Tom (54) var døden nær alene i bilen – tilfeldigheter reddet ham

Den 4. mars for to år siden opplevde Tom Ostad å få hjertestans mens han selv kjørte bil på en bru, over E6, i retning Drøbak.

Han var alene i bilen og husker ikke noe av hva som skjedde, men er evig takknemlig overfor sin redningsmann.

Det er ikke mange som overlever hjertestans, men 54-åringen gjorde nettopp det.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse har en akuttaksjon inn i påskeuka for å minne folk på viktigheten av å ringe 113 når liv og helse står i fare – og oppfordre folk til å utføre livsviktig førstehjelp fram til ambulansen er på plass.

Takket være rask hjelp lever Tom Ostad i dag.

Husker ingenting

Marsdagen for to år siden startet som en vanlig dag, men det var også en spesiell dag for ham. Han hadde feiret bursdagen til datteren sin den morgenen, med sang og kake på sengen.

– Så hadde jeg et ærend, jeg skulle levere en kommode til søsteren min. Vi hadde feiret bursdagen, så hadde jeg vært ute og løpt en tur. Så skulle vi avgårde og etter det husker jeg ingen verdens ting før de vekker meg på Ullevål sykehus, forteller han til God morgen Norge og fortsetter:

– De spør meg om jeg vet hvor jeg er og hva som har skjedd. Noe jeg må svare avkreftende på, for jeg har ikke fått med meg noe.

Dagbladet har tidligere skrevet om denne historien.

Intensivsykepleier Pål Høiland Hagtvet satt på bussen på vei hjem til Oslo den dagen.

Da intensivsykepleieren så hvordan bilen hadde krasjet i autovernet, fryktet han med en gang at det kunne dreie seg om hjertestans. Og han skjønte at han selv kunne bidra til å redde liv.

– Det jeg reagerte på var at bilen til Tom hadde krasjet inn i autovernet bakover, som om den var rygget inn i et autovern. Som regel krasjer man jo framover, forteller Hagtvet.

Han forteller at han ba bussjåføren om å stoppe.

– Hjertet hans har stoppet

Hagtvet kom seg raskt fram til bilen, og da var det allerede to andre der som hadde kontaktet 113.

Da Olav (16) plutselig fikk hjertestans tok kjæresten grep

Han startet umiddelbart med livreddende førstehjelp. Noe han er drillet i, i tillegg til å være intensivsykepleier, jobber han også som instruktør i nettopp hjerte- og lungeredning.

– Jeg fant Tom med øynene godt oppi bakhodet, rar pust og ikke noen reaksjon, så da dro jeg han ut og startet med hjerte- og lungeredning, sier han og beskriver videre hva som skjedde:

– Han hadde en veldig distinkt måte å puste på, agonal respirasjon kalles det for, som er veldig klart kjennetegn på at hjertet hans har stoppet og at hodet ikke får nok oksygen.

De holdt på med hjerte- og lungeredning i ti minutter. Hagtvet forteller at han fikk god hjelp fra de andre som var på stedet.

– Jeg fikk hjelp med kompresjoner og de ryddet hele rundkjøringen og området rundt og fikk dirigert trafikken.

Våknet opp to dager senere

Så kom det en ambulanse, som han tror også tilfeldigvis var i nærheten. De hadde hjertestarter.

– En av de som var der var håndverker, så vi hadde allerede fått klippet opp klærne hans – så vi fikk på hjertestarteren og det var en sjokkbar rytme. Og etter første sjokket var han tilbake.

Men Tom Ostad våknet ikke opp før to dager senere. Da var han på Ullevål sykehus.

– Det å våkne opp på sykehuset, det var som på film. Det var litt sånn uklart, sånne ansikter som «fadet» inn og ut og de spurte meg: «Vet du hvor du er og hva som har skjedd?» Og jeg bare: «Nei».

– For den tiden fra jeg feiret bursdagen til datteren min og til da, det var ingenting. Det var ingenting, gjentar han.

– Jeg rakk ikke å tenke at jeg skulle være redd. Og i etterkant så var jeg jo i live, så da var det jo hvert fall ikke noe å være redd for.

Men for de rundt ham var det verre, tror han.

– Jeg skjønner jo at folk rundt meg har vært engstelige. Søsteren min var der under oppvåkningen og hun sa at jeg var veldig urolig og agitert, men hun skjønte også kjapt at jeg var meg selv.

Livet etterpå

For Tom Ostad har det vært viktig å ikke la hjertestansen definere livet hans. Det var viktig å komme tilbake til normalen. Og for han er løping en del av det normale livet.

Han forteller at han fikk hjelp av en fysioterapeut som driver med opptrening og restitusjon av hjertepasienter.

– Vi fikk opp formen min slik at jeg kunne fortsette å løpe. Etter fem uker løp jeg en mil, og etter to og en halv måned løp jeg en halvmaraton.

– Jeg syns jo det var fint å leve livet mitt slik jeg levde det før, ikke sant.

– Men det er jo helt sikkert mange som blir redde etter noe sånt?

– Ja, jeg tror det er mange som blir sittende i sofaen og være redde og ha angst. Det er klart at det er mange som får en hjertestans som er annerledes enn min, så jeg kan bare snakke for meg selv.

For ham er det viktig å se framover.

– For meg var det veldig viktig å legge den episoden bak meg. At det er en god historie, som jeg kan få lov til å fortelle, og hjelpe folk til å forstå at man kommer videre. Man stopper ikke opp.

– Takknemlig for hver dag jeg har

Han har nå fått operert inn en pacemaker. Og han vet ikke årsaken til at nettopp han opplevde å få hjertestans.

– Jeg husker ikke at jeg døde, men jeg overlevde takket være Pål, sier han mens han ser over på sin redningsmann.

Ostad understreker hvor viktig det er at folk som kommer opp i lignende situasjoner reagerer, og gjør det man kan, for å hjelpe.

– Du må ringe 113 og få hjelp fra AMK-sentralen.

Åtte mennesker behandles for hjertestans hver dag. Bare én overlever, ifølge tall fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig for hver dag jeg har. Når jeg kjører forbi der, så tenker jeg at det er godt at jeg har en Pål, sier han og smiler til intensivsykepleieren som var med på å redde ham.

Sykepleieren understreker også viktigheten av å bry seg og hjelpe til dersom du kommer opp i en situasjon.

– Følg med, er du i tvil – ring 113. Kommer du over noen som ikke puster normalt, sikre frie luftveier. Kommer du over noen som er bevisstløs, varsle først, og start med hjerte- og lungeredning – du kan ikke gjøre så mye gærent, avslutter han.