Kim (64) var politibetjent i 30 år – én spesifikk hendelse satte spor

I over 30 år har Kim Anne Hiorth jobbet som politi. Arbeidshverdagen turte hun ikke å dele med sine nærmeste.

SETT MER ENN DE FLESTE: Som politibetjent i over tretti år, har Kim Anne Hiorth sett virkelighetens skyggeside. Foto: Bonnier Forlag
SETT MER ENN DE FLESTE: Som politibetjent i over tretti år, har Kim Anne Hiorth sett virkelighetens skyggeside. Foto: Bonnier Forlag

Gjennom 31 år i Oslo-politiet har Kim Anne Hiorth møtt mennesker som lever på samfunnets skyggesider; forsømte barn, personer som lever med vold, rus og prostitusjon, samt hardbarka og farlige kriminelle.

– Jeg har sett ting jeg ikke hadde trodd fantes i Norge. Jeg tenkte at disse historiene skal Norge få vite, sier Hiorth, som nå har skrevet boken «Politihjertet». 

Gjennom den lange karrieren noterte Hiorth ned historiene og menneskene hun møtte på veien i et hefte hun kalte «Asfaltliljer».

– Asfaltliljer er bedre ord enn «løvetannbarn», for løvetann er ugress, det er ikke liljer, forklarer hun.

I boken har hun endret navn på menneskene, men historiene og opplevelsene er ekte. 

Historiene har blitt mange

Som nyutdannet politi, ble Hiorth plassert i ordensavdelingen. 

– Der får du beskjed om å kjøre til husbråk eller høy musikk, men du vet aldri hva som er på innsiden av døren, forteller hun og utdyper:

– Jeg opplevde barn som var forsømt, hvor foreldrene lå ruset og det var mye vold.

«SE DEG RUNDT»: Tidligere politibetjent Kim Anne Hiorth oppfordrer flere til å hjelpe andre. Foto: Agnes Mogstad / God morgen Norge
«SE DEG RUNDT»: Tidligere politibetjent Kim Anne Hiorth oppfordrer flere til å hjelpe andre. Foto: Agnes Mogstad / God morgen Norge

Hennes hjerte har ligget hos mennesket, og de har hun hjulpet mange av.

– Alle mennesker er like mye verdt. Ingen velger hvilken familien man blir født inn i, sier Hiorth.

Hun forklarer hvordan noen barn har en «ferdig tung ryggsekk», som venter på dem før de lærer å gå. 

– Du er kanskje tredje- eller fjerdegenerasjon inn i en rusfamilie. Barna har blitt fortalt at de ikke må si hvordan de har det hjemme, for da kommer barnevernet og tar dem. De fortalte at de ikke fikk gå i bursdager, for de hadde aldri penger til å kjøpe gave. 

Med Hiorts ressurser og hjerte, bestemt hun seg tidlig for å være der for de som ikke har samme utgangspunkt som henne selv:

– Jeg vil være stemme for de som ikke har så høy stemme. Alle kan gjøre det, man trenger ikke å være politi, forklarer hun. 

Mer enn bare en uniform

Hiorth beskriver hvordan hun plukket opp mennesker fra gata og ga dem en varm seng eller dusj, eller kjørte dem til Ikea, slik at de kan kjøpe seg det mest nødvendige.

– Det viser at man har et hjerte under den skuddsikrevesten og uniformen, som banker for dem ikke har det så bra, forteller hun.

Den tidligere politibetjenten oppfordrer hvermannsen til å se mer rundt seg og strekke ut en hjelpende hånd eller trekke på smilebåndet til de som ikke har det like bra.

– Hvis alle hadde gjort litt mer for alle, for eksempel si «hei» til folk på gata, smile til folk, oppfordre ungene dine til å invitere barn som aldri blir bedt til noen, hjem.

Ved å hjelpe andre, mener Hiorth at det er mulig å endre livskursen deres.

– Mange starter med dårlige kort, men det trenger ikke å ende sånn, forklarer hun. 

– Jeg tror det farligste i et menneskes liv, er å ikke ha tilhørighet. Da kan vi alle få lov til å være det.

Ble truet med ladd revolver

Og farlige mennesker har hun møtt. 

64-åringen har blant annet blitt jaget med øks, truet med kniv og levd på hemmelig adresse. Det har vært mye brutalitet i løpet av yrkeskarrieren, som fikk en brå start. 

I 1993 ble den unge politibetjenten truet på livet med ladd pistol. 

– Da trodde jeg at jeg skulle dø, forteller hun.

Hendelsen skjedde da hun satt i resepsjonen på politistasjonen. En mann kom inn og var utagerende mot henne og kollegene. Hiorth forsøkte å roe han ned, men mannen hørte ikke på henne.

Dermed gikk Hiorth ut i lokalet for å snakke til han – denne gangen uten skuddsikker vest, slik hun alltid hadde ute i tjeneste. 

Da pekte mannen en ladd revolver mot henne og truet henne på livet. Hiorth trodde hennes siste time var kommet.

– Kulerevolveren sa «klikk-klikk» to ganger, forteller hun.

Revolveren hadde plass til seks kuler, men da de åpnet kammeret etterpå, var det kun to patroner i den. 

– Jeg var ufrivillig med på russisk rulett. 

Hiorth legger ikke skjul på at opplevelsen var skremmende, og episoden kan hun drømme om fortsatt, 30 år senere. 

– Jeg var selvfølgelig redd. Du kjenner du får puls og adrenalin, sier hun.

Allikevel satte ikke episoden en stopper for karrieren videre, men innrømmer at hun valgte å unnlate hvor skummel arbeidshverdag hun kunne ha. 

– Jeg fortalte aldri til moren min om oppdragene jeg hadde vært på. Da hun spurte hvordan det hadde vært på jobb, svarte jeg «kjempefint», selv om jeg kanskje hadde slåss med folk. 

Ransakelser førte til avdelingsskifte

I årene på avdeling for organisert kriminalitet, ransaket Hiorth og kollegene flere ulike hjem.

Under pågripelser av mennesker med annen etnisitet enn norsk, opplevde politibetjenten gjentatte ganger at kvinnene i hjemmet ikke kunne språket. 

– Jeg møtte en kvinne som hadde bodd 38 år i Norge og kunne ikke norsk. Jeg tenkte at det er bortkastet å bo i et land og ikke kunne språket.

Spørsmålene om hvorfor de ikke snakket norsk, ble mange:

– Du kan ikke få deg jobb, følge barna til skolen, ikke lese nyheter, vil du ikke, får du ikke lov? Det vokste i meg som en graviditet, forteller hun.

– Jeg tenkte at noen må gjøre noe med dette. Den «noen» er ofte bare deg selv.

Dermed gikk Hiorth ned til sjefen på avdeling «forebyggende» og sa hun ønsket kun å jobbe med minoritetskvinner. 

Lærte arabisk for å få innpass

For å komme i kontakt med minoritetskvinnenes lærte Hiorth seg arabisk og oppsøkte moskeene, hvor hun presenterte seg som politi og etterspurte kvinnegruppen.

– Det var alltid en mann som åpnet og alltid en mann som lukket. Og jeg fikk alltid «nei, det er ingen kvinnegruppe».

Det trodde ikke politibetjenten på:

– Jeg visste jo at det var kvinner på innsiden, halvparten av Norge er jo kvinner. Jeg kom igjen og igjen. Etter fire måneder åpnet den første døren seg. 

MUSLIMSK KVINNEFORUM: Kim Hiorth med lederne i Minhaj kvinneforum. Foto: Aesha Nisar
MUSLIMSK KVINNEFORUM: Kim Hiorth med lederne i Minhaj kvinneforum. Foto: Aesha Nisar

Selv om det tok lang tid før døren åpnet seg, har Hiorth forståelse for hvorfor.

– Du skal ikke reise langt utenfor Europa før politiet er voldelig, korrupt og ikke til å stole på. For meg ble det viktig å bevise for dem at Norge ikke er slik.

Politibetjenten forklarte at man kan komme til politiet med vanskeligheter og familiære ting, som i mange kulturer ordnes opp internt i familien.

Etter hvert begynte kvinnene å åpne seg for henne.

– Flere av kvinnene jeg traff fikk ikke lov til å lære seg norsk, de fikk ikke eie et bankkort, og de fikk ikke gå noe sted uten anstand.

– Jeg har truffet utallige kvinner som lever under sine ektemenns beinharde kontroll. De ble utsatt for vold og seksuelle overgrep, og få turte å henvende seg til politiet. 

Hun vektlegger likevel at de fleste hun traff levde gode liv uten mishandling. Hiorth arbeidet med minoritetskvinner fra 2009 til 2021, da pensjonerte hun seg.

Nå jobber hun for UN Women, som jobber for å gi FNs medlemsland verktøy og muligheter til å oppnå likestilling mellom kjønnene, og på prosjekt for OSSE, organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. 

GJEV PRIS: I fjor vant Kim Anne Hiorth internasjonal politipris, for sitt arbeid med minioritetskvinner. Foto: Privat
GJEV PRIS: I fjor vant Kim Anne Hiorth internasjonal politipris, for sitt arbeid med minioritetskvinner. Foto: Privat

For sitt langvarige arbeid med minoritetskvinner, fikk Hiorth prisen «International Police Association world class policing award» for 2023.

– Det er en høy pris og veldig stas!