«Husker du den gangen du døde, mamma?»

– Sønnen min snakker fortsatt om det som at jeg døde den dagen. Som at jeg på ett eller annet magisk vis har fått nytt liv, smiler Eline til God morgen Norge.

Det er ikke så rart, for selv legene til Eline mener det er et mirakel at hun lever i dag.

Av hensyn til sønnen bruker ikke Eline navnet hans eller etternavnet sitt når hun står frem med sin historie. Den ble først fortalt i en omfattende reportasjeserie og i Krimpodden på VG.

Arrene etter angrepet er godt synlige på utsiden. De indre arrene vil Eline og sønnen måtte leve med i lang tid – kanskje for alltid.

Lørenskog-jenta Eline bodde i Wilmington i den amerikanske delstaten North Carolina, sammen med sønnen på tre år. Det var den samme dagen illsinte Trump-tilhengere stormet Kongressen.

Mens amerikanere flest var opptatt av de dramatiske tv-bildene som rullet over skjermen, var Eline dypt inne i sitt eget private drama.

– Jeg fikk ikke helt med meg hva som skjedde på tv den dagen, forteller Eline og fortsetter:

– Jeg var stresset og forberedte meg til saken min som skulle opp i retten to dager senere. Jeg hadde akkurat snakket med advokaten min, og drev og samlet dokumentene jeg måtte ha, forteller hun.

– Stillheten var et illevarslende tegn

I sofaen satt sønnen på tre år i pysjen og så på barne-tv mens han ventet på at mamma skulle lage kveldsmat.

Eline hadde søkt retten om eneomsorg for sønnen og besøksforbud mot barnets far, som hun et halvt år tidligere hadde flyttet fra.

Det hadde vært helt stille fra eksmannen den siste uken. Dét var et illevarslende tegn – såpass godt kjente hun ham. Og det skulle hun få rett i – selv om hun aldri kunne forestilt seg hvor ille det skulle bli.

De møttes da Eline var 19 år gammel. Lørenskog-jenta beskriver seg selv som eventyrlysten, klar for en utfordring – kanskje litt naiv. Hun ville bort fra det trygge og vante etter videregående og dro ut i verden med en innstilling om at de fleste mennesker er bra.

– Jeg var åpen, søkende og ville lengst mulig bort – for å oppleve noe nytt, forteller hun.

– Jeg vurderte Spania og England, men valgte til slutt USA, siden jeg kjente språket, samtidig som det var langt å reise.

Ble dratt mot det mystiske

Hun fikk jobb som au pair i en familie i Nord-Carolina der pappaen var dansk, men skjønte ganske fort at hun og familien ikke var noen god match.

– Det var ikke bare deres feil. Jeg hadde aldri bodd hjemmefra før, så det gikk begge veier, forteller hun.

Den fire år eldre dørvakten på utestedet hun jobbet på virket utilnærmelig, og trigget Elines nysgjerrighet enda mer.

– Jeg ble bare enda mer interessert i å finne ut hva som skjulte seg under overflaten. Jeg trodde det ville være noe positivt, for på den tiden trodde jeg alltid det beste om mennesker, forteller hun.

Den lave au pair-lønnen og det stille drabantbylivet hos vertsfamilien gjorde at hun søkte mot delstatshovedstaden Raleigh i helgene.

Hun begynte å tjene litt ekstra penger ved å dele ut løpesedler for en nattklubb. Det var på denne nattklubben hun første gang la merke til den fire år eldre dørvakten, Matthew Stallings.

– Han virket utilnærmelig og vanskelig å komme inn på. Jeg blir lett dratt mot ting som er mystisk, det var kanskje derfor jeg ble enda mer interessert i å finne ut hva som lå under overflaten. Jeg trodde det skulle være noe positivt. Jeg hadde ikke hatt noen kjæreste før og hadde ingen å sammenligne med, så jeg visste ikke hva som var normalt. Det tror jeg er noe av grunnen til at jeg ikke så tegnene, forteller Eline.

Venner og familie advarte

Tegnene var der fra starten, innrømmer Eline når hun tenker tilbake. Men hver gang hun opplevde at noen kritiserte kjæresten, tok hun det som et personangrep.

– Jeg tok det personlig, som en kritikk av min egen dømmekraft. Man vil jo ikke høre noen si noe stygt om kjæresten.

Det begynte med små ting. Han kunne bli skikkelig sint over bagateller, som at hun hadde kjøpt feil type brød.

– Det var også ting jeg syntes var spesielt. Plutselig kunne han være helt utilgjengelig på telefonen hvis jeg ringte. Noen ganger, da jeg foreslo at vi skulle treffes, så ville han ikke det. Selv om jeg visste at han var hjemme.

Skulle bli far med en annen

Noen måneder ut i forholdet fikk Eline en forklaring på den dårlige magefølelsen. En merkelig episode utenfor huset der han bodde fikk henne til å stusse.

Eline hadde spurt om hun kunne komme inn, men Stallings nektet. Mens de satt utenfor i bilen, kom en ukjent kvinne rasende ut av huset og begynte å skjelle ham ut. Stallings forklarte Eline at det var en som var interessert i ham, men avfeide det med at kvinnen var gal.

Noen uker etter denne hendelsen fortalte Stallings til Eline at han skulle bli far med en annen kvinne som han hadde vært sammen med før Eline kom inn i bildet. Eline bestemte seg for å ta en pause i forholdet, så Stallings kunne finne ut av kaoset.

– Jeg bestemte meg for å være tilgjengelig for ham hvis han trengte meg, men ville skygge banen en stund, siden han hadde mye på en gang, sier hun.

Giftet seg

Kort tid etter fortalte Stallings at han ikke skulle oppdra barnet som var på vei, og Eline og han ble sammen igjen. De bestemte seg for å gifte seg, siden Eline ville bli i USA og studere.

I mellomtiden hadde rotet i Stallings' liv blitt komplett. Det viste seg at han hadde flyttet sammen med den første kvinnen – hun som hadde skjelt ham ut foran bilen – også hun var blitt gravid.

På under ett år i juli 2015, og igjen i april 2016, ble Stallings pappa til to barn med to forskjellige kvinner.

I juli 2016 giftet Eline seg med ham i en enkel seremoni på rådhuset i Wilmington.

– Jeg var ikke så veldig åpen med mamma og pappa om det, og jeg ville gjerne bli i USA for å fortsette å studere. Jeg tror ikke det gikk opp for meg da hva jeg hadde gjort. Jeg var bare 21 år, jeg føler i alle fall nå at jeg var veldig ung.

Truet med gevær

Uten inntekt hadde ikke paret råd til egen bolig og flyttet sammen i Stallings' foreldres hus. Det var på den tiden han begynte å endre seg for alvor.

– Han ble mer avvisende, forteller Eline.

– Og fortere sint for ubetydelige ting.

Inntil da hadde han ikke utøvd fysisk vold mot henne. Også det skulle endre seg gradvis.

– Etter at vi hadde bodd sammen i et halvt år cirka, kranglet vi over noe han hadde sett på telefonen min, og da ville han at jeg skulle ha meg vekk i en fei. Denne gangen truet han meg med et gevær som han lente seg mot og smalt hånden i veggen rett over hodet mitt, mens han sa: «Neste gang er det hodet ditt og ikke veggen».

Etter å ha truet henne fra huset med geværet, dro hun til flyplassen med en plan om å reise hjem til Norge.

Da hun innså at hun ikke hadde ID-papirer, måtte hun snu og ble hentet tilbake til familiehjemmet av faren til Stallings.

Gravid og brukt som hushjelp

Etter slike episoder kunne det være stille en lang stund. Eline følte nesten et snev av normalitet. Hun jobbet ikke og var i prosessen med å søke green card, og det var mens hun ventet på arbeidstillatelsen at hun oppdaget at hun var gravid.

– Han var ikke så veldig tilstedeværende under graviditeten. Han var lite interessert i å være hjemme og skygget ofte banen. På en måte var det tøft, på en annen måte litt deilig, forteller hun.

Men det var ikke bare kjæresten hun hadde problemer med – det var også familien hans.

– De satte unødvendig høye krav til meg som kone, siden jeg ikke jobbet så måtte jeg vaske hus, lage mat, vaske opp. Jeg var nesten en slags hushjelp for dem – også mens jeg var gravid – og jeg maste veldig på å flytte.

Mannen fikk «frie tøyler» da de flyttet

Først etter at sønnen var født og var rundt fem måneder gammel, gikk Stallings med på å flytte. Paret fant seg en egen leilighet med to soverom, to bad og et stort kjøkken.

– Det var ganske deilig å komme unna familien og ordne med mitt eget hjem. Men da fikk jo han «frie tøyler» og det ble ganske tøft psykisk, sier hun stille.

Eksmannen begynte på den tiden å konkurrere i bodybuilding. Han krevde at Eline og sønnen fulgte med ham rundt omkring på konkurranser, og hvis hun nektet truet han med å ta med seg den lille sønnen alene.

– Jeg ble pent nødt til å følge med, for da visste jeg i det minste at sønnen vår ble tatt vare på, men det var veldig slitsomt, husker hun.

Følte skam

Eline opplevde eksmannens behov for kontroll som utmattende. De voldsomme utbruddene for småting skjedde stadig oftere. Venner og familie reagerte på ektemannens oppførsel og forsøkte innstendig å be henne om å forlate ham, men Eline fortsatte å dekke over og bortforklare.

– Jeg følte jo en slags skam for å innrømme at de hadde rett. Dessuten klarte han alltid å vri ting om til slik at det hele tiden var min feil, eller noen andres feil.

– Til slutt har man hørt det så mange ganger at man begynner å tro det selv. Jeg var nok også veldig sensitiv for kritikk mot ham når det kom fra andre. Han var jo faren til barnet mitt, sier hun.

Mistet kontroll

Vendepunktet kom da hun oppdaget at han, etter nok et utroskap, hadde gjort enda en dame gravid.

– Da hadde jeg fått nok. Da var jeg så mentalt utslitt at jeg ikke klarte mer, forteller hun.

Hun valgte å fortelle ham det da han var borte i noen dager med familien sin, slik at han var fysisk langt unna henne da reaksjonen kom.

– Jeg ville ikke flytte fra ham uten å gi beskjed, men jeg måtte gjøre det når han var ute av stand til å stoppe meg. Jeg visste at hvis jeg tok med meg sønnen vår og reiste fra ham uten å si det til ham, så kunne jeg få trøbbel senere i en rettssak.

– Han tok det veldig dårlig, da han skjønte at han hadde mistet kontroll, forteller hun.

– Viste at han kunne skade meg

På det tidspunktet hadde hun begynt å jobbe og var ikke lenger økonomisk avhengig av mannen sin. Hun fikk hjelp av en venninne til å flytte ut sakene sine og hadde funnet seg en leilighet rett ved siden av barnehagen.

På den måten var hun ikke avhengig av bilen, dersom eksmannen skulle finne på å ta den fra henne. Hun var likevel pent nødt til å forholde seg til eksmannen på grunn av samværsretten med sønnen.

Eline skammet seg for å fortelle sannheten om eksmannen. I virkeligheten var hun redd for å la sønnen være alene sammen med faren.

– Nord-Carolina er stolt over å kalle seg en «pro fathers rights»-stat. Det skal veldig mye til for at en far skal nektes samvær med barnet sitt. Men jeg var redd for at sønnen vår skulle være alene med ham, forteller Eline.

– De få gangene han var hjemme i leiligheten for å være sammen med sønnen vår, var det mye misbruk. Men han kunne stoppe dersom han trodde at sønnen vår fikk det med seg, forteller hun.

– Han viste meg gang på gang at hvis han ville skade meg, så kunne han det. Det var flere episoder før den store hendelsen. Jeg hadde brukne ribbein, brukket nese, brukne tenner på begge sider. Jeg anmeldte det aldri, men var flere ganger på sykehus. Da jeg gikk til tannlegen for å fikse tennene mine, sa jeg at jeg hadde tryna på en tredemølle, forteller hun.

Redd for å la sønnen være alene med faren

– Jeg kunne ikke nekte ham å være sammen med sønnen, sin for da var jeg redd for at ting kunne bli verre. Han ville helst ha ham to til tre ganger i uken, men jeg ville ikke at han skulle være hos faren alene. Hvis sønnen min skulle overnatte, ble jeg med og overnattet sammen med ham.

I ukene før angrepet hadde Eline gått rettens vei for å søke eneomsorgen for sønnen og besøksforbud for faren. Hun hadde ikke hørt noe fra eksmannen den siste uken før rettsaken.

– Det var helt stille, bortsett fra at natten før angrepet så hadde han vært og tatt bilen fra utenfor leiligheten min. Jeg skjønte at det lå noe i kortene, at han var i ferd med å gjøre noe, men bare ikke hva.

Brøt ned døren og gikk til angrep

Den skjebnesvangre kvelden hadde Eline akkurat lagt på telefonen med advokaten sin.

– Den onsdagskvelden hadde jeg akkurat snakket med advokaten min. Han hadde gitt meg råd om hva jeg skulle forberede til rettssaken den kommende fredagen. Jeg kom jo aldri dit, sier hun stille.

Eline rakk aldri å reagere før eksmannen plutselig stod på kjøkkenet.

Han var stor, muskuløs og brøt ned døren med egen kraft – før han gikk løs på henne inne i leiligheten.

På vei ut for å gjøre i stand kveldsmaten til sønnen som satt i sofaen, hørte hun et brak. Eksmannen hadde brutt inn døren og gikk til angrep på henne foran sønnen.

Slik hun husker det gikk han løs på henne, uten å si noe. Med voldsom kraft gjøv han løs og stakk henne – igjen og igjen til hun lå nede i en blodpøl på gulvet. Hun husker sønnen som skrek, og eksmannen som tok ham på armen og forsvant ut.

– Alt gikk veldig fort. Man rekker ikke å tenke gjennom hva som skjer, man får bare med seg at det skjer. Jeg husker at jeg tenkte: «Jeg er død, jeg er ferdig» og forsonet meg med at: «Ok, sånn gikk det, men hva kan jeg gjøre med mine siste sekunder?». Instinktet mitt var: «Jeg må etter sønnen min – om det så er det siste jeg gjør, så må jeg forsøke». Jeg tenkte at det var for sent for meg, men det skulle søren ikke ende sånn for sønnen min!

– Det svartnet for ham

Eline klarer, utrolig nok, å klemme en hånd mot den verste blødningen på halsen, komme seg på bena og følge etter angriperen som hadde kommet seg ned trappen fra andre etasje der hun bodde.

Fra svalgangen utenfor leiligheten fikk hun øyekontakt med eksmannen.

– Jeg tror det svartnet for ham da han så at jeg fortsatt var i live. Han ga sønnen min til noen – jeg så ikke hvem – og det siste jeg husker før alt ble borte var at han kom mot meg for å fullføre jobben. Jeg tenkte bare på at nå hadde han ikke sønnen min lenger og da kunne jeg gi slipp.

Slapp henne fire meter og ned i betongen

Det som så skjedde, har hun bare blitt gjenfortalt. Eksmannen gikk på ny løs på henne og stakk og slo henne gjentatte ganger – i halsen, i hodet og i kroppen – til hun ikke gjorde motstand lenger.

Så løftet han den livløse kroppen hennes opp over rekkverket og slapp henne ned mot betongen fra andre etasje. Naboen, som hadde kommet til for å prøve å stoppe angrepet, satte fra seg barnet og rykket til på instinkt for å prøve å ta imot henne før hun deiset i betongen.

– Det at jeg traff naboen tok noe av støyten før jeg falt i bakken. Han er nok en god grunn til at jeg lever i dag, sier Eline takknemlig.

«Men mamma, du er jo død!»

Eline måtte gjenopplives og på sykehuset ble hun lagt i kunstig koma og respirator. Allerede neste dag kom hun til seg selv igjen. Det første hun tenkte på var sønnen.

– Han var blitt tatt hånd om av en beredskapsfamilie og hadde det trygt og fint der. Da jeg ringte til ham, skjønte han ingenting. Han hadde forsonet seg med at mamma var død, og ble forvirret av å høre stemmen min. Han insisterte på at jeg skulle skru på video, for han trodde ikke at det kunne være meg og sa: «Men mamma, du er jo død!».

Det første Eline tenkte på da hun våknet var: «Hvor er sønnen min?». Han var ivaretatt av en beredskapsfamilie og trodde ikke på at moren var i live da Eline ringte til ham første gang.

Av frykt for å skremme ham og fordi hun hadde slanger overalt og blod i håret, ville ikke Eline skru på video.

Eline blir rørt når hun tenker på det nå. Hun kunne ikke skru på video av frykt for at sønnen skulle reagere på alle slangene som gikk inn i kroppen hennes.

Begge lungene var punkterte og hadde store dren som stakk ut. Dessuten hadde håret hennes størknet i store klumper med blod. Hun var redd for å skremme ham og forklarte at hun ikke hadde vasket håret, men at han skulle få se henne så fort hun hadde dusjet.

Eline lå på sykehus i ti dager. Hun fikk ikke spise fast føde før hun klarte å sette seg opp, hendene var bandasjerte og hun måtte få hjelp til absolutt alt. Da hun kom ut, fikk hun endelig klemme sønnen sin igjen.

– Det var helt ubeskrivelig. Han var først redd og ville ikke at jeg skulle ta på ham, for han var redd for at jeg skulle få vondt, husker hun og legger til:

– Han er en ordentlig omsorgsfull, liten gutt.

Trengte hjelp til alt

På grunn av pandemien kunne ikke foreldrene hjemme i Norge fly ut før papirer og vaksiner var i orden. Det tok hele én og en halv måned før moren til Eline kunne komme til USA og hjelpe datteren og barnebarnet.

I mellomtiden måtte Eline hyre inn en hjemmesykepleier som kunne ta seg av henne og alt i hjemmet, mens hun ventet på å bli bedre.

– Jeg kunne ikke gjøre noe. Begge armene var i gips og jeg trengte hjelp til alt fra å dusje, spise, til å gå på do.

I slutten av februar kom endelig mammaen til Eline seg over til USA og var sammen med datteren og barnebarnet til alle papirene var i orden. De kunne endelig flytte hjem til Norge sammen to og en halv måned senere.

Innrømmet ugjerningen

Kvelden angrepet skjedde hadde eksmannen stukket fra åstedet, men ble pågrepet av politiet dagen etter.

I rettssaken som kom opp i mai 2022, innrømmet han alt og ble dømt til 18 års fengsel med minimum 15 års soning for blant annet drapsforsøk med overlegg, grovt innbrudd, og for å ha påført Eline grove skader i påsyn av en mindreårig.

Eline reiste tilbake til USA fra Norge for å være til stede under rettssaken og møtte igjen eksmannen for første gang siden angrepet. Han hadde forberedt en beklagelse til henne. Det var tøft å se ham igjen for første gang etter angrepet, men for Eline satte rettssaken et nødvendig punktum, så livet kunne gå videre.

– I begynnelsen hadde jeg vært mye lei meg. Jeg fikk ikke tid til å sørge over at forholdet vårt var over. Jeg hadde jobbet med å forberede rettssaken og da angrepet skjedde var det ingen vei tilbake. Da var det endelig ferdig og jeg slapp den siste kampen. Fra da gikk alt glatt. Jeg fikk full foreldrerett. Det var en lettelse, samtidig som det var trist og sårt. Det var en familie som aldri ble noe av og det brukte jeg litt tid på å komme over, sier hun.

Fokuserer på livet videre

Nå fokuserer hun på å komme seg videre i livet med de innvendige og utvendige arrene som eksmannen har påført henne. Eline har blitt diagnostisert med PTSD – posttraumatisk stresslidelse, kroniske nervesmerter, en traumatisk hjerneskade og hun sliter med førligheten i hendene og med at hun ikke kan løfte den høyre armen.

I tillegg har han mye angst og blir fort sliten. Både hun og sønnen følges tett opp av psykolog.

– Jeg er mye irritert og frustrert over plagene jeg har fått i etterkant, men jeg prøver å ikke fokusere på det. Det er nok ting å bruke energi på, så jeg bruker ikke energi på å hate ham som gjorde dette mot meg og oss. Jeg kjenner en slags likegyldighet overfor ham nå, slår hun fast.

Eline bruker minst mulig energi på å hate eksmannen for det han har gjort. Hun har mer enn nok med å bygge et liv for seg selv og sønnen i Norge.

Hun har tatt utdanning og jobber som negletekniker. Hun vet at hun har en stor jobb foran seg, men tenker positivt om fremtiden.

Hun har heller ikke alle svarene klare når sønnen spør etter faren.

– Det er veldig komplisert, det er jo ikke hans skyld at det ble slik, så jeg må holde følelsene mine for faren hans utenfor dette. Det er noe jeg å fortsette å jobbe med. Jeg vil bare at sønnen min skal vite at han er svært høyt elsket, sier Eline.

Kjærligheten til sønnen styrker henne

Hun smiler når hun snakker om sønnen. Hun forteller at han er raus med komplimentene – både til henne og alle rundt.

Og på sin måte har han han sortert de traumatiske minnene, så han kan snakke om dem på nærmest hverdagslig vis.

– Han kan plutselig si: «Husker du den gangen du døde, mamma?», forteller hun og smiler.

Det var tanken på sønnen som holdt henne i live under angrepet. Det er hun overbevist om. Og det var tanken på sønnen som fikk henne på bena etter dagene på intensiven og som får henne til å kjempe hver eneste dag.

– Jeg vil være til stede for sønnen min, skape et liv for oss, jobbe. Jeg kjenner fortsatt veldig på skyldfølelsen over at jeg ikke kunne beskytte ham den kvelden. Jeg merker det fort om jeg føler at noen setter ham i unødvendig fare. Da blir jeg kjempesint. Som for eksempel hvis noen kjører for fort i bil, da kan jeg eksplodere og skjelle ut sjåføren.

– Vil snakke for de som som ikke kan fortelle

Eline kjenner på at det kan gå lang tid før hun tør å stole på noen igjen – før hun tør å slippe noen inn i livet til seg og sønnen.

Men hun håper.

Hun håper også at ved å fortelle sin historie, så kan hun hjelpe andre. Hun er smertelig klar over at hun hadde englevakt den kvelden. At ifølge statistikken så skulle hun vært en av de mange ofrene for partnervold, som ikke overlever.

– Jeg overlevde og da vil jeg være den stemmen for alle de som ikke får fortalt sin historie. En historie som dessverre er altfor vanlig, men som ikke snakkes om ofte nok.

– Det er sikkert mange, som meg, som kjenner på den skammen det er å snakke høyt om det som skjer i hjemmet. Mange som kjenner på en uggen magefølelse, men som ikke er sikre fordi de har ikke noe å sammenligne med, eller som føler de kan takke seg selv for at det er slik.

– Skummelt å ta steget ut

For Eline var det også den økonomiske tryggheten som holdt henne tilbake.

– Det var skummelt å skulle ta steget ut, for jeg visste at jeg måtte be om hjelp. Jeg kunne ikke klare det økonomisk, og det var skummelt fordi da måtte jeg fortelle foreldrene mine og de rundt hvordan ting egentlig var, innrømmer hun.

Om bare ett menneske kan redde seg ut av et voldelig forhold etter å ha hørt historien hennes, så er det verdt det for Eline. Hun føler det nærmest som et kall å fortelle, når hun har vært så heldig å overleve - mot alle odds - selv om sønnen vil si at det er større krefter som har spilt på lag med henne.

– Jeg forklarer ham alltid at jeg egentlig ikke døde, at jeg overlevde, selv om jeg ble veldig skadet. Men for ham så var jeg død. Og på ett eller annet magisk vis, så har jeg blitt levende igjen, sier hun og smiler:

– Og kanskje det er noe fint i det? Å ha troen på at ikke alt er endelig.

God morgen Norge har vært i kontakt med Matthew Stallings' advokat for å informere om at Elines historie vil bli fortalt fra hennes side. Stallings har fått tilbud om å kommentere eller komme med sitt tilsvar til de opplysningene hun har gitt oss, men han har ikke svart på denne henvendelsen.