SØSKENKJÆRLIGHET: Philip Manshaus og Johanne Zhangjia Ihle-Hansen hadde et nært søskenforhold i barndommen. Foto: Privat
SØSKENKJÆRLIGHET: Philip Manshaus og Johanne Zhangjia Ihle-Hansen hadde et nært søskenforhold i barndommen. Foto: Privat

Tre dager før hun ble drept, åpnet Johanne opp om brorens oppførsel

GOD MORGEN NORGE (TV 2): Da de var små, delte søsknene Philip og Johanne køyeseng. Barndomsvenninnen Catarina er en av mange som prøver å forstå Philip Manshaus' forvandling i ny bok.

Bare noen dager før drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen (17) var Johanne, Catarina og mødrene deres på hyttetur sammen i Uvdal. De to mødrene var gode venninner, og døtrene hadde kjent hverandre hele livet.

Om kvelden den 7. august 2019, tre dager før drapet, lå Catarina og Johanne og pratet utover natten. Det var første gangen Catarina hørte Johanne fortelle om brorens skremmende oppførsel.

BARNDOMSVENNER: Catarina og Johanne fulgte hverandre gjennom hele oppveksten. Mødrene deres er gode venninner og adopterte de to jentene fra Kina med ett års mellomrom. Foto: Privat

– Jeg hørte en stor bekymring i stemmen hennes da hun fortalte meg det. Johanne pleide vanligvis ikke å fortelle hvordan hun hadde det og hva som foregikk i livet hennes. Det var ofte noe man måtte dra ut av henne. Dette var første gang jeg opplevde at hun kom til meg med en bekymring uten at jeg trengte å spørre om det, så da tenkte jeg at: «Her må det være noe», forteller Catarina til God morgen Norge.

Nært søskenforhold

Catarina tilbrakte mye tid sammen med Philip Manshaus og Johanne i barndommen, og forteller om et godt og nært søskenforhold.

NÆRT FORHOLD: Philip og Johanne var aldri langt fra hverandre i oppveksten. De delte køyeseng. Selv da Philip fikk eget rom, ønsket han fortsatt å dele rom med lillesøsteren. Foto: Privat

– Jeg husker Philip som en helt vanlig storebror i en helt vanlig familie. Veldig omtenksom, kulere enn oss, eldre enn oss. For Johanne var det Philip hun stod nærmest. Det var også naturlig fordi de var så nære i alder.

RASISTISK MOTIVERT DRAP: Johanne Zhangjia Ihle-Hansen fryktet for endringene hun så i sin egen bror. Stadig oftere kunne Philip komme med stygge kommentarer om Johannes asiatiske utseende. Foto: Privat
RASISTISK MOTIVERT DRAP: Johanne Zhangjia Ihle-Hansen fryktet for endringene hun så i sin egen bror. Stadig oftere kunne Philip komme med stygge kommentarer om Johannes asiatiske utseende. Foto: Privat

Det siste året og frem til sommeren 2019 hadde Catarina vært på utveksling i Australia, og hadde derfor ikke fått med seg familiens økende bekymring for Philip.

Stadig oftere uttalte Philip seg kritisk om innvandrere og muslimer, han mente det var viktig å holde den hvite rasen ren og fornektet holocaust. Flere ganger gjorde han narr av Johannes kinesiske utseende, og han skal ha sagt til en av brødrene sine at adopterte burde reise tilbake til de landene de kom fra.

Timesvis med intervjuer

I et omfattende arbeid over to år har den Oscar-nominerte filmskaperen og dokumentar-journalisten Anders Hammer samlet dokumentasjon og utført timesvis med intervjuer med menneskene som stod Philip Manshaus nær, og med Manshaus selv.

I den ferske boken, som har fått tittelen «Terroristen fra Bærum -Radikaliseringen av Philip Manshaus», forsøker Hammer å forstå hvordan en tilsynelatende vanlig, hvit, norsk gutt, fra et ressurssterkt hjem i Bærum, med mennesker og gode verdier rundt seg, kunne ende opp som en kynisk drapsmann – en som var i stand til å skyte sin egen lillesøster i hodet gjentatte ganger, og som ønsket, men feilet i, å forårsake et blodbad i en moské.

– Du finner ikke en enkelt årsak til at mennesker tar sine valg. Du må se på mange faktorer, forteller Hammer.

– Jeg har gått kronologisk til verks og prøver å skildre og kartlegge hans utvikling så godt som mulig. Manshaus gikk gjennom en veldig alvorlig radikaliseringsprosess som endte med at Johanne ble drept. Den prosessen var vanskelig å oppdage, nettopp fordi han så så vanlig ut. Han var ikke en som skapte mye bekymringer i årene i forkant, sier Hammer.

Tydelige tegn

Hammer mener likevel at signalene er der, og at når man legger all dokumentasjonen sammen, så er det er tydelig at Manshaus endret seg mye – spesielt de to siste årene før drapet og angrepet. I dagboknotatene, som Hammer har fått tilgang til gjennom familien, så han tydelig Manshaus' hatefulle ytringer og hans fascinasjon for vold og ønske om å utøve vold.

– Philip Manshaus har gått gjennom en mer moderne radikalisering enn mange andre nynazister jeg kjenner til. Der man før måtte møte opp og komme inn i et miljø, fant han mye av inspirasjonen i nettfora og i krypterte apper.

RADIKALISERINGEN AV PHILIP MANSHAUS: I to år har dokumentar-journalist Anders Hammer gått opp sporene til Philip Manshaus for å prøve å forstå hvordan han kunne ende opp som terrorist. Foto: TV 2 God morgen Norge
RADIKALISERINGEN AV PHILIP MANSHAUS: I to år har dokumentar-journalist Anders Hammer gått opp sporene til Philip Manshaus for å prøve å forstå hvordan han kunne ende opp som terrorist. Foto: TV 2 God morgen Norge

Tegnene på radikalisering kan være vanskelig for omverden å oppdage, men Hammer håper boken kan bidra til å øke bevisstheten hos folk og til å forebygge og forhindre at dette skjer igjen.

– Dette er det andre høyreekstremistiske angrepet i Norge på veldig kort tid. 22. juli forhindret ikke at Johanne ble drept, og stoppet ikke angrepet den 10. august. Jeg ønsker å bidra til at vi skal tørre å gå rasistiske holdninger i møte og stoppe det før det skjer igjen. For det vil skje igjen om ikke vi lærer av 22. juli og 10. august, mener Hammer.

Moren tok sitt eget liv

Johannes mamma, Ellen, er en av hovedkildene i boken. Hun kom inn i livet til Philip Manshaus da han var bare fem år gammel. Året før, da Philip var fire år, hadde hans egen mor tatt sitt eget liv. Manshaus var i huset sammen med besteforeldrene da det skjedde, og i boken beskrives denne traumatiske opplevelsen som muligens det første minnet han har i livet.

FØRSTE MINNE: Philip Manshaus' første minne skal være av at moren tok sitt eget liv i huset til besteforeldrene hans. Philip og en av brødrene hans var tilstede. Foto: Privat
FØRSTE MINNE: Philip Manshaus' første minne skal være av at moren tok sitt eget liv i huset til besteforeldrene hans. Philip og en av brødrene hans var tilstede. Foto: Privat

Da Ellen ble sammen med faren hans, Morten, var hun allerede i gang med adopsjonsprosessen av Johanne.

– De vokste opp som søsken, og Ellen fungerte som en morsfigur for ham, forteller Hammer.

Hun deler den samme motivasjonen for å fortelle om Philips forvandling.

– Ellen sier at hun ønsker å fortelle sin historie for å hjelpe andre til å reagere tidligere enn det hun selv greide. Det synes jeg er veldig sterkt, og det står det enorm respekt av, sier Hammer og fortsetter:

– Det er veldig vanskelig å se denne utviklingen hos en som du er så glad i. Du vil alltid tro det beste om de du elsker og de du har levd med. Jeg er veldig glad for at Ellen forteller så åpent og ærlig om hva hun opplevde og hvordan hun så utviklingen. De prøvde også å hjelpe ham, men det er utrolig vanskelig. Det er viktig å følge hennes råd, som er å søke hjelp så tidlig som mulig hvis du ser lignende faresignaler. Du må ta det på alvor, og det gjelder oss alle.

Får kritikk

Politiet får også en del kritikk i boken for å ikke ha reagert på et varsel fra en bekjent av Manshaus, som kom til PST 14 måneder før angrepet og drapet.

– Politiet var også veldig trege med å reagere da de ringte nødtelefonen fra moskeen og fortalte at det var blitt løsnet skudd. Jeg tror vi som samfunn har en stor utfordring i å ta det her på alvor. Vi må også orke å gå i konfrontasjon hvis noen vi treffer kommer med rasistiske utsagn eller på annen måte gir uttrykk for et ønske om å begå politisk vold, sier journalisten.

– Må være Philip

Catarina Redisch husker dagen den 10. august 2019 ned til hver minste detalj. Hun husker hva hun hadde på seg og hva hun spiste i pausen på sommerjobben, da hun leste om angrepet på moskeen i Bærum i snapstoryen til en venninne.

Med Johannes ord friskt i minne, husker hun at hun øyeblikkelig tenkte at det måtte være Philip.

HUSKER ALT I DETALJ: Catarina Redisch husker alt fra dagen barndomsvenninnen Johanne døde, den 10. august 2019. Hun håper å øke bevisstheten rundt radikalisering ved å fortelle Johannes historie. Foto: God morgen Norge
HUSKER ALT I DETALJ: Catarina Redisch husker alt fra dagen barndomsvenninnen Johanne døde, den 10. august 2019. Hun håper å øke bevisstheten rundt radikalisering ved å fortelle Johannes historie. Foto: God morgen Norge

– Jeg ringte til mamma med en gang for å spørre om de hadde hørt om angrepet. Det hadde de ikke, men hun satt sammen med mammaen til Johanne og en annen venninne på en restaurant i Drammen og diskuterte hva de skulle gjøre med Philip, uten å vite om alt som skjedde samtidig.

Catarina husker også de desperate timene med leting etter Johanne. Først tenkte de at hun hadde rømt ut av huset og gjemt seg unna for å unngå skammen over det broren hadde gjort. Til slutt husker hun synet av Johannes mor som lå på sofaen og gråt da de endelig fikk komme inn i huset som politiet hadde sperret av hjemme på Eiksmarka.

– Jeg så Ellen ligge der og gråte, og jeg bare skjønte med en gang hva som hadde skjedd, sier Catarina stille.

Hun vil aldri få barndomsvenninnen sin tilbake. Men hun håper at Johannes skjebne og historie vil gjøre folk mer bevisste.

– Det som har skjedd sitter godt i, og er noe jeg stadig vender tilbake til. Jeg har ikke blitt mer redd, men hele denne hendelsen har fått meg til å innse at dette er et reelt problem. Jeg hadde jo lest om lignende hendelser i nyhetene, jeg kjente historien om 22. juli; likevel følte jeg at det ikke angikk meg og mitt vanlige liv. Men det som har skjedd har løftet sløret for meg, og viser bare at dette er ekte; at det skjer med helt vanlige mennesker.