– Jeg var jo udødelig, og dette skulle jo ikke skje meg

– Det er lett å være etterpåklok, og jeg har mange ganger tenkt på hva jeg kunne ha gjort for å slippe det jeg har opplevd. Hvis min historie kan redde ett eneste liv, så er jeg glad for det livet, forteller Geir Wennevik fra Steinkjer.

Vi møter trønderen på Valnesfjord Helsesportsenter i Fauske kommune. Hele livet har det vært inn og ut av ulike sykehus og institusjoner.

Nå er han til behandling igjen.

– Jeg har ikke noe valg. Jeg må bare godta at livet er blitt totalt forandret. Det er to typer Geir. En før, og en etter ulykken, forteller han.

Han har gruet seg lenge til å fortelle sin historie til TV 2. Han har kun holdt foredrag om den fatale hendelsen til noen skoleklasser og russekull tidligere.

Å blottlegge seg til et større publikum, er vanskelig og tøft.

– I oppveksten var jeg en person som ikke hadde respekt for noen, knapt meg selv. Jeg skulle være en tøffing. Jeg kjørte i fylla og festet. Jeg skulle bestandig ligge først, og det skulle gå fort. Jeg tenkte aldri på konsekvensene. Det skjer ikke meg, for jeg er udødelig, forteller han alvorlig.

Holdningen fra ungdomsårene endte med et ødelagt liv.

Men 30 år etter er det fremdeles bekymringsfullt det som hender på norske veier. Dramatiske ulykkestall har fått myndighetene til å agere. For hvorfor er det cirka 18 ganger større risiko for å bli drept eller hardt skadd når man kjører MC sammenlignet med bilkjøring?

Ulykkessommeren 2022

– Vi så en dramatisk økning i fjor, som gjør at vi sperrer øynene opp og lurer på hva som har skjedd, sier fagsjef i Trygg Trafikk, Bård Morten Johansen. Han mener fjorårets urovekkende tall tilsier at vi må være på vakt.

21 drepte MC-førere i 2022 er et høyt tall.

Og det faktum at antallet drepte og hardt skadde ikke går jevnt nedover, slik det gjør med bilistene, bekymrer.

Det opptok Samferdselsdepartementet i den grad at de har satt forskere på saken. SINTEF, sammen med Nord universitet og Trygg Trafikk forsøker å finne ut hvorfor alle disse ulykkene skjer.

Forskerne har fulgt to ulike grupper av MC-førere over tid. Den ene gruppa regnes som normal-kompetent, det kan være de som i all hovedsak bruker motorsykkelen til fritidskjøring. Mens den andre gruppa består av mer proffe førere, for eksempel slike som har erfaring fra MC-opplæring eller de som er aktive i et motorsportmiljø.

– Vi tror at den dyktige motorsyklisten blir motorsyklist i den øyeblikket man setter seg på motorsykkelen. Mens for mange normal-kompetente forblir bilist selv om man kjører på to hjul, sier Jan Petter Wigum, forsker ved Nord universitet.

Han har, sammen med forsker Dagfinn Moe ved SINTEF, prøvd å finne ut hvilken kompetanse de mer proffe har.

Teamet har kommet til at de dyktigste har flere varianter av såkalt kognitive kart i hodet.

Derfor manøvrerer de sikrere

– De ulike kognitive kartene gjør at du bedre forstår landskapet du kjører i, og hvilke typer hendelser som oppstår i det landskapet. Med andre ord: Hva kan skje, hvor kan det skje og når kan det skje?

Trafikkforsker Moe oppsummerer kort hvilke fortrinn de dyktigste førene har. Og metoden de har brukt for å finne fram til dette er et brillesett med kamera, kalt «eye-tracking». Videoanalyser av disse opptakene avdekker blant annet fikseringspunkter og øyebevegelser.

Kort fortalt gir «øye-sporingen» forskerne beskjed om hvor de ulike førerne har blikket sitt rettet.

Førerne ble også intervjuet om deres egne oppfatninger av kjøreatferden.

200 kilometer i timen

Det er 30 år siden at ett sekund med idioti skulle forandre alt for Geir Wennevik en sommerkveld 20. juli i 1993.

– Jeg hadde hatt motorsykkelen på verksted i Levanger, og var klar for en prøvetur. Jeg var utålmodig. Jeg tok ikke hjelmen på meg for jeg ville høre om ulyden var blitt borte, forteller han.

– Jeg ga jernet og kjørte det sykkelen var god for. Etter en bakketopp kom det en sving. Farten skal ha vært oppe i 200 kilometer i timen har jeg hørt. Jeg rakk ikke verken å reagere eller å tenke. Jeg husker lite, antakelig ble jeg grepet av panikk. Sekundene før og etter er borte fra hukommelsen, forteller Wennevik.

Han ble funnet rundt 100 meter ute på et jorde.

På grunn av de store hodeskadene, ble han fløyet med helikopter til Trondheim.

– Foreldrene mine fikk beskjed av legene på Levanger sykehus at det ikke kunne gi noe håp om at de ville finne meg i live når det kom til Trondheim, forteller han.

– Jeg hadde en alvorlig hjerneblødning på størrelse med en kaffekopp eller en voksen knyttneve. Det ble tre uker i respirator, og rundt en måned i koma. Jeg var lam på venstre siden. Den var helt død, forteller han.

Ikke se på fuglene eller fjorden!

– Når Samferdselsdepartementet nå har bedt oss om å gjøre dette arbeidet, så er det jo fordi de ønsker at vi må snu hver stein. Dette trafikksikkerhetsarbeidet er en dugnad, sier Bård Morten Johansen.

Johansen i Trygg Trafikk håper at funnene i dette prosjektet kan bli bygd inn i opplæringen av framtidas MC-førere, og at ordet også går i ulike MC-miljøer.

– Jeg vil si det sånn at en motorsyklist må holde seg i elitedivisjonen blant sjåfører. Ikke hvile på gammel kunnskap.

Han ber enkelte MC-førere om å stramme seg opp.

– Det er noen som har kjørt i tyve år, men som egentlig har ett års erfaring - tyve ganger!

Johansen ber disse om å lære av andre, og reflektere mer rundt egen kjøring.

– Vi er nødt til å bruke gullstandarden her, å få flertallet til å bruke blikket sånn som proffene gjør. Det handler om å kunne orientere seg på en smart og effektiv måte. Det handler om å aldri slappe av helt. Det er ikke tid til å se for mye på fuglene eller fjorden, man er nødt til å ha fokus på kjøringa!

– Vi pleier å si det så enkelt som at bilisten har ansvaret for sin egen vikeplikt, mens motorsyklisten må ta ansvaret for at også andre overholder sin vikeplikt, sier forsker Jan Petter Wigum.

Geirs kamp på liv og død

Geir Wennevik tar kaffekoppen og ser ut på nysnøen som er kommet i Valnesfjord.

Han sliter litt med å finne ordene.

– For familien min var ulykken et sjokk. Ulykken ble starten på et blodslit med sykehusinnleggelser, trening og psykiske påkjenninger. Jeg måtte lære alt på nytt igjen som å gå, snakke og gjøre dagligdagse ting. Det ble mye pendling mellom Sunnaas sykehus i sør og Valnesfjord Helsesportssenter i nord, forteller han.

I tre tiår har det vært slik.

– Det har kostet mye svette og tårer å komme dit jeg er i dag. Tårene har vært skjult, men jeg har kjent de på innsiden, forteller han.

Han hadde store planer før ulykken.

Han jobbet som slakter og livet smilte. Det var fest og moro. Så ble alt brått snudd opp ned.

– Det var en stor og tøff overgang fra å være et selvstendig individ, til å bli en person som måtte ha hjelp til alt over natta. Jeg var mye lei, men brukte humor som pågangsmot. Heldigvis hadde jeg lett for å spørre andre om hjelp, forteller han.

– Er du bitter?

– Jeg har vært veldig bitter og spør ofte meg selv om hva galt jeg har gjort for å fortjene dette? Det å vite at man er funksjonshemmet resten av livet er tungt å svelge, forteller han.

Må bare tenke positivt

Etter hvert som årene har gått har han snudd det negative til det positive. Han velger å se lyst på livet og framtiden.

– Det har hjulpet meg mye, og er nok noe av årsakene til at jeg er kommet så langt, forteller han.

Han velger å fortelle sin historie til TV 2 fordi han har et klart budskap, spesielt til unge trafikanter.

– Om dere har behov for å tøffe dere, ikke gjør det ute i trafikken. Det kan gå utover så mange uskyldige, og ikke minst dere selv, forteller han.

Geir Wennevik har i 30 år levd med konsekvensen, men han har ikke noe annet valg enn å akseptere det.

– Jeg har slitt med mange vonde tanker og følelser. Både helsen og økonomien er noe som vil følger meg resten av livet, men jeg må snu det negative til noe positivt. Det er vel derfor at jeg har kommet så langt som jeg har gjort, forteller han.

– Ingen mennesker bør bli skadet, miste sitt eget liv, eller noen av sine nærmeste i trafikken. Det er så mange du berører med bare ett sekunds idiotisk handling, sier Geir Wennevik.