– Hadde de bare visst hvor lite politifolk som er på jobb
Hvor galt må det gå før noe skjer, spør politinestor.
– Det eneste jeg tenkte, var «nå må jeg snakke rolig».
26 år gamle Arne Johannessen stirrer rett inn i munningen på et AG-3 automatgevær.
Han er alene, og nærmeste kollega på den grisgrendte vestlandsbygda er mange kilometer unna.
– Oppdraget var mistanke om promillekjøring, så jeg hadde lave skuldre da jeg rullet politibilen inn i oppkjørselen.
– Det endret seg raskt da ytterdøra ble åpnet.
Nå har den nyutdannede politibetjenten kun egne forhandlingsevner å stole på.
Bekymret pamp
Johannessen husker godt da han i 1984 måtte overtale den mistenkte fyllekjøreren i Luster til å legge ned våpenet.
Noen år senere knivstikker den samme mannen en person over tretti ganger. Offeret dør.
– Det gjorde selvsagt inntrykk. Man tenker jo sitt om hvordan det kunne gått.
Omtrent samtidig går Arne Johannesen inn i det som skal bli hans livs store kall i politiet.
– Jeg er nok det mange vil kalle en fagforeningspamp, sier han.
Etter en lang karriere i politiet, som både pamp og politileder, har Johannessen stått i noen tøffe forhandlinger.
Nå går han av med pensjon. Men han har aldri vært like bekymret.
– I løpet av mine 43 år i politiet har presset på politiets samfunnsoppdrag aldri vært større.
– Det er på ingen måte samsvar mellom midlene – penger og politifolk – og det samfunnsoppdraget politiet skal løse, sier han.
På tilliten løs
Johannesen har vært blant landets mektigste politifolk i flere tiår.
Etter åtte år i operativ tjeneste, tok han fatt på fagforeningsarbeidet.
I 13 år, fra 2000 til 2013, var han leder i Politiets Fellesforbund. Etter flere år som politisjef i Sogn og Fjordane, avslutter han karrieren som visepolitimester i Vest politidistrikt.
Nå, på vei ut av etaten, er den 65 år gamle politimannen urolig for situasjonen.
– Over hele linjen, i alle stillinger, både i by og land, er det færre folk, sier Johannessen.
– Og at det er så stor avstand mellom de politiske signalene og den virkeligheten vi står i, påvirker selvsagt tillitsforholdet.
Roper i kor
Gjennom 40 år i politiet har Johannessen aldri opplevd at et samlet politi slår alarm.
– Et samstemt politi sier nå tydelig ifra. Tidligere har det vært tillitsvalgte som sier fra, og noen ganger ble vi beskyldt for å rope «ulv, ulv», sier han.
– Nå er det annerledes.
TV 2 har fortalt om den svært pressede situasjonen i Politi-Norge. At ni av tolv politidistrikt har måttet nedbemanne, om politimestere som nekter å kutte stillinger selv om pengene ikke strekker til, og om hovedstadens politimester som er redd for å miste oversikten.
– Alle roper i kor. Toppledere, etterforskere, fagforeningen, patruljene. Hvis ikke dette går inn hos politikerne, vet jeg ikke hva som skal til, sier Johannessen.
Ville vært mer bekymret
Men hvor galt står det egentlig til?
En del informasjon om politiet skal være unntatt offentlighet for å ikke røpe politiets ressurser – slik at kriminelle miljøer kan utnytte kapasiteten. Blant annet bemanning.
– Vi kan ikke si hvor mye politi som er på vakt til enhver tid, sier Johannessen.
Han syns likevel det er utfordrende med tanke på å gi et riktig situasjonsbilde, noe han mener befolkningen har krav på.
– Jeg tenker ofte at hvis folk hadde visst nøyaktig hvor lite politifolk som er på jobb, hadde vi fått en enda tydeligere debatt. Og jeg tror også det ville hjulpet politikere å skjønne alvoret.
– Prøv å forklar: Hva hadde vi tenkt hvis vi hadde visst alt?
– Du hadde vært enda mer bekymret. Det er helt åpenbart.
Må det gå galt?
En konsekvens av politiets trange økonomi, er at det nå er stor fare for at fagmiljøer forvitrer, mener Johannessen.
– Det er åpenbart bekymringsfullt, sier han.
– Behovet for etterretning og analyse har aldri vært større. Samtidig er flere politidistrikt nå bekymret for at disse fagmiljøene svekkes.
Den avtroppende politilederen sier at han nå er redd for at det må gå ordentlig galt før politikerne ser alvoret.
– Så er spørsmålet: Hvor galt må det gå før noe skjer?
Hederskors og storstreik
På sin siste dag på jobb, klarte Johannesen det mange vil betegne som umulig, da han mottok politiets hederskors.
Umulig, fordi han også har blitt tildelt den høyeste utmerkelsen fra fagforeningen. Kranglefant i fagforeningen, mekler i politiet.
Men forhandlingsevnene strakk ikke alltid til.
Som i 2009, da 12.000 politifolk la ned arbeidet i protest mot at daværende justisminister Knut Storberget (Ap) ville unnta politifolk fra Arbeidsmiljøloven.
– Dette finner vi oss faen ikke i, sa Johannessen den gang.
– Hva var årsaken til at dere i 2009 ikke så en annen løsning?
– Den korte historien: Vi ble ikke hørt.
– Er du bekymret for at politiet må streike igjen, dersom dere ikke blir hørt nå?
– Jeg vil ikke si bekymret. Men jeg ser at dagens situasjon har noen av de sammen utviklingstrekkene. Mitt råd er at man bør være klok nok til å ta disse på alvor, før det er for sent, sier Johannessen.
– Vi jobber hardt
Rådet går blant annet til Johannessens tidligere kollega Sigve Bolstad, som tok over stafettpinnen som leder i Politiets Fellesforbund i 2013. I høst ble Bolstad statssekretær for justisministeren.
Nå roser han de tydelige stemmene i politiet.
– Vi deler bekymringene, og vi deler det meste av virkelighetsbeskrivelsen, sier han.
På spørsmål om han tror folk ville vært bekymret dersom de visste hvor lite politifolk som er på jobb, svarer han igjen at han vil rose ansatte i politiet.
– Politiet går på jobb hver bidige dag for å gjøre en maksimal jobb for at befolkningen skal føle seg optimal trygg. Så skal vi fortsette arbeidet med å styrke politiet, slik vi har styrket budsjettene hvert år, sier Bolstad.
Kunne løst det bedre
Bolstad sier han har stor forståelse for utfordringene med en stram økonomi.
– Politiet løser samfunnsoppdraget på en utmerket måte. Men de kunne selvfølgelig ha løst det bedre hvis budsjettene ikke hadde vært så stramme.
– Hvordan er det å være en del av en regjering som gjør at det blir færre og færre politifolk på din vakt?
– Jeg er stolt av å få muligheten til å være en del av det fantastiske teamet som er i regjeringen, og som gjør maksimalt for å få til et optimalt politi, sier Bolstad.
Helt uansvarlig
Ett av Politiets Fellesforbund og Arne Johannessens store politiske seiere var å sikre målet om to politifolk per 1000 innbygger i 2005.
– Siden målet ble nådd har det dessverre gått den gale veien, sier Johannesen.
De fleste politidistrikt ligger nå på mellom 1,5 og 1,7 politi per tusen innbygger. Nest verst i klassen er Vest politidistrikt, med Norges nest største by og en svært krevende geografi.
– Det er helt uforsvarlig, sier Johannesen.
– Hvordan kan situasjonens snus?
– Politikerne må legge penger på bordet og ansetter alle de utdannede, toppmotiverte politifolkene som er klare for å gå inn i kampen for et tryggere samfunn.
