Legen trodde hun var utbrent: – «Mamma, jeg er sikker på at du har kreft»

Se for deg at du går til legen med alvorlige symptomer på kreft, men får stadig beskjed om at det er omgangssyken, urinveisinfeksjon eller utbrenthet.

Det var realiteten for Ragnfrid Ylvisåker (44) – for det var ikke psykisk syk hun var, men dødssyk. Og den endelige diagnosen fikk hun altfor sent.

– Jeg var mye svimmel, gikk ned i vekt, hadde dårlig matlyst, og var veldig kvalm. Kollegaene mine kommenterte at jeg ikke så bra ut, men jeg tenkte liksom at det gikk over. Men det ble bare verre og verre, forteller 44-åringen til God morgen Norge.

Det viste seg nemlig å være starten på et mareritt – og det var da klokken begynte å tikke.

Begynte å tisse blod

Det startet høsten 2018, hvor forkjølelse hadde florert på jobben. Alle ble syke, men det gikk kjapt over for kollegaene.

Det gjorde det ikke for Ylvisåker.

Symptomene på forkjølelse ble borte, men de ble erstattet av noe langt verre.

– Jeg fikk feber, begynte å tisse blod og kastet opp mye over en lengre periode.

Da bestemte hun seg for å dra til legen, som var usikker på hva det kunne være.

– Trodde jeg var alvorlig syk

– Siden jeg hadde tisset blod kunne det være urinveisinfeksjon, så jeg fikk en antibiotikabehandling for det. Den tok jeg med meg hjem, men jeg tenkte jo at dette ikke kunne være tilfellet – for jeg spydde og var så svimmel. Jeg hadde så dårlig allmenntilstand.

Da gikk hun inn i en tre-ukers periode hvor hun ble verre og verre. Antibiotikakuren for urinveisinfeksjonen hjalp ikke, og oppkasten fortsatte.

Hun ble sykere og sykere.

Men hun visste ikke hva som var galt.

– Du har møtt veggen!

Det ble en ny tur til sykehuset, hvor hun ble lagt på isolat. Beskjeden 44-åringen fikk var at hun hadde omgangssyke.

– Da tenkte jeg at det ikke kunne stemme, for jeg hadde kastet opp og hadde vært så elendig i nesten tre uker. Jeg prøvde å si at det ikke kunne være omgangssyke, men de var bestemte på at jeg kunne kaste opp og tisse blod i tre uker som et resultat av det, forteller hun og fortsetter:

– Også var jeg så sliten og dårlig at jeg tenkte at de sikkert hadde rett.

Så kom legen inn, og mente han hadde svaret på hva som var galt.

Hun ble lettet.

– Han stod i døra, og sa han visste hva som feilet meg. Da tenkte jeg: «Gud, så godt», og jeg ble så lettet – for det var en herlig følelse. Jeg hadde vært så elendig så lenge.

– Så jeg spurte om hva som feilet meg, og da sa han: «Du har møtt veggen». «Møtt veggen?», tenkte jeg. Jeg hadde jo ikke noe grunn for å møte veggen!

Videre forteller Ylvisåker om at det var en rekke ulike symptomer man kunne få, og at legen var helt sikker på at dette var tilfellet.

Hun forteller også at de tok et elektrokardiogram, som viste uregelmessige hjerterytmer. De tenkte det var på grunn av stress.

Og hun tok med seg den nye diagnosen hjem, i tillegg til beroligende medisiner, som ikke hjalp. Den første natten hjemme igjen ble enda verre.

Ikke bare for henne selv, men også for familien.

– Det var helt forferdelig. Det var forferdelig for meg, men enda verre for ungene mine og mannen min. Jeg ble verre utover kvelden etter at jeg kom hjem, og jeg gikk jo bare og la meg. Om natten stod jeg opp, kom ut i gangen, så besvimte jeg og gikk rett i gulvet.

– Datteren min kom ut og så meg, og var kjemperedd. De hadde jo sett meg bli dårligere og dårligere, men det var første gang jeg besvimte. Så kom mannen min springende, og de fikk løftet meg opp. Så sa jeg liksom: «Dette går bra, dette går bra» – fordi jeg ville skåne ungene.

Hun gikk på do, lukket døra, og gikk rett i gulvet enda en gang. Da hun åpnet øynene igjen, stod familien rundt henne og prøvde å få liv i henne. Men hun fikk enda et krampeanfall, og snart kom moren hennes på døra.

Hun ringte til lokalsykehuset og ba om hjelp, men der fikk de beskjed om at Ylvisåker var ferdig behandlet – og at de skrev en epikrise.

Så kom den fryktede beskjeden

Den neste dagen, da legesenteret åpnet igjen, ble hun innlagt på akutten. Der fikk hun litt væske, og de tenkte at dette skyldtes magesår – noe hun fikk behandling for.

Hun lå der i et døgn, men formen ble ikke bedre. Da hun dro hjem og falt om på kjøkkengulvet igjen, ringte moren hennes 113.

– Dagen etterpå kom jeg på et sykehus, og da var jeg så dårlig at jeg dreit i alt egentlig. Jeg tenkte bare at jeg aldri kom til å overleve dette. Da ble jeg sendt til sentralsykehuset, heldigvis.

For der ble det tatt både blodprøver og en CT-scan, som viste noe hun hadde fryktet lenge.

Det var kreft.

Uhelbredelig eggstokkreft.

– Det var vondt. Det var helt forferdelig og uvirkelig, men på det tidspunktet var jeg så dårlig at jeg ikke ble overrasket over at det var kreft. Jeg var lettet av å bli trodd, faktisk. Jeg tenkte at nå fikk jeg den rette hjelpen, men å få en kreftdiagnose slik… det er knalltøft. Det var det.

Ikke bare måtte hun svelge den beskjeden selv, men det var noe hun måtte overlevere til de andre som hadde hjulpet henne på veien: moren hennes som ringte 113, mannen som alltid hadde stått ved hennes side, og hennes to tenåringsbarn som hadde vært vitne til dette.

– Det er ikke noen enkel beskjed. Det er kjempevanskelig, og er noe av det vondeste du kan gjøre. Du er så sårbar – ungene dine og mannen din er sårbare. Men vi har valgt å alltid være veldig åpne og ærlige med ungene våres, forteller hun og fortsetter:

– De følte på en redsel da de så hvor syk jeg var. Datteren min sa det flere ganger: «Mamma, jeg er sikker på at du har kreft» da jeg lå hjemme og var så dårlig. Det er vondt å gi den beskjeden, men de fikk vite hva som endelig var feil med mamma. De fikk et svar, og det var tøft.

Vil spre åpenhet

Hun fikk cellegift, som ikke hadde stor effekt. Hun har vært gjennom stråling, og etter en gentest får hun nå immunterapi. Dette er en behandling som er hentet fra Canada og USA – men som hun nå får her i Norge.

Store forskjeller blant sykehusene i kreftbehandling

Nå vil hun spre åpenhet rundt dette temaet, og hun ønsker at det skal opprettes et eget screening-program for eggstokkreft.

Samtidig understreker 44-åringen at hun har et godt forhold til legen som feildiagnostiserte henne, som hyller henne for å spre åpenhet.

– Det finnes ikke et eget program nå, for tar du celleprøve, og den er fin, avdekker ikke den eggstokkreft. Det er en sykdom med vage symptomer, og jeg skulle ønske at det hadde fantes et program der kvinner kunne fått sjekket eggstokker, livmor og resten av underlivet – slik de får gjort med livmorhalskreft, forteller hun og avslutter:

– For jeg er sikker på at det er mange som kan reddes.