HJERTE FOR BARN: Barneskolelæreren Patricia Viviana Alme Flataker (36) vil bli adoptivmor. Dem blir det stadig færre av. Foto: Mathias Kleiveland / TV 2
HJERTE FOR BARN: Barneskolelæreren Patricia Viviana Alme Flataker (36) vil bli adoptivmor. Dem blir det stadig færre av. Foto: Mathias Kleiveland / TV 2

Tallene synker – men adopterte Patricia (36) skal selv bli adoptivmor

Adopsjonstallene har stupt siden 90-tallet, men for Patricia Viviana Alme Flataker (36) er drømmen å bli adoptivmor.

I 2020 ble 243 barn adoptert i Norge. De fleste av dem var enten stebarn eller fosterbarn, og kun 46 av barna ble adoptert fra utlandet.

Blant utenlandsadopsjoner var det i mange år Kina de fleste barna kom fra. Etter 2017 har derimot ingen kinesiske barn blitt adoptert til Norge, mens de fleste adoptivbarna i 2020 kom til Norge fra Colombia.

I februar 1986 ble også Patricia Viviana Alme Flataker (36) adoptert til Norge. Da hun var to måneder gammel, reiste foreldrene hennes til Colombia og hentet henne hjem til Bergen. Der vokste hun opp med foreldrene og broren, som også ble adoptert fra samme land et par år senere.

– Jeg føler meg veldig heldig som har fått komme hit. Det fikk jeg se ganske tydelig da jeg var på ferie i Colombia da jeg var rundt ti år. Det ga et annet perspektiv på ting, forteller Flataker.

Fattigdommen og levekårene i landet stod i sterk kontrast til oppveksten hun selv har hatt i Norge, og opplevelsen gjorde inntrykk – såpass at hun fortsatt husker reisen som om det var i går.

– Jeg kom til en veldig fin og ressurssterk familie som virkelig har gjort alt for meg hele mitt liv, så jeg har ikke vært så veldig opptatt av å søke opp egne røtter, sier hun.

Fra adoptivbarn til adoptivmor

Flataker har alltid vært glad i barn og visst at hun ønsket egne. Hun jobber på en barneskole i Bergen, på en avdeling for barn med spesielle behov.

De siste årene har barneskolelæreren håpet på å kunne gi et barn den samme, trygge oppveksten som hun selv fikk. For ett og et halvt år siden innledet hun derfor prosessen for å bli adoptivmor.

– Jeg har alltid hatt lyst på barn. Jeg ser på adopsjon som en veldig fin ting å gjøre, og det er mange som trenger et hjem, forteller Flataker.

At hun selv er adoptert ser hun på som positivt når hun selv skal bli mor til et adoptert barn.

– Jeg tror det kan være en fordel. Måten mine egne foreldre har vært på rundt det at jeg har adoptert, har vært veldig fin, og jeg tror det kan være en fordel å ha vært gjennom det selv.

At hun skulle adoptere, var imidlertid ikke en selvfølge. Etter to mislykkede insemineringsforsøk i Danmark, ventet hun bare på at det skulle bli lovlig å prøve i Norge.

Da det først ble mulig, føltes det mer riktig å adoptere.

En lang prosess

Flataker fant fort ut at veien til å bli adoptivmor er lang, og man skal være fullstendig sikker på at valget er rett før man går inn for det.

– Det er en prosess som tar tid. Man skal virkelig ville det, sier hun.

Mange timer har gått med til forberedende kurs med diskusjon og refleksjon, papirarbeid og venting. Hver gang ett dokument er sendt inn og godkjent, venter et nytt.

– Det kan oppleves som at det alltid er noe mer man må skrive eller sende inn. Du skal også utredes av norske myndigheter, men de er kjempeflinke og jeg har følt meg så godt ivaretatt, sier Flataker.

PAPIRARBEID: Prosessen med å få adoptere har vært lang, men nødvendig, mener Flataker. Foto: Mathias Kleiveland / TV 2
PAPIRARBEID: Prosessen med å få adoptere har vært lang, men nødvendig, mener Flataker. Foto: Mathias Kleiveland / TV 2

Til tross for at veien har vært lang og krevende, har hun ikke et vondt ord å si om verken prosessen, saksbehandlerne eller kursholderne.

– De er superdyktige. Og de temaene som blir tatt opp når du blir utredet, de tenker jeg alle som venter barn kunne hatt godt av å snakke om.

Drastisk nedgang

De siste årene har det imidlertid vært en kraftig reduksjon i antallet adopterte barn. I 1998 ble 795 barn adoptert fra utlandet til Norge, mens de siste årene har antallet sunket drastisk.

I 2008 ble 298 barn adoptert til Norge fra utlandet, og i 2018 var tallet 87. I 2020 ble det kun gjennomført 46 utenlandsadopsjoner.

Prisen for en adopsjon ligger på omtrent 240.000 kroner, i tillegg til at adoptivforeldre selv må betale for hentereisen. De mottar omtrent 100.000 kroner i statlig adopsjonsstøtte.

Ifølge Bufdir er det flere årsaker til nedgangen i antallet utenlandsadopsjoner til Norge. Det ene er at flere land prioriterer å ta vare på barna selv, istedenfor å adoptere dem vekk.

De siste årene har det også blitt stadig flere muligheter for assistert befruktning, som for eksempel surrogati.

Og slik Flataker har fått erfare, er veien lang når man går inn for å adoptere et barn fra utlandet. Den drøye ventetiden og søknadsprosessen man må gjennom ved utenlandsadopsjon bidrar også til at færre vurderer det som et aktuelt alternativ for å få barn.

Høye krav

Etter at alt annet av papirarbeid og søknader er klart, er Bufdir den siste instansen som må godkjenne adopsjonssøknaden. De har har klare forventninger til alle som søker om å adoptere, som gjør at behandlingstiden kan bli lang.

MOTIVASJON AVGJØRENDE: Avdelingsdirektør i Bufdir, Kristin Ugstad Steinrem, sier motivasjon er blant det viktigste når noen søker om å adoptere. Foto: Bufdir
MOTIVASJON AVGJØRENDE: Avdelingsdirektør i Bufdir, Kristin Ugstad Steinrem, sier motivasjon er blant det viktigste når noen søker om å adoptere. Foto: Bufdir

Ifølge avdelingsdirektør i Bufdir, Kristin Ugstad Steinrem, er det en rekke forhold som vektlegges.

Personlige egenskaper og motivasjon, fysisk og psykisk helse, familiesituasjon og økonomi, vandel og forutsetninger for å takle omsorgsoppgaver, er de viktigste punktene som vurderes.

Særlig motivasjon og egnethet er helt avgjørende.

– Vilkåret innebærer at søkeren må være egnet til å ta vare på et adoptivbarn på egenhånd i et 15 til 20 års perspektiv.

Kan være en fordel

Steinrem har ingen oversikt over hvor mange adopterte som selv velger å adoptere, men utelukker ikke at det kan være en fordel for barnet.

– Det kan selvsagt tenkes at det er en fordel for et adoptivbarn å komme til foreldre som selv er adoptert og har erfart hvordan det er å vokse opp i Norge med en annen etnisk bakgrunn, sier Steinrem.

Hun understreker at det imidlertid ikke er avgjørende når de tar en vurdering av hvem som er egnet som adoptivforeldre.

– Det viktigste ved vurderingen er hvilke forutsetninger de har for å bli gode omsorgspersoner for barn. Bufetat gjør en helheltlig og konkret vurdering av søkerne opp mot kravene som stilles.

Spennende tider

Da det var spørsmål om hvilket land Flataker helst ville adoptere fra, var hun sikker på hva hun ønsket.

– Det var en selvfølge for meg at jeg ville adoptere fra Colombia. Det var ikke tvil, sier Flataker.

For barneskolelæreren var julen 2021 var den siste som barnløs, før hun i år skal bli mor.

– Det er jo sånne ting jeg gleder meg veldig til. Både høytider og hverdager. Når man er i denne prosessen, er det lett å ønske at barnet bare skulle vært her nå, men det er bra og viktig at det foregår i ryddige former. Det er viktig å ha med seg når det blir mye venting og usikkerhet.

Ett og et halvt år etter at prosessen startet, kan hun endelig skimte lyset i enden av tunnelen. I januar kom beskjeden hun har håpet på - Flataker har fått innvilget adopsjon og skal snart bli mor til et lite barn fra Colombia.

– Det er veldig spennende, sier den kommende moren.