Midt under hjerneoperasjonen sa Cathrine stopp: – Dere trenger ikke støvsuge mer nå

På operasjonsbordet på Rikshospitalet ligger Cathrine Aas Moen under sterke lys. Hjernesvulsten må opereres og ingen vet om hun mister taleevnen sin eller har lammelse i kroppen når hun våkner igjen.

Hvordan det går med operasjonen kommer vi tilbake til. Først må vi skru tiden tilbake til 2009. Dette er året der Cathrine får beskjed om at hun har en kreftsvulst i hjernen. Beskjeden vekket vonde minner.

– Det var tøft. Jeg hadde en mor som også hadde hjernesvulst. Fordelen var at jeg da hadde noen erfaringer som kanskje ikke andre hadde. Det gjorde meg tryggere, forteller hun til God morgen Norge.

Moren hennes døde bare 54 år gammel som følge av svulst i hjernen. Da var Cathrine 27 år gammel. Det moren gikk gjennom gjorde sterkt inntrykk på henne.

– Mamma levde i 413 dager etter sin operasjon og da jeg fikk beskjed om min svulst tenkte jeg at jeg måtte begynne nedtellingen jeg også, forteller hun.

Var redd for å miste taleevnen sin

Svulsten som Cathrine hadde i hjernen lå i nærheten av det som styrer svelg, bevegelse, og tale. Da svulsten først ble oppdaget lå den i dvale. Derfor var det ikke før i 2016 at hun ble operert. Da hadde svulsten endret seg.

En hjerneoperasjon kan være risikofylt og det hun fryktet mest var å miste taleevnen sin som følge av inngrepet.

– Jeg var redd for å miste meg selv og aller mest redd for å dø på operasjonsbordet. Det er jo en risiko, men det gikk fint, sier hun.

Svulsten lå i et område med flere viktige funksjoner. Derfor måtte hun og legen i forkant av operasjonen ha en samtale om hva som kunne skje. Derfor snakket de om valg hun aldri har stått ovenfor før:

– Dagen før operasjonen spurte legen om hva jeg ville gi avkall på. Da tenkte jeg at man vil jo ikke gi avkall på noe, men det som var viktigst for meg var at jeg ville kunne prate når jeg våknet opp, sier hun.

Hun ville ha taleevnen i behold for å kunne dra tilbake på jobb.

– I jobben min må jeg kunne prate med kollegaer og oppdragsgivere. Så det aller viktigste var å få beholde talen, sier hun.

Tom var døden nær alene i bilen – tilfeldigheter reddet ham

Svulsten vokser

Etter den første operasjonen kom hun seg tilbake i jobb etter kun tre måneder og fortsatte livet som før. Så begynte svulsten å vokse igjen og i 2020 måtte hun tilbake på operasjonsbordet.

– Svulsten vokste inni hjernevevet og jeg visste at denne gangen ville reisen blir annerledes. Nå må kirurgene lenger ned og da fikk jeg beskjed om at jeg kom til å bli lam på venstre side av kroppen.

– Jeg kjenner jo folk som sitter i rullestol og de har klart seg, men jeg ønsket jo være mest mulig meg selv etterpå, sier hun.

Før denne operasjonen hadde Cathrine invitert med fotograf Andrea Gjestvang for å følge henne før, under og etter operasjonen.

– Hva har vært motivasjonen din til å la en fotograf følge deg?

– Det handler om å skape trygghet. Det er mange som blir rammet og hjernen er et område som ikke får nok oppmerksomhet. Det er viktig å skaffe penger til å forske på hjernesykdommer. Rehabilitering er også viktig. Det brenner jeg mye for, sier Cathrine.

Bildene som ble tatt i denne perioden er en del av utstillingen «Hjernen er deg!» for Hjernerådet, som nå stilles ut utenfor Oslo rådhus.

– Det var en jobb jeg gikk inn i med veldig mye ydmykhet. Det må jeg jo innrømme. Jeg var nervøs og spent på hvor tett hun ville slippe meg innpå. Jeg visste jo ikke hva resultatet av operasjonen ville bli, forteller Gjestvang.

– Nervøs

Andrea fulgte Cathrine da hun var på jobb, i hverdagen sammen med sin familie, og hun ble også med inn i operasjonssalen i 2020.

Begravelsesagent går viralt på TikTok:
– Mange er umettelige

– Jeg var nervøs for at jeg skulle gå i veien eller snuble i en ledning. Jeg hadde snakket mye med sjefskirurgen og på forhånd fikk jeg være med på en annen hjerneoperasjon for å bli vant til å være i det rommet, sier Gjestvang.

Da legene jobbet med hjernen til Cathrine, var hun selv delvis våken under operasjonen. Andrea foreviget det hele med kameraet sitt.

– Det gjorde de for å kunne kontrollere om jeg kunne løfte armen og man får da spørsmål om hva som fungerer, forteller Cathrine.

Hun syns det er vanskelig å forklare hvordan det er å være våken samtidig som man blir operert i hjernen.

– Det føles ut som en støvsuger som er inne i hjernen og som suger ut ting. Til slutt sa jeg til kirurgene: «Nå må dere bli ferdige. Dere trenger ikke støvsuge mer nå».

Måtte kjempe seg tilbake

Etter den andre operasjonen visste ingen hvordan tiden etterpå ville bli. Da Cathrine våknet opp fikk hun, familie, leger og venner svar på om hun hadde mistet taleevnen sin eller blitt lam i deler av kroppen.

Denne gangen ble annerledes. Slik hun hadde forutsett.

– Etter den andre operasjonen måtte jeg kjempe meg tilbake og var borte fra jobb i ett år. Jeg var lam i halve kroppen, og måtte lære ting på nytt og trene masse.

Nå hadde hun kun ett mål for rehabiliteringen og det var å trene seg tilbake igjen for å kunne være til stede da datteren hennes skulle gifte seg. Cathrine er opptatt av å være et godt forbilde og at det er ikke over selv om man får en svulst.

– Jeg ville være i bryllupet til datteren min ni måneder etterpå, sier hun.

Det målet klarte hun og hun er nå tilbake i hundre prosent jobb.

Hun skryter veldig av arbeidsplassen som har tilrettelagt for henne slik at hun kan jobbe fulltid.

Cathrine lever med en type svulst i hjernen som aldri vil forsvinne. En liten bit er fortsatt igjen i hodet og den kan vokse ut igjen.

– Enten blir det en ny operasjon om svulsten vokser ut igjen, i et område der det allerede har blitt operert i. Det vil være noe man håper skjer, men går svulsten den andre veien nedover i hjernen er det ikke noe vits i å gjøre noe. Da må man heller leve med det, bli syk og sykere og dø til slutt.