket oss mer enn fosterforeldrene våre gjorde, og at vi måtte huske på at de tross alt fikk betalt for å ha omsorgen for oss. Kunne hun ikke heller latt oss slå oss til ro og bli glad i dem vi bodde hos?

Trine Lise klandrer ikke moren for dette i dag, og tror hun var desperat etter å beholde barna sine. Hun stiller likevel spørsmål ved om barnevernet burde latt mor ha rett på besøk av barna sine når hun slet psykisk og med rus.

Saksbehandleren skal også ha vært klar over at Inger Lise hadde en voldelig samboer, ifølge dokumenter TV 2 har sett og som skal gjengi korrespondansen mellom sosialkontoret og Inger Lise. Likevel ble barna sendt dit på besøk, og ble tidvis sendt på badet slik at de ble skjermet fra morens samboer. Én av gangene, i en sommerferie, ble det så ille at mor og barn reiste for å bo på krisesenter noen dager.

I barnevernsmappa oppsummeres hendelsen slik av sosialkontoret:

Aug 84

Barna har hatt det bra. Var fornøyde selv om de for det meste hadde bodd på krisesenteret.

«Mamma Ragnhild»

Som niåring endte Trine Lise opp hos en fostermor som hun i dag anser som mammaen sin. Ragnhild Kaaby i Indre Billefjord hadde lang fartstid som fosterhjem sammen med mannen Odd.

– Hun er min mamma i livet. Det å få komme et sted hvor du endelig skjønner at «her skal jeg bo, her skal jeg få være på familiebildene som henger på veggene» … jeg føler oppriktig at Ragnhild har reddet livet mitt, sier en rørt Trine Lise.

Ifølge Fosterhjemsforeningen står hundrevis av barn i kø for et trygt hjem. Generalsekretær Tone Granaas mener kommunene står i en fosterhjemskrise, og foreningen jobber for at flere kan være en «mamma Ragnhild» for barn som trenger det:

– Når man har hatt en tøff start på livet, så er det uvurderlig å få en relasjon til en trygg voksen som er der i hverdagen din. En voksen som du får tillit og tilknytning til, er ofte avgjørende for livskvaliteten din i ditt voksne liv også, forteller Tone Granaas.

Generalsekretæren håper flere vil stille seg spørsmålet om de kunne ha åpnet hjemmene sine.

– Det er givende å være fosterforeldre, og det gir en enorm glede.

Humor som medisin

Selv om Trine Lise endelig kunne «lande» i et fosterhjem, har livet likevel bydd på vonde følelser, traumer og mye sinne. Mye av det har hun åpnet seg om fra scenen, som da hun ble voldtatt på fest som 19-åring.

Hun har i perioder slitt med de mørkeste tanker et menneske kan ha: tanker om å avslutte livet. En stor kontrast fra den munnrappe entertaineren med det livlige røde håret og nordlendingdialekten vi kjenner fra scenen.

– Jeg tror at hvis man overlever vanskelige ting, så klarer man å «ta inn» det som er godt. Gode mennesker, følelsen av å bety noe for noen. Når ting er så tragisk at du bare må flire … å bruke mørk humor har fungert kjempebra for meg.

– Min biologiske mor pleide også å si det: «Jeg hadde daua om jeg ikke hadde hatt humor!».

Trine Lise husker at hun tenkte: «Hvis ingen vet om det jeg har opplevd, så er jeg sterk».

– Men jeg var ikke det. Jeg hadde det jo ikke bra inni meg. Det var mye sinne, mange ting jeg måtte bearbeide. Men om jeg kan bruke det jeg har opplevd for å skape mer åpenhet, så har ikke alt vært forgjeves.