Veien til frifinnelse

Drapene i Baneheia er beskrevet som «et nasjonalt traume».

Lettelsen i befolkningen var stor da Viggo Kristiansen fikk 21 års forvaring for drapene og voldtektene av Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10).

Selv har han uttalt at han på dette tidspunktet må ha vært «Norges mest forhatte mann».

Men Kristiansen, som i dag har blitt 43 år, aksepterte aldri dommen.

Han har hele tiden ment at meddømte Jan Helge Andersens forklaring, om at det var Kristiansen som var initiativtaker, ikke stemmer.

Prosessen

Seks år etter lagmannsrettens dom, begynte han på en prosess for å få saken gjenopptatt.

Prosessen skulle møte på massiv motstand.

Til slutt skulle det likevel lykkes.

Fredag ble Kristiansen frifunnet og det som beskrives som «det største justismordet i moderne norsk rettshistorie» er et faktum.

Overbeviste psykolog

Det hele begynte i det små i 2004.

Kristiansen, som snart skulle fylle 25 år, sonet på dette tidspunktet straffen sin ved Ila fengsel og forvaringsanstalt i Bærum.

Fire år hadde gått siden 19. mai 2000, da drapene skjedde.

Den unge domfelte mannen hadde begynt i terapi hos psykolog Atle Austad.

Etter hvert begynte Austad å sette seg inn i saken.

Til slutt ble han overbevist om at Kristiansen ikke kunne ha gjort det han var dømt for.

Dermed var snøballen i gang med å rulle.

«En vennlig forespørsel»

Den 3. april 2008 sendte Kristiansen fra seg et brev, etter oppfordring fra psykolog Austad.

Mottakeren var advokat Sigurd Klomsæt og brevet hadde tittelen «En vennlig forespørsel».

«Jeg er dømt uten at det ligger noe form for teknisk bevis mot meg. (…) Hele saken er avgjort på grunnlag av medtiltaltes forklaring», heter det blant annet i brevet.

Advokaten tok Kristiansen på alvor, og dykket ned i sakskomplekset. Etter å ha tatt for seg et omfattende dokumentsett, følte Klomsæt seg sikker på at han ville få gjennomslag for gjenåpning.

Ganske nøyaktig fem måneder senere, den 5. september 2008, leverte han en 27 sider lang begjæring til Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker.

DNA-beviset

Klomsæt hadde blant annet bitt seg merke i at et viktig premiss for domfellelsen var et DNA-funn, som i retten ble presentert som et sikkert bevis for at det måtte ha vært to gjerningsmenn på åstedet.

Den aktuelle DNA-prøven, som fikk benevningen C-25, var forenlig med Kristiansen og 54,6 prosent av den mannlige norske befolkning.

Den var derimot ikke forenlig med Andersen, fikk retten opplyst.

I Kristiansand byretts dom fra juni 2001, heter det at DNA-beviset er «et vesentlig bevis når man skal vurdere troverdigheten av Andersens forklaring, når han hevder at Kristiansen var med i Baneheia og utførte drapene og voldtektene».

I rettsbelæringen i lagmannsretten vedgikk førstelagmannen at det ikke fantes noen tekniske bevis mot Kristiansen, samtidig som han slo fast at C-25-prøven pekte sterkt i retning av ham.

«Hvem var den andre gjerningsmannen hvis det ikke var Viggo Kristiansen? Var det en annen som Andersen tilfeldig traff?», skal det ha blitt sagt retorisk i rettsbelæringen.

Oppsiktsvekkende konklusjoner

Klomsæt var imidlertid ikke overbevist, og tok kontakt med norsk og britisk ekspertise.

Både Ragne Farmen ved GENA i Stavanger og dr. Susan Pope ved Forensic Science Service i London, ble bedt om å svare på to spørsmål:

• Er det DNA fra to menn til stede i prøvene?
• Kan prøvene være kontaminert (forurenset)?

Begge svarte «ja» på begge spørsmålene.

Samtidig kom de med en oppsiktsvekkende tilleggsopplysning:

Resultatene av DNA-prøvene var så usikre og svake at ingen av dem ville ha trukket ut noen konklusjoner ut av dem, dersom de var oppnevnt som sakkyndige.

Da TV 2 traff Pope i Reading i 2019, sa hun at ingen av disse fire prøvene hadde blitt rapportert til en britisk domstol.

– Det er veldig svakt. Selv om man ser vekk fra mulighetene for kontaminering eller artefakter, så gir ikke denne enkeltkomponenten mye bevis, uttalte hun.

Mobilbeviset

I tillegg til DNA-beviset, var det et annet bevis som Klomsæt kastet seg over.

Det mye omtalte mobilbeviset hadde skapt hodebry for påtalemyndigheten, allerede under rettssakene tidlig på 2000-tallet.

Retten la til grunn at drapene skjedde en gang mellom klokken 19 og 20.

En utskrift fra Telenor viste imidlertid at Kristiansen i denne tidsperioden sendte og mottok fire tekstmeldinger.

Kommunikasjonen gikk via basestasjonen EG_A, som var den dominerende ved bua der Kristiansen forklarte at han oppholdt seg denne kvelden.

Ingen eksperter har klart å oppnå kontakt med denne basestasjonen fra åstedet, og Kristiansens forsvarere har gjennom årene beskrevet dette som et såkalt utelukkelsesbevis.

I Kristiansand byrett ble det også konkludert med at det ikke var «mulig å fastslå endelig hva som har skjedd med hensyn til Kristiansens mobiltelefonbruk».

Det var imidlertid ikke nok til at han gikk fri:

«Ut fra bevisførselen finner retten likevel ikke at den mobiltelefonbruk som har vært endrer på vurderingen av de øvrige bevisene», heter det i dommen fra byretten.

Første avslag

Om sommeren i 2010, to år etter at Klomsæts første begjæring ble levert, skulle Gjenopptakelseskommisjonen ta stilling til den.

En overrasket forsvarer måtte innse at verken ekspertenes vurderinger av DNA-beviset, eller den manglende forklaringen på mobiltelefonbeviset var nok til å overbevise kommisjonen.

Den 17. juni ble Kristiansens begjæring avslått av en enstemmig kommisjon.

De fem som stod bak denne vurderingen mente DNA-beviset, etter de nye sakkyndiguttalelsene, ikke stod «i noen vesentlig annen bevismessig stilling i dag enn den gjorde da saken var oppe i retten».

Om mobilbeviset slo de fast at det var «tilstrekkelig å fastslå at dette var et tema som fikk grundig behandling i retten».

Gjerningsmannprofilen

Avslaget var imidlertid ikke i nærheten av nok til å stoppe Klomsæt. Han var så vidt i gang.

Allerede dagen etter ble det fremsatt en ny begjæring, men kommisjonen vurderte denne som en klage. Den tok de heller ikke til følge.

En drøy måned senere, den 27. august 2010, havnet begjæring nummer to i postkassen til kommisjonen.

Et stridstema i denne runden handlet blant annet om en gjerningsmannsprofilrapport, som Kripos utarbeidet i forkant av at Andersen og Kristiansen ble pågrepet og siktet i saken.

Advokaten var opptatt av at Kripos hadde arbeidet ut fra en hypotese om at det kun var én gjerningsmann. Denne antakelsen var bygget på at det var «svært lik drapsmetode og seksuelle handlinger utført på jentene».

I tillegg pekte de på at det var «situasjonsspor på åstedet etter kun en person» og at de anså at ofrene var tilfeldig utvalgte – noe de mente støttet «antakelsen om en gjerningsmann».

Klomsæt mente politiet bevisst hadde holdt rapporten tilbake og at dette i seg selv var grunn nok til å ta begjæringen til følge.

Slik gikk det ikke. En snau måned etter begjæring nummer to, kom avslag nummer to.

Kommisjonen ga forsvareren medhold i at rapporten gjerne kunne ha vært en del av saksdokumentene.

Samtidig mente de den uansett ikke «under noen omstendigheter anses å være egnet til å føre til frifinnelse».

Til sak mot kommisjonen

Etter dette gikk det nye ni måneder før Klomsæts tredje begjæring havnet på kommisjonens bord. Denne gangen hadde han også med seg advokat Arvid Sjødin på laget.

Samtidig som den nye begjæringen lå inne, kjørte Klomsæt et sivilt søksmål mot Gjenopptakelseskommisjonen.

Her ba han Oslo tingrett om å ugyldiggjøre de to foregående avslagene.

Høsten 2011 møttes partene i retten og Klomsæt gikk på nok en smell, da tingretten frikjente kommisjonen.

– Kampen for rettssikkerhet har alltid vært hard, uttalte Klomsæt til NTB etter nederlaget.

Saken ble anket, og havnet hos Høyesterett. I en enstemmig dom fra mars 2012, ble anken forkastet.

Sjødin stepper inn

Motgangen skulle fortsette for Kristiansen og hans forsvarere.

Etter at den tredje begjæringen om gjenopptakelse hadde vært til behandling i nesten to og et halvt år, ble også denne avvist.

Avslaget kom den 11. desember i 2013.

I mellomtiden ble Klomsæt fratatt advokatbevillingen sin, fordi han ble beskyldt for å ha lekket dokumenter i 22. juli-saken.

Nå tok advokat Sjødin over som forsvarer for Kristiansen, som på dette tidspunktet hadde blitt 35 år og hadde sittet på forvaringsanstalten i mer enn ti år.

Også denne gangen klaget Sjødin på kommisjonens avslag, uten at den fant det hensiktsmessig å vurdere avgjørelsen på nytt.

Hentet inn islending

Dermed gikk Kristiansens støttespillere tilbake til tegnebordet, og Sjødin begynte på det som skulle bli den fjerde formelle begjæringen om gjenopptakelse.

Den ble levert til kommisjonen i slutten av mars i 2014. Denne gangen gikk de løs på Andersens forklaring, og avhørsmetodene som bidro til at Kristiansens tidligere bestekamerat tilstod.

Forsvaret engasjerte Gísli H. Guðjónsson, en anerkjent professor i rettspsykologi fra Island. Professoren ba om å få snakke med Andersen i egen person, men måtte nøye seg med å analysere avhørsrapportene i saken.

Guðjónsson var svært kritisk til at politiet, før tilståelsen, skal ha lansert en teori om at Andersen også kunne ha vært et slags offer i saken – med Kristiansen som pådriver for den grove kriminaliteten.

Han var også undrende til at avhørene ikke var tatt opp med lyd og bilde, slik de etter loven skulle ha vært.

Anmeldte Andersen

Etter tre avslag i i Gjenopptakelseskommisjonen, tap i Oslo tingrett og i Høyesterett, virket en ny hovedforhandling i Baneheia-saken lite sannsynlig.

Sommeren 2014 forsøkte Kristiansen seg på en anmeldelse av Andersen for falsk forklaring, uten at han kom noen vei med den.

To uker etter anmeldelsen fikk Andersen et brev fra politiet der de underrettet ham om at anmeldelsen var henlagt, fordi den var «åpenbart grunnløs».

Motgangen vedvarte.

Ved utgangen av 2014, den 9. desember, avslo Gjenopptakelseskommisjonen Kristiansens fjerde begjæring.

I begrunnelsen skrev kommisjonen at begjæringen bar mer preg av å være «et utrykk for at domfelte er uenig i kommisjonens tidligere avgjørelser enn å være en reell ny begjæring».

Den siste begjæringen

Etter nok et knusende nederlag skulle det ta tre nye år, før en femte begjæring ble levert.

18. juni 2017 oversendte advokat Sjødin kommisjonen 66 sider, der han avslutningsvis konkluderte med at de samlede opplysningene i saken ikke kunne lede til annet enn gjenåpning.

Vedlagt var også en utførlig rapport fra sivilingeniør Halvard Sivertsen, der han hadde gjennomgått rapportene fra Telenor og Teleplan, som ble lagt frem om mobilbeviset i henholdsvis byretten og lagmannsretten.

Fra dette punktet og frem til kommisjonen traff den avgjørende beslutningen, skulle det gå nesten fire år til.

Kontroversiell bokutgivelse

På grunn av de gjentatte begjæringene om gjenopptakelse, hadde det aldri blitt ro rundt Baneheia-saken.

Saken hadde stadig fått omtale i pressen.

Men den offentlige oppmerksomheten nådde nye høyder høsten 2017.

Da utga den prisvinnende forfatteren Bjørn Olav Jahr den kontroversielle boken «Drapene i Baneheia – To historier. En sannhet».

Jahr, som hadde skaffet seg tilgang på alle sakens dokumenter, skrev i boken at han var overbevist om at Kristiansen var uskyldig.

Boken vekket sterke reaksjoner, spesielt på Sørlandet.

På et bokbad i Kristiansand i kjølvannet av lanseringen, var stemningen svært trykket og mange var kritiske til utgivelsen.

«Tok vi feil?»

Samtidig var det noen som nå begynte å stille spørsmål i offentligheten, rundt hvorvidt bevisene som førte til domfellelse faktisk holdt vann.

Kommentator i Dagsavisen, Hege Ulstein, skrev samme høst at «når det er skapt så solid usikkerhet om dommen, kan ikke rettsstaten leve med at saken ikke gjenopptas. Til det er Jahrs funn for sterke».

Hun fikk etter hvert støtte av kommentatorkollega i Nettavisen, Erik Stephansen, som konkluderte med at «nå er vi ikke så skråsikre lenger».

Frode Heimlich Pedersen, førsteamanuensis i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, skrev den akademiske artikkelen «Fortellingen om en rettsskandale», gjengitt i Morgenbladet.

I en kronikk i i VG, stilte medierådgiver Svein Tore Bergestuen det retoriske spørsmålet «Tok vi feil?».

Likevel virket en gjenåpning av Baneheia-saken å sitte langt inne.

Podkast og TV-serie

11. desember 2019 var det varslet at Gjenopptakelseskommisjonen skulle offentliggjøre sin beslutning.

– Kommisjonen er godt forberedt til dagen i dag, uttalte kommisjonens nye leder Siv Hallgren til TV 2 denne morgenen.

I tiden som hadde gått etter at Jahrs bok ble sluppet, hadde saken vært stadig hyppigere omtalt – blant annet fordi det ble kjent at ulike serieskapere jobbet en TV-dokumentar og en podkast om saken.

Dette vekket reaksjoner, blant annet fra ofrenes etterlatte.

– Baneheia har gått fra å være en tragedie til å bli underholdning, sa Ada Sofie Austegard, mor til et av ofrene i et intervju med TV 2.

Manges øyne var nå rettet mot hva kommisjonen ville beslutte.

Vurdert i Danmark

Avgjørelsen skulle imidlertid la vente på seg.

Først ble den utsatt til over nyttår. Over nyttår ble den utsatt igjen.

Denne gangen fordi kommisjonen, for første gang, bestemte seg for å oppnevne en egen sakkyndig til å foreta en uavhengig vurdering av DNA-beviset.

Oppgaven ble sendt ut av landet, til den danske rettsgenetikeren Frederik Torp Petersen ved Retsmedicinsk Institut i København.

Et halvt år senere kunne TV 2 avsløre innholdet i rapporten.

I likhet med ekspertene som ble engasjert av Kristiansens forsvarere, konkluderte Torp Petersen med at Retsgenetisk Afdeling ikke ville rapportert inn noen av prøvene som ble presentert under rettssakene på begynnelsen av 2000-tallet.

Rutinemessig havnet rapporten på bordet til Den rettsmedisinske kommisjon (DRK), et statlig organ som kontrollerer rettsmedisinske uttalelser.

DRK var ikke nådig i sin dom over rapporten, da de hevdet at Torp Petersen gikk utover sitt mandat, ved å konkludere som han gjorde.

Likevel ble rapporten med i vurderingen, når kommisjonen skulle treffe sin endelige beslutning.

Gjennomslaget

I slutten av januar 2021 ble det klart. Den femte begjæringen skulle endelig få sin avgjørelse.

Behandlingen hadde tatt rekordlang tid og kommisjonen hadde gjort egne undersøkelser.

18. februar 2021 ble den 369 sider lange rapporten offentliggjort.

Beslutningen slo ned som en bombe:

Begjæring om gjenåpning i sak nr. 2020/82 tas til følge.

– Saken gjenåpnes fordi kommisjonen mener at det er nye bevis som det vil kunne være rimelig grunn til å tro at vil kunne ha ført til frifinnelse hvis dette hadde vært kjent for retten den gang, uttalte Hallgren til TV 2.

«Vi tok feil»

Flertallet i kommisjonen resonnerte seg frem til at det faktum at DNA-beviset nå var å anse som nøytralisert, betydde at bevisverdien av de andre bevisene i saken måtte vurderes som endret.

I sin redegjørelse argumenterte de for at et svekket DNA-bevis, i sin tur bidro til å svekke troverdigheten til Andersens forklaring.

At Andersens troverdighet nå var svekket, styrket følgelig mobilbeviset, mente flertallet.

Den oppsiktsvekkende beslutningen, der det var dissens med tre mot to, skapte store overskrifter, både i Norge og i utlandet.

Samme dag ble Andersen intervjuet i TV 2, der han fastholdt sin forklaring:

Etter 13 år med innbitt kamp, fikk Kristiansen og hans støttespillere gjennombruddet de hadde jobbet for.

Selv om en gjenåpnet sak ikke automatisk innebærer frifinnelse, svarte Bergestuen på sin egen kronikk i VG fra fire år tidligere, da han slo fast at «Vi tok feil».

Fra Agder til hovedstaden

Kort tid etter gjenåpningen ble saken flyttet ut av Agder og havnet på bordet til Oslo statsadvokatembeter.

Samme vår begynte den nyoppnevnte etterforskningsledelsen på en ny og svært omfattende gjennomgang av hele saken.

Samtidig sendte Kristiansen en ny begjæring. Denne gangen ba han om å bli løslatt fra forvaringsanstalten på Ila.

Påtalemyndigheten ga etter hvert etter for Kristiansen løslatelsesbegjæring.

Den 1. juni i 2021 kjørte faren hans, Svein Kristiansen, ut portene på landsfengselet med sønnen i passasjersetet.

Oppsiktsvekkende funn

Med statsadvokatene Andreas Schei og Johan Øverberg i spissen, begynte det møysommelige arbeidet med å snu hver stein i den gamle drapssaken på nytt.

Det var knyttet spenning til om en ny etterforskning av Baneheia-saken kunne gi resultater av verdi, så mange år etter.

Det gjorde den.

Nye DNA-undersøkelser avdekket flere nye funn av Andersen, også på det eldste offeret – jenta han ble frikjent for å ha drept.

I avhør har Andersen åpnet for at han kan ha fått hukommelsestap.

I tillegg dukket det opp flere opplysninger som kommisjonen ikke hadde på sitt bord under de mange behandlingene av forsvarernes begjæringer om gjenopptakelse.

Blant annet dukket det opp en voldtektsanmeldelse mot Andersen, som angivelig skal ha skjedd i årene før drapene og voldtektene i Baneheia.

I et vedtak Erstatningsnemnda for voldsofre heter det at det var klart sannsynliggjort at voldtekten hadde funnet sted, og kvinnen fikk 200.000 kroner i voldsoffererstatning.

– Slik jeg leser vedtaket, så synes jeg at dette burde vært sendt over til kommisjonen, sa kommisjonsleder Hallgren til TV 2 våren 2022.

I kjølvannet av en serie TV 2-avsløringer besluttet også Spesialenheten for politisaker å igangsette etterforskning for å avdekke om noen i Agder-politiet hadde begått tjenestefeil.

Da etterforskningen, som ikke avdekket noen tekniske bevis mot Kristiansen, ble ferdigstilt, sendte Oslo statsadvokatembeter sin innstilling til Riksadvokaten.

Fredag 21. oktober 2022 ba Riksadvokaten om at Kristiansen formelt frifinnes i Baneheia-saken.

Kilder i denne saken: Bøkene «Drapene i Baneheia» og «Prosessen mot Viggo Kristiansen» av Bjørn Olav Jahr, avgjørelse fra Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker av 18. februar 2021 og saksdokumenter.