Ny bok om Trude-drapet: Skjult med 110 kilo tung stein
En ukjent gjerningsperson brukte mer enn 50 steiner til å skjule Trude Espås (20) etter drapet. Samtidig lå sko og en hårspenne flere meter unna.
De nye detaljene fra åstedet kommer frem i Linda Klakkens (43) nye bok, «Jakten», om det uoppklarte drapet i Geiranger i august 1996.
Etterforskningen av drapet er blant norgeshistoriens aller mest omfattende.
Geiranger er et veldig populært turistmål om sommeren. Totalt anslår politiet at 5000 mennesker var innom den lille fjordbygda på drapsdagen.
Omtrent 98 prosent av de avhørte vitnene i saken er derfor turister, noe som har gjort etterforskningen ekstra utfordrende.
Politiet ønsker hemmelighold
Til tross for stor medieinteresse gjennom mer enn 20 år, er det mange omstendigheter rundt drapet som aldri har blitt kjent for offentligheten.
Politiet har blant annet vært tydelige på at de ønsker færrest mulig detaljer fra åstedet i pressen.
– Hvis vi en gang skulle få en siktet person, ønsker vi blant annet å kunne kvalitetssikre en eventuell tilståelse, forklarer politiadvokat Yngve Skovly i Møre og Romsdal politidistrikt.
I den nye boka om Espås-saken – den første som er skrevet om drapet – skriver Linda Klakken at hun har fått innsyn i alle sakens politidokumenter gjennom bistandsadvokaten til Espås' mor.
Hun har likevel vært forsiktig med å gjengi mer enn det hun mener at leseren «har krav på og er tjent med å få innsyn i», skriver hun i bokens etterord.
Likevel kan hun avsløre flere helt nye detaljer fra åstedet.
Flyttet mer enn 50 steiner
Politiet har tidligere forklart at Espås, etter en massiv leteaksjon over elleve dager, ble funnet svært godt skjult i en steinrøys.
Ifølge Klakkens bok hadde gjerningspersonen flyttet mer enn 50 steiner i sitt forsøk på å skjule liket.
Den tyngste av steinene veide 110 kilo, ifølge boka.
Åstedet er en av de viktigste årsakene til at politiet hele tiden har ment at gjerningspersonen må være en sterk mann.
TV 2 har spurt politiadvokat Skovly om det kan utelukkes at det er snakk om to gjerningspersoner. Han mener det er «naturlig å tenke seg at gjerningsmannen har operert alene».
– Man kan likevel ikke utelukke at det kan ha vært flere gjerningsmenn, eventuelt noen som har bistått i å skjule liket i etterkant. Så lenge man ikke sitter med fasit, er det farlig å låse seg til en enkelt teori, sier han.
Hårstrå skiller seg ut
Gjerningspersonen har også brukt småsteiner til å tette hulrommene for å gjemme liket best mulig. Der det ikke var plass, har vedkommende stappet inn moseklatter, ifølge boka.
Fra tidligere er det kjent at Espås' hvite tøysko ble funnet på åstedet. Klakken skriver at skoene lå bare fire meter fra den store steinen, og at politiet fant en liten dråpe blod på den ene skoen.
Blodfunnet har ikke gitt politiet noen resultater, skriver hun.
På den venstre sokken hennes, som var vrengt, fant politiet ti hårstrå, ifølge boka. Ett av dem har et mitokondrielt DNA som ikke samsvarer Espås, men heller ikke dette sporet har ledet politiet noen vei.
Espås jobbet dessuten som stuepike på et hotell, og politiet har derfor ment at hårstrået slett ikke trenger å stamme fra en gjerningsperson.
Mitokondrielt DNA er uansett svært usikkert DNA-materiale i straffesaker.
Fraktet gressteppe til Oslo
Videre skriver Klakken at Espås' hårspenne, en karakteristisk solsikke, ble funnet i to deler.
En grønn del lå i gresset nye fire meter i retning bilveien, mens en gul del lå under noen små steiner i terrenget – muligens forsøkt skjult.
«Kriminalteknikerne sikret et svært teppe av gress og jordsmonn fra området ute i skogen, der hårspennen ble funnet», skriver Klakken.
Gressteppet ble fraktet til Oslo og finkjemmet for biologisk materiale, og det ble foretatt UV-søk etter fibre på funnstedet. Heller ikke disse undersøkelsene har gitt politiet noen spor å jobbe med, ifølge boka.
Politiadvokat Skovly ønsker ikke å kommentere detaljene fra åstedet overfor TV 2.