Slik bodde Annbjørg (81): – Ingen grep inn
Sylvia Øiehaug kjempet en årelang kamp for at tanten hennes skulle få sykehjemsplass. – En skam at det er slik i Norge.
Inntørkede matrester på ukegammelt bestikk.
Glass farget grønt av muggen som vokste i kefirrestene.
Emballasje, tomflasker og tallerkener som kriget om plass i høyden.
– Bare lukten fra de gamle matrestene ... Jeg brakk meg da jeg kom inn, sier Sylvia Øiehaug (46).
Hun er tantebarn og nærmeste pårørende til Annbjørg Breivik (81). Etter hvert klarte hun hverken ta vare på seg selv eller huset.
– Ingen mennesker skal måtte leve som hun gjorde. Det er så uverdig, sier Øiehaug.
Da alle ledige flater begynte å fylle seg opp hjemme i huset til tanten, lot Øiehaug det stå. Hun ville se hvor lang tid det tok før noen reagerte.
Raste ned i vekt
Øiehaug har hatt et nært forhold til tanten sin helt fra da hun var ung.
– Jeg har bare en tante, så det har alltid vært hun og meg, sier Øiehaug.
Lenge bodde Øiehaug i Ålesund, mens tanten bodde i Trondheim. De holdt kontakten over telefon og dro hyppig på besøk til hverandre.
Gleden ble derfor stor da tanten besluttet å flytte hjem til farsgården i Ålesund. Men hjemkomsten ble ikke slik Øiehaug hadde sett for seg.
I 2013 merket hun at tanten forandret seg. Hun begynte å utsette husarbeidet, trengte oftere hjelp til å handle og sluttet å gå regelmessig til frisøren. Hun hadde multippel sklerose (MS), men var nå også blitt begynnende dement.
I 2015 var formen hennes betraktelig verre. Breivik hadde rast ned i vekt og ble mer og mer sengeliggende, forteller Øiehaug.
Til slutt så hun ikke noen annen utvei.
– Hun klarte ikke seg selv lenger, og trengte hjelp nærmest døgnet rundt, sier Øiehaug.
Hun tok kontakt med fastlegen og kommunen i håp om å få tanten inn på en langtidsplass på sykehjem, forteller hun.
Det skulle vise seg å bli alt annet enn enkelt. Og med det startet en årelang kamp, ifølge tantebarnet.
Tusenvis i kø
TV 2 har gjennom en rekke saker satt lys på eldreomsorgen i Norge.
Samtidig har antall avslag økt betraktelig de siste årene.
Ålesund kommune svarte at de totalt hadde 58 personer på venteliste i mai.
– Det var et virrvarr
Øiehaug forteller at hun opplevde at det var svært vanskelig å få hjelp av kommunen.
– Det var et virrvarr. Jeg fikk ingen hjelp eller noen klare svar. Jeg følte egentlig at hele prosessen var nedverdigende, fordi jeg måtte stille de samme spørsmålene igjen og igjen.
Øiehaug skal ha vært i hyppig telefonkontakt med kommunen, men ingenting ledet til en sykehjemsplass.
Hun sendte aldri en formell søknad på vegne av tanten, ettersom hun ikke forstod hvordan.
– En stor utfordring
At pårørende opplever en maktesløshet i møte med systemet, er ikke uvanlig, ifølge overlege og eldreforsker Bjørn Lichtwarck.
– Det er for komplisert, og det er en stor utfordring, sier han.
Lichtwarck mener det er for dårlig kommunikasjon mellom tildelingsenheten, hjemmetjenesten, fastlegen og de som er berørt, både pasient og pårørende.
– Man er også helt avhengig av å ha ressurssterke pårørende som kan tolke svar og forstå avslag, som er formulert på et vanskelig, byråkratisk språk. Det er det ikke alle som har, sier Lichtwarck.
I den verste perioden var Øiehaug selv sykmeldt. Derfor ble ansvaret som nærmeste pårørende for tungt å bære.
– Jeg følte på mye skyld for at jeg ikke hjalp henne nok.
Telte brødskiver
Med unntak av et kort opphold på institusjon høsten 2017, fortsatte Breivik å bo hjemme. Dette til tross for at hun ble stadig mer pleietrengende, ifølge niesen.
I slutten av 2017 fikk tanten innvilget tre daglige besøk av hjemmetjenesten. Selv om dette var en lettelse, fikk Øiehaug raskt følelsen av at ordningen ikke fungerte.
Fra nabohuset observerte hun når hjemmetjenesten kom og gikk. Ved flere anledninger var besøket begrenset til noen få minutter, ifølge Øiehaug.
Med tiden så hun at klærne satt løsere på den allerede magre kroppen.
Tåneglene til tanten vokste seg så lange at hun fikk problemer med å gå, forteller Øiehaug.
I begynnelsen av 2018 kom vendepunktet. Da fant Øiehaug tanten i gangen, forslått i ansiktet og kun iført en blodig morgenkåpe, forteller hun.
Først da, tre år etter det første besøket hos fastlegen og et halvt år etter at bildene fra hjemmet ble tatt, fikk tanten innvilget en korttidsplass på sykehjem.
I dokumenter TV 2 har sett skriver kommunen at Annbjørg fungerte dårlig hjemme, selv med oppfølging fra hjemmetjenesten.
«Du har behov for døgnkontinuerlig oppfølging og hjelp av helsepersonell», skriver kommunen da det ble innvilget korttidsopphold i juni 2018.
– Alle skal ha positive opplevelser
Ålesund kommune har ikke anledning til å kommentere hvilke konkrete vurderinger som ble gjort i denne saken, ettersom den ligger flere år tilbake i tid.
Synnøve Vasstrand Synnes, kommunalsjef for helse, understreker at kommunen kontinuerlig jobber for å forberede seg.
– Vi jobber utfra at alle skal ha positive opplevelser i sin kontakt med de kommunale tjenestene, og det er selvsagt beklagelig om noen ikke opplever det slik, sier Vasstrand Synnes.
For å sikre at alle eldre får den hjelpen de trenger har kommunen en egen pårørendekoordinator, og de jobber for å gi god veiledning om hvilke tjenester de kan tilby.
– Vi har jevnlige evalueringer av tjenestene den enkelte mottar for å sikre at nivået på tjenester er tilstrekkelig, sier Vasstrand Synnes.
– En skam
Etter å ha hatt flere korttidsopphold, fikk Annbjørg innvilget en langtidsplass i oktober 2018.
Først da kunne Øiehaug føle seg trygg på at tanten ikke ville bli tvunget til å flytte hjem igjen. Annbjørg Breivik har siden 2018 bodd på sykehjem i Ålesund.
– Da var det som om skuldrene mine senket seg. Det var helt fantastisk, og hun har det mye bedre der hun er nå.
Øiehaug klarer likevel ikke slippe tanken om at tanten hennes falt mellom alle stoler.
– Det er noe galt med hvordan systemet er rigget. Når man er så gammel og syk, så må man få hjelp. I stedet ble tanten min sittende alene i huset, uten at det var noen som brydde seg. Det er en skam at det er slik i Norge, sier hun.