Moren om Mina og Mille (16): – Jeg sluttet å telle da de passerte 30 selvmordsforsøk

De to tvillingjentene hennes, Mina og Mille, kom sammen inn i livet, de gjorde alt sammen – og de hadde også forlatt livet sammen.

For moren har det vært viktig å fortelle historien om jentene for å få frem hvem de var, og for å hindre at det som skjedde med dem skal skje med andre.

– Det som er viktig er den reisen som jentene fikk, den sykdommen som kom inn i livet deres … Det er viktig for meg at jentene får en oppreisning og får navnet sitt fremstilt på en annen måte enn det det ble da de døde 8. januar, forteller mamma Kirsti Skogsholm til God morgen Norge.

– De var ambisiøse og varme

Hun beskriver to jenter som var høyt elsket.

– De var selvsagt verdens fineste og vakreste tvillingjenter. De var eneggete og sammen i alt, på godt og vondt. Mina var storesøster, ett minutt eldre enn Mille.

– De var sterke, flotte og intelligente jenter. De var ambisiøse og varme. De hadde en latter som du hørte milevis. De hadde fremtidsplaner som alle andre.

Mille og Mina gjorde alt sammen. De ble også syke sammen.

– Jeg fikk to jenter med en alvorlig spiseforstyrrelse. Så det er klart, hvis den ene hadde det vanskelig til et måltid, så stemte gjerne den andre i. Det var et kaos som bare de med spiseforstyrrelser i familien kan sette seg inn i.

De to jentene fikk etter hvert hjelp av ungdomspsykiatrien, hvor de var innlagt i ukedagene. Men tilbudet var ikke der i helgene, forteller mammaen.

Da var de hjemme.

– De første helgene gikk det faktisk ganske greit. Men det er klart at etter hvert som vekta økte, da kom symptomtrykkene som perler på en snor. Og når ikke jentene hadde noe verktøy for å håndtere det som spiseforstyrrelsen gjorde med dem, gikk helgene fra å være et mildt kaos til å bli et enormt kaos. Med selvmordsforsøk, rømninger … Jeg kan ikke beskrive det med ord hvordan det var, forteller hun.

– Den frykten du da kjente på oppi all usikkerheten, hvordan var det for deg?

– Da vi ble lagt inn på Åsebråten, så sa jeg til sjefen min at jeg er tilbake om en måneds tid. «Dette her går bra», trodde jeg. Men jeg merket jo da symptomtrykkene kom … jeg sluttet å telle da de passerte 30 selvmordsforsøk, for da tenkte jeg at dette her, det … det …, sier hun og lar setningen henge litt, før hun fortsetter:

– Når du sitter ved sykehussenga gjentatte ganger, den angsten og den redselen for hver morgen du står opp om barnet ditt lever når kvelden kommer.

– Jeg husker at jeg ropte

Hun har beskrevet det litt som en ventesorg, og forteller at hun i mange år har gått med en frykt og en redsel.

Den søndagen tidlig i januar fikk hun den telefonen hun har fryktet aller mest.

– Den fredagen som jentene rømte, så snakket jeg med begge to halv ti på kvelden. Og da skjønte jeg at de kom til å stikke. Og jeg pleier vanligvis ikke å gå og legge meg når jentene er på tur, men jeg gjorde det den lørdagen.

Hun forteller at hun fikk telefonen klokka halv seks søndag morgen.

– Det var krisepresten i indre Østfold – som da forteller meg at jentene er funnet døde, sier hun og fortsetter:

– Jeg husker at jeg ropte og jeg spurte om det var begge to. Noe særlig mer husker jeg ikke. Jeg vet ikke når søsteren min kom, jeg vet ikke når kriseteamet kom. Jeg vet at presten kom, men jeg klarer ikke å huske detaljene.

– Jeg husker jeg spurte gjentatte ganger: «Er dere sikre på at det er Mina og Mille?»

Hun klarer ikke helt å beskrive hvordan de siste månedene har vært.

– Det har vært en berg- og dalbane av følelser. Jeg har gått med en sorg inni meg. Jeg har vært i beredskap i så mange år.

Kirsti forteller at hun har har mange som har slått ring om henne.

– Jeg er veldig heldig, jeg har en jobb som jeg stortrives i, og jeg har gode kollegaer. Jeg har familien min, jeg har så mange, og det er nok det som hjelper meg gjennom hverdagen.

Sterkt møte

Når dagene er tunge, er det fint for henne å kunne trekke fram de gode minnene. Når familien kjørte bil så likte de å høre på musikk, men de var stort sett uenige om hva de skulle høre.

Det var en artist de kunne enes om. Det var Trygve Skaug.

– Vi elsket å kjøre bil alle tre, og da hadde vi en sånn avtale at vi skulle spille en sang hver. Og det var ikke ofte jeg fikk gjennom mine musikkforslag. Men «Det går over» med Trygve Skaug, den klarte jeg å få gjennom – og da sang vi med, alle tre i bilen. Og det var ordentlig god stemning.

Se da Trygve Skaug fremførte «Det går over» i klippet over.

Trygve Skaug spilte i begravelsen til jentene.

– Jeg syns det var så sterkt at du valgte å ha med den sangen. Det var akkurat som om du hadde behov for å trøste alle som var der, forteller artisten og utdyper:

– Det var en veldig, veldig spesiell begravelse. Og alle vi som var der rundt deg da, syns det var en av de tyngste dagene våre – så hvordan det var for deg, det tør ikke jeg å tenke på, sier han.