Gard (18) fikk vond klump i magen - så kom den utenkelige beskjeden
Det siste året på videregående skulle bli fylt med fest, moro, eksamen og russetid. Slik ble det ikke.
Ute i skolegården er det kaldt. Solen står høyt på himmelen, og de fem guttene som sitter rundt et av trebordene prater muntert seg i mellom. Lekser, hva de skal gjøre neste helg.
Helt til venstre sitter Gard Wikmark (18).
Han forberedte seg på det siste og avsluttende året på videregående. 13 års skolegang er snart omme, men før det gjenstår flere viktige ting.
Gode karakterer, bestemme seg for hva han ville studere, hvor han vil reise, og kanskje det gøyeste av alt: russetiden.
Men i fjor høst endret alt seg.
En klump i magen
Det var på en fjelltur noen timer fra Horten at Gard først merket at noe var galt. En klump i magen.
– Jeg tenkte først at det var brokk, sier Gard.
Da han kom hjem, bestilte han legetime – bare for å sjekke det ut.
Fastlegen trodde heller ikke klumpen i magen var et tegn på noe større, forteller Gard. Etter hvert begynte det å gjøre vondt. Han var mer sliten enn før.
Han dro tilbake til legen, og det var da det utenkelige ble nevnt for første gang.
Til vanlig er Gard en opptatt 18-åring. Han går medier og kommunikasjon på Horten videregående skole, og drømmer om en karriere innen film.
Aller helst vil han studere og jobbe i utlandet, men først vil han reise.
Framtidsplanene ble imidlertid satt på vent mens legene forsøkte å finne ut av hva som var galt.
En av legene som undersøkte han, sa at det var en sjanse for at klumpen i magen kunne være kreft.
Trodde ikke på det
Tiden etter var full av ulike prøver for å finne ut av hva som var galt.
– Jeg bestemte meg nesten for at det var kreft. Sånn tenker jeg ofte når jeg er syk, sier Gard.
Det var bedre å tenke negativt, så han slapp å bli skuffet.
Selv om Gard flere ganger sa til de rundt seg at han trodde han hadde kreft, ville ikke vennene tro det.
– Han hadde sagt mange ganger at han trodde han hadde kreft, men ingen trodde det kom til å skje, sier klassekamerat Kevin Karlsson (18).
Tanken på at det kunne være kreft ble hengende over Gard mens legene prøvde å finne ut av hva som var galt.
Legene tok etter hvert benmargsprøver og hadde til slutt et svar.
Gard hadde kreft.
– Jeg trodde ikke på det først, sier Kevin.
Men det var sant.
Det tok likevel litt tid å finne ut nøyaktig hva slags krefttype Gard hadde. Legene kunne se at han hadde kreft, men ikke hvilken type, forteller han.
– Jeg var på Radiumhospitalet i to uker for å finne ut hvilken krefttype det var, forteller Gard.
Til slutt kom beskjeden.
– Bare vokste og vokste
Han hadde fått lymfekreft. En kronisk krefttype han må leve med resten av livet. Det finnes ingen kur.
– Legene kalte det gammelmannskreft, sier Gard.
Lymfekreft er nemlig ikke vanlig hos 18-åringer. Derfor er det også vanskelig å gi han en prognose, siden det er så få på hans alder som har denne krefttypen.
– Man kan aldri forberede seg på dette. En 18-åring forbinder kreft med døden. Mange har besteforeldre som har dødd av kreft.
Den første behandlingen Gard begynte på var immunterapi. En behandling som stimulerer kroppens naturlige forsvarsmekanismer mot kreft.
Men det hjalp ikke.
– Svulstene bare vokste og vokste. Jeg hadde svulst i nakken, beina og magen. De vokste selv om jeg gikk på behandling.
Livslang sykdom
– Det er veldig spesielt. Jeg har sett den ramme personer under 18 år ca. 3-4 ganger i løpet av min karriere, sier Alexander Fosså.
Han er overlege i avdelingen for kreftbehandling ved Oslo Universitetssykehus, og er også legen til Gard.
Kreften han har heter follikulær lymfekreft.
Den rammer som regel eldre fra 50 år og oppover. Det gjør det også vanskelig å gi Gard en prognose, siden det er så få unge som har denne krefttypen.
– Vi har ikke store tall på unge menn som rammes av denne sykdommen. Gjennomsnittet av pasienter, da snakker vi eldre pasienter, lever med dette i 20 år eller mer.
Follikulært lymfekreft lar seg ikke helbrede helt. Den kan blomstre opp igjen etter noen år, og pasienten må da gjennom en ny behandling.
– Det er som å måke snø. Du kan måke bort snøen og det blir veldig fint, men så kommer det et nytt snøfall, forklarer Fosså.
Håp for fremtiden
Immunterapibehandlingen fungerte ikke. Svulstene forsvant ikke, men vokste seg bare større og større.
Etter to måneder begynte han på cellegift.
– Det har gått veldig fint. Helt til for tre uker siden, forteller Gard.
Da ble han plutselig veldig dårlig, og måtte legges inn. Han lå to uker på sykehuset i Tønsberg, før han ble flyttet over til Radiumhospitalet i en uke.
I forrige uke ble han skrevet ut. Nå er han tilbake på skolen, og prøver å leve så normalt som mulig.
Som de fleste tredjeklassinger gleder han seg til russetiden, selv om den for han blir annerledes.
Den siste kontrollen er 5. mai, samme dag som russetreffet Landstreff Stavanger begynner. Gard tviler på om han får mulighet til å være med.
– Det kjipeste for meg er landstreffet. Når du er vandreruss er jo det stort. Jeg har jo billett og alt, men jeg vet ikke om det er lurt å dra.
Som kreftsyk må han ta flere forholdsregler enn 18-åringer flest. En sykdom han har resten av livet, med mindre man finner en kur.
Og det finnes håp.
– Med denne sykdommen dukker det stadig opp nye behandlinger, forteller overlegen Fosså.
– Håpet er at det dukker opp noe som gjør at det går fra en kronisk sykdom til en helbredelig sykdom.
Det er nettopp dette Gard også håper på. Han vil gjøre alt i sin makt for at det skal komme et gjennombrudd i kampen for å finne en kur mot lymfekreft.
Vil ikke la kreften definere
Neste uke går Krafttak mot kreft av stabelen. En innsamlingsaksjon hvor pengene går til forskning mot kreft mot spredning. Russen står for en stor andel av bøssebærerne.
Plutselig fikk denne aksjonen en helt annen betydning for Gard og vennene.
– Jeg har møtt mange kreftpasienter som er sykere enn meg. Det er derfor det er så viktig at vi alle er med å bidra, sier Gard.
– Det er mye mer forskning nå. Det er derfor jeg vil samle inn penger til kreftforskningen som en dag kan gjøre at det kommer en kur.
Nå gjenstår det to kurer med cellegift. Svulstene er nesten borte, men vissheten om at de kan komme tilbake er alltid der.
– Jeg har møtt mange kreftpasienter som er sykere enn meg. Det er derfor det er så viktig at vi alle bidrar. Ikke bare for å finne en kur, men for å gi folk mer tid. Det kan bety alt for en pasient med spredning.
Etter sommeren vil han leve livet fullt ut. Han drømmer om å jobbe med film, og helst i utlandet. Men først vil han reise.
Han har allerede planlagt å reise til Nepal, Vietnam og Tokyo til høsten.
Selv om han har en kronisk kreftsykdom, ser han ikke mørkt på livet.
– Jeg er utrolig takknemlig for at jeg bor i Norge, og at vi har så flinke sykepleiere og leger.
Alle rundt han har gjort alt så mye enklere, forteller han. Støtte fra leger, sykepleier, familie og venner.
På det venstre håndleddet har han et armbånd som han fikk av en venninne. Navnet hans i rosa bokstaver pryder håndleddet.
– Jeg fikk det av en venninne. Hun ville ikke at kreften skulle definere meg, sier han og legger til:
– Jeg skal ikke bli definert ut fra min sykdom.