– Vindturbiner må rives. Vi må få tilbake beitet vårt!

Snøen laver ned over innhengningen på Fosen. De har vært oppe på fjellet og henta ned reinflokken. Dyra løper rundt og rundt innafor gjerdet, ett for ett blir de fanga inn, nå skal det merkes og vaksineres.

Jobben er intensiv, derfor har venner og familie kommet til for å hjelpe. De tre reindriverne i Nord-Fosen siida (gruppe av reineiere, red.mrk) trenger mange hender denne dagen hvor alt skal skje.

For litt under tre uker siden sto de måpende og beveget midt blant folkemengdene i hovedstaden, byen var satt på hodet for deres sak.

– Det er veldig rørende at folk engasjerer seg så mye for vår sak, sier Sissel Stormo Holtan.

Det er over tyve år siden hun begynte å protestere mot planene om gigantiske vindkraftanlegg i fjellene på Fosen i Trøndelag.

– Svada, er det lov å si det?

De to søskenbarna Sissel Stormo Holtan og Elise Holtan Pavall Årbogen begynner å gå lei alle spørsmålene de får fra fra olje- og energidepartementet. For de oppfatter at de er de samme hver gang, når partene møtes.

Etter at Høyesterett i oktober 2021 konkluderte med at samene på Fosen hadde vunnet saken, har de sør-samiske familiene møtt departementet - uten at det tilsynelatende har gått framover.

– Jeg mener det har vært veldig mye .... svada...., er det lov å si det? Sissel spør medeier og søskenbarn Elise.

– Jada!

– Vi må forklare om og om igjen hva det er vi holder på med, noe som ikke har relevans for vi vant jo i Høyesterett! Så saken er jo forklart opp og i mente.

De to reineierne mener Høyesterettsdommen er så klar at det ikke trengs noe mer utredning. Begge to sier at tilliten til departementet er tynnslitt før de neste møtene partene skal ha.

– Har dere noen strategi før neste møte dere skal ha med dem? Hvordan tenker dere?

– Vi skal jo ikke endre noen strategi, men nå håper vi på å bli møtt med mer forståelse og mer ydmykhet framover, sier Elise.

Reindriftseierne mener staten snur problemstillinga på hodet, når de spør hva reineierne kan bidra med.

– Det er vel ingen andre som har vunnet i Høyesterett som må sitte der og fortelle den som tapte hvordan de kan berge seg, bemerker Elise.

– Hvordan kan dere tilpasse dere oss, det er slikt vi blir spurt om. Sissel synes det er helt håpløst, det er vel egentlig staten som skal tilpasse seg, bemerker hun.

Olje- og energiminister Terje Aasland svarer på e-post:

Departementets ansatte legger stor vekt på å møte partene med respekt og forståelse. Det er imidlertid en kjensgjerning at det er ulike oppfatninger rundt flere av de rettslige spørsmålene i saken. Vi vil ha en tett dialog med reindrifta, og kunnskapen de sitter med vil være en viktig del av arbeidet. Dersom reindriftssamene på Fosen ser tiltak som kan iverksettes midlertidig fram til de nye vedtakene er på plass, vil regjeringa gjerne bidra til dette.

Tilbakeslag for det grønne skiftet?

Da vindparkene på Storheia og Roan ble igangsatt i 2019 og 2020, betød det mye for forsyning av ny, grønn kraft i Trøndelag. Vindkraftanleggene sørger for strøm tilsvarende det hele Trondheim by forbruker.

– Er det ikke et tilbakeslag for det grønne skiftet dersom turbiner må rives i de aktuelle områdene?

– Altså, dette lå jeg og tenkte på i natt, hvordan jeg skal svare, og unnskyld meg, men her må dere i media ta ansvaret. Det er dere som har gjort at dette framstår som en konflikt mellom det grønne skiftet og reindrifta.

Elise blir litt kvass i stemmen når hun minner oss på at Høyesterett har sagt at det den gang fantes alternativ til områdene som til slutt fikk konsesjon.

Høyesterett skriver:

Hensynet til «det grønne skiftet» kunne også ha vært ivaretatt ved å velge andre - og for reindriften mindre inngripende - utbyggingsalternativer. Da kan ikke hensynet til miljøet få betydning.

– Men de valgte å bygge anleggene akkurat her på Roan, og de tok dermed en risiko. En kalkulert risiko! Så det at det er en motsetning mellom reindrift og det grønne skiftet er jo helt feil.

Elise er ikke i tvil.

– Jeg skjønner ikke at det finnes noen annen løsning enn å flytte dem fra der de står!

Tradisjonen truet

Søskenbarna vokste opp med reinflokken, og alt arbeidet som følger med. Det er dette de vil holde på med. Det er dette de håper at barna deres engang skal ta over.

Elise kjenner rekka av forfedre tilbake til tidlig 1800-tall. De drev med rein - det er det hun helst vil leve av også. Men vindkraftanleggene som ble påbegynt i 2016 har gjort det svært vanskelig.

Reinen trekker til ulike beiteområder, til ulike årstider. Den vet hvor det beste beitet er. Og på Roan, det nordligste av anleggene som Høyesterett nå har sagt ikke lenger har gyldig konsesjon, har vindkraftanlegget ført til at vinterbeitet i praksis har gått tapt.

I høyesterettsdommen står det beskrevet hvordan reinen unnviker vindkraftanleggene. Og at unnvikelsen vil være så betydelig at «områdene må ses som tapt som beiteområder».

– De vil ikke være der, konstaterer Elise.

– Slik området ser ut i dag, er det ikke brukende til rasjonell reindrift. Veiene, skjæringene og turbinene, alt forhindrer flokken fra å trekke dit.

Veistrekningene inne i anlegget utgjør 70 kilometer.

Sissel og Elise driver i lag med en tredje person, Terje Haugen. Alle tre kjenner på en smertelig urettferdighet, når de gjennom et par tiår har kjempet kampen. Og vant til slutt. Alle tre sier at det nå virker som om det er en omkamp på gang. Hvor seierherrene må overbevise taperne om at de virkelig vant.

– Det er jo vi som er skadelidende, for hver dag som går står vindmøllene og produserer strøm, og eierne tjener penger. Og staten tjener penger - det er bare vi som er skadelidende. Og det er egentlig blodig urettferdig.

Riving må til

Sør-samene er klare på at staten nå må komme med et forslag om hvordan de kan redde deres eksistensgrunnlag.

– Hva kan det være? Statsråd Terje Aasland sier han håper på at vindkraft kan leve side om side med reindrift.

– Vi må jo fjerne noen vindturbiner da. Både på Roan og Storheia. Så lett og så vanskelig er det, sier Sissel.

– Vi må få beitet vårt tilbake, legger Elise til.

De spesifiserer ikke ytterligere. For gruppen, siidaen, på Nord-Fosen er kampen fremdeles ikke over, to tiår etter at den begynte. Og ett og et halv år etter at at Høyesterett kom til at «konsesjonsvedtaket strider mot reineiernes rettigheter etter konvensjonsbestemmelsen». Og at «vedtaket er etter dette ugyldig».

Vi er inne i tolkningens tid.

Statsråd Aasland skriver dette:

Forvaltningen har en plikt til å sørge for at saker er tilstrekkelig opplyst før det treffes vedtak. Det innebærer at departementet må sørge for et godt og oppdatert kunnskapsgrunnlag for de vurderinger som nå skal gjøres. Departementet kan ikke fatte et vedtak om for eksempel å rive anleggene uten å få avklart om dette er nødvendig.

På Fosen begynner det å haste med å få reinflokken tilbake til fjells igjen. Først må flokken få mat. Og så er det ikke alle som får være med videre. Dette er en anledning til å skille ut de som skal til slakteriet.

Med åra har det blitt færre og færre dyr som slaktes. Men de tre som drifter flokken på Nord-Fosen har trua.

– Hadde vi ikke hatt håpet, hadde vi ikke stått her i dag.