KJEMPER FORTSATT: Mustafa Hasan var bare 15 år da hans mor og lillesøster ble utvist fra Norge. Nå kjemper han om å få dem hjem. Foto: God morgen Norge
KJEMPER FORTSATT: Mustafa Hasan var bare 15 år da hans mor og lillesøster ble utvist fra Norge. Nå kjemper han om å få dem hjem. Foto: God morgen Norge
Mustafa Hasan:

– Jeg skjønte ikke hva jeg hadde tapt, før dagen jeg vant

GOD MORGEN NORGE (TV 2): – Jeg vant gullbilletten, sier Mustafa Hasan (20) om sin midlertidige oppholdstillatelse. Nå kjemper han om å få lillesøsteren Sara (14) tilbake til landet hun er født og oppvokst.

Halve livet har 20 år gamle Mustafa Hasan kjempet om å være «norsk nok» – ikke overfor venner og bekjente, men staten. I februar vant han i retten mot Utlendingsnemda, og endelig kunne Mustafa juble over midlertidig oppholdstillatelse.

Men jubelen har en bismak: Lillesøsteren Sara (14), som er født og oppvokst i Norge, ble kastet ut av Norge i 2017. Nå bor hun og moren deres i Palestina, under omstendigheter Mustafa beskriver som hjerteskjærende.

Fem år siden han så familien sist

Uten legitimasjon eller pass har ikke Mustafa hatt anledning til å reise utenlands. Da han i februar fikk midlertidig oppholdstillatelse, fikk han legitimasjon, som gjør at han kan krysse landegrenser.

– Jeg tror ikke folk skjønner hvor vanskelig det er å få til ting uten de rette papirene, forteller han.

For et par uker siden satte han seg på flyet til Palestina. Der ventet lillesøsteren og moren, som han ikke har sett siden de flyktet fra Norge, etter de tapte i retten om oppholdstillatelse.

– Det var vanskelig, men også fantastisk å se dem igjen. Å vite at man er elsket på den måten alle ønsker å bli elsket på, beskriver 20-åringen om gjenforeningen.

– Hjerteskjærende

Det er vanskelig for Mustafa å beskrive hverdagen og tilværelsen til moren og lillesøsteren i Palestina. Det er en hverdag og tilværelse han kjempet mot, da han kjempet for å bli i Norge.

– Det er hjerteskjærende. Som 20-åring føler jeg at jeg har ansvar for hele familien min, fordi jeg vant gullbilletten. Det handler ikke lengre om å bli i Norge og ha det bra, men om søsteren og moren min som bor i krig, forteller han og legger til:

– Å se søsteren sin leve sånn, er det noe av det vanskeligste jeg har opplevd. Jeg kunne ikke vise det heller. Jeg måtte ta rollen om å være sterk.

Hverdagen til lillesøsteren er preget av soldater med våpen, skudd i gatene og «våpen forbudt-skilt» på skoleinngangen.

– Det var en episode hvor det var skudd fem meter over hodet mitt. Jeg måtte gjemme meg under et sete, hevder han.

Må låne moren penger

Det var da Mustafa kom hjem til Norge, vekk fra soldater, våpen og skudd, han forstod hvor vanskelig det hadde vært å være vitne til forholdene moren og lillesøsteren lever i.

– Da jeg kom hjem, fikk jeg et slag i ansiktet. Jeg skjønte hva familien min har tapt. Det er ingen som kan vite eller spørre hvorfor moren min gjorde som hun gjorde, før man ser hvordan de har det i Palestina.

– Se for deg å gå fra å bo i en velferdsstat i ti år med fire jobber. For så ende opp i Palestina og måtte spørre yngstesønnen din om penger for å sette på regulering på datteren din.

Og se for deg å bo i et land uten moren og lillesøsteren din, som 15-åring. Det har vært realiteten til Mustafa i snart fem år.

– I starten klarte jeg ingenting. Jeg hadde mest sannsynlig ikke vært her jeg er i dag, uten venner og familievenner. Da ble det mulig å overleve, selv om jeg hadde mistet alt i livet.

– I 2018 og 2019 tenkte jeg: «Ingen vil ha meg.» Da jeg kom hjem, var det ensomt. Det har vært vanskelig, innrømmer han.

Redd feiltrinn kan føre til utvisning

Av Mustafas 20 år, har han kjempet om å være «norsk nok» ti år. Ti år hvor han egentlig skulle vært barn og ungdom.

I arbeidet med sin biografi «Ikke norsk nok», har han forstått at de årene har påvirket han mer enn først antatt – både positivt og negativt.

For eksempel er Mustafa flink til å snakke med voksne, fordi han store deler av oppveksten har sittet i rom med politi, barnevern og andre voksne, framfor lekerom med andre barn.

– Men jeg har falt bakpå med å passe på seg selv, for eksempel. Da jeg vant saken ble alt vanskeligere, fordi jeg mistet kampen jeg kjempet, som var det jeg stod opp for hver morgen.

Nå har 20-åringen mulighet til å leve et tilnærmet normalt liv, men det er krevende.

Normalt liv er vanskeligere for meg enn å kjempe den kampen. Jeg skjønte ikke hva jeg hadde tapt, før dagen jeg vant.

Men Mustafa er ikke ferdig med å kjempe. Han har kun midlertidig oppholdstillatelse, og må vente to år før han kan søke om permanent opphold.

I mellomtiden trår han varsomt, i frykt for at små feiltrinn kan føre til utvisning.

– Jeg tror hvis jeg gjør en feil eller er dum, kan det bite meg hardt i rumpa. Noen ganger unngår jeg å gå ut på byen, i frykt for at noe skal skje som de kan ta meg på. Jeg må ha et ekstra ansvar når jeg går ut enn andre 20-åringer.

– Jeg må få søsteren min hjem

Det er ikke bare sin egen skjebne Mustafa er bekymret for. Han er bekymret for skjebnen til moren og søsteren sin.

– Sara ser fortsatt på Norge som sitt hjemland. Jeg må få henne hjem, konstaterer han.

Mustafa har andre bekymringer enn de fleste andre på sin alder, men også drømmer.

– Jeg drømmer om å våkne opp og ikke ha skuldrene opp i taket. Å legge meg uten å ha problemer med søvn. Jeg drømmer om at søsteren min skal gå på skole og få utdanning.

– Mest av alt drømmer jeg om å gå ned gangen en søndag morgen og se moren min lage mat. At hun lager mat på en ovn som koster 500 kroner på Finn.no, ikke 5000 kroner i gass i Palestina.

– Jeg drømmer om de tingene jeg kan ha i nær fremtid. Jeg kan ikke planlegge noe langt fram. Da vil alt falle sammen.