Før Tonje selv skjønte at hun var lesbisk, hadde ryktene allerede begynt å svirre

GOD MORGEN NORGE (TV 2): Tonje Frøystad Garvik forteller at hun har følt på mye skam som ung, og at hun som 19-åring valgte å skrive et åpenhjertig brev til mammaen og pappaen sin.

Tonje Frøystad Garvik vant Farmen i 2018, og ble da også kjent for veldig mange. Hun bruker stemmen sin for at alle skal kunne leve fritt akkurat som den de er – helt uten skam. Målet hennes er at ingen skal føle på den skammen hun selv følte på som ung.

Garvik har skrevet boka «Skeiv – den indre kampen», der hun forteller en ærlig historie om sine egne tanker og følelser. Og hun skildrer en skamfølelse som hun forteller at hun kjente på tidlig i livet, allerede som barn.

– Jeg husker at første gangen jeg ble konfrontert med ordet lesbisk, da var jeg fire år gammel. Jeg kysset en annen jente i barnehagen. Da var det en voksen som sa noe som: «Æsj, hvis du gjør det der, da blir du lesbisk». Da ble jeg obs på det ordet, forteller hun til God morgen Norge.

– Jeg kom ut av skapet, men jeg ble egentlig i det

Farmen-vinneren forteller at hun følte på en indre kamp i mange år, gjennom sin ungdomstid.

– Jeg levde i fornektelse ganske lenge, før jeg kjente på følelser til en jente. Og da jeg opplevde at de følelsene kunne eksistere i meg, det var da skammen kom. Men jeg ble ikke bevisst på hvor hardt den skammen tok tak i meg, før jeg var kanskje 25-26 år gammel. Da ble jeg virkelig obs på at jeg hadde kommet ut av skapet for de rundt meg, men jeg hadde aldri vært åpen om legningen min i møtet med folk. Jeg kom ut av skapet, men ble egentlig i det, forteller hun.

Siv-Tove Frøystad Sundgot er moren til Tonje, og beskriver henne som en som alltid har vært veldig tøff utad, men heller ikke hun visste om hva slags tanker datteren strevde med inni seg.

Tonje forteller at hun overhørte kommentarer som gikk på hvordan hun oppførte seg og hva slags klær hun likte å gå med.

– Jeg var en guttete type, jeg lekte med guttene, hadde på meg samme klær som dem og var en veldig aktiv unge. Så mange tenkte nok at jeg var en typisk «lesbisk-kandidat», forteller hun og fortsetter;

– Og derav kom mange advarsler mot å bli lesbisk, gjennom handlinger og ting jeg gjorde, og måten jeg gikk kledd på og alt det der. Jeg husker at jeg hadde mareritt i barnehagen om at jeg skulle bli lesbisk, så det stakk ganske dypt.

Disse tankene delte hun aldri med noen, selv ikke med sine egne foreldre, som hun hadde et svært nært forhold til.

– Nei, det gjorde hun ikke. Jeg tenkte aldri at det gikk inn på henne. Jeg la merke til at folk kommenterte, men jeg tenkte at det var naivitet, forteller moren.

Også Siv-Tone fikk noen kommentarer på hvordan datteren gikk kledd som liten jente.

– Jeg fikk noen kommentarer, men jeg tenkte at det var uvitenhet som gjorde at de kommentarene kom. Jeg lot henne ha på seg de klærne hun var komfortabel i, for det gir mer selvtillit enn å tvinge på henne klær som hun ikke trivdes i, sier moren, og forteller videre at det riktignok var en gang hun prøvde å få datteren til å ta på seg en kjole.

TONJE SOM BARN: Her er Tonje fem år gammel og hun forteller at det er mye hun vet i dag, som hun skulle ønske hun visste den gang og inn i ungdomsårene. Foto: @tonjegarvik
TONJE SOM BARN: Her er Tonje fem år gammel og hun forteller at det er mye hun vet i dag, som hun skulle ønske hun visste den gang og inn i ungdomsårene. Foto: @tonjegarvik

– Det var en veldig jentete kjole og du skulle i et selskap, og du gikk med på det, på én betingelse. Du skulle ha på deg fotballsko og fotballstrømper. Så etter at du hadde dratt i det selskapet, da angret jeg veldig og tenkte at det skulle du få slippe igjen.

Det ble med den ene gangen.

Lokal kjendis

Det går noen år, og Tonje vinner Frøken Norge. Hun får nærmest kjendisstatus i den lille bygda hun vokste opp i. Etter hvert begynte også ryktene å svirre, forteller hun.

Tonje følte at hun måtte definere seg selv og hvem hun var, lenge før hun egentlig var klar for det.

– Når man blir en liten lokal kjendis, så sprer det seg hvem du er, både til eldre og yngre. Så for meg føltes det som om jeg ikke hadde kontroll på min egen historie. Folk pratet om at jeg var lesbisk, før jeg selv i det hele tatt visste det, forklarer Tonje og fortsetter:

– Jeg hadde akkurat vært borti det å kjenne på følelser for en jente, ingenting seksuelt, bare emosjonelt. Og jeg forsto egentlig ikke helt hvor jeg sto selv. Jeg hadde vært sammen med en gutt i tre år, og jeg forsto ikke hvordan jeg skulle takle situasjonen.

– Jeg visste ikke hva jeg skulle si eller hvordan jeg skulle beskrive følelsene mine. For jeg hadde egentlig ikke noe å si til mamma og pappa, men jeg visste jo at jeg måtte fortelle det – før ryktene nådde dem.

Tonje forteller at hun prøvde å få stoppet ryktene og historien om seg selv, men at det ikke gikk. Hun bestemte seg derfor for å skrive et brev til dem.

Emosjonelt den dag i dag

Moren forteller at hun husker brevet godt, men at hun ble overrasket.

– Jeg ble overrasket over at hun grudde seg sånn til å fortelle det til oss. Jeg tenkte at: «Hun kjenner jo oss og vet jo at vi ikke bryr oss om det». Men jeg forsto at det var ikke oss hun var redd for, det var mer samfunnet rundt og baksnakking og sånne ting, forteller moren.

Det blir emosjonelt for Tonje når hun skal svare på spørsmålet om hva hun skrev i brevet til foreldrene den gangen, da hun bare var 19 år.

Hun begynner å gråte, så tar moren over ordet.

– Jeg husker best at hun syns at det var veldig vondt, og hun grudde seg veldig til vi skulle få vite det og sånne ting. Men jeg tenkte at Tonje har alltid vært veldig tøff, hun er født tøff, så jeg tenkte at: «Dette vil hun takle. Dette er ikke noe problem». Men jeg skulle ønske at jeg kunne lese denne boka den gangen, for da hadde jeg visst hva hun har stått i. For da hadde jeg sett de innvendige tårene, for å si det sånn, forklarer hun.

Hun leverer brevet, men allikevel er ikke prosessen ferdig for hennes del.

– Jeg sendte det brevet, så gikk det vel egentlig to år før jeg selv var i stand til å kjenne på de følelsene igjen. Og når jeg da kjente på det, så spurte jeg vel aldri mamma hva hun tenkte og følte rundt det. Jeg spurte: «Hva tror du mormor kommer til å si, hvis jeg forteller at hun jenta her er kjæresten min?»

Moren fortsetter;

– Jeg så jo ikke dette som noe problem, for mamma er jo ganske liberal selv, jeg tenkte at vi nærmeste er jo ikke noe problem. Jeg spurte jo aldri noen andre hva de tenkte om det? For jeg forsto jo ikke at dette var noe problem.

– Det burde være en selvfølge å bli akseptert

Et av spørsmålene Tonje stiller i boka er: «Hvorfor er det fortsatt slik at man er heldige fordi man har foreldre som aksepterer deg for den du er? »

– Det sier jo noe om hvor vi står hen i samfunnet i dag, for hvorfor er du heldig som har foreldre som aksepterer deg? Det er der hele utfordringen ligger, for det burde jo være en selvfølge, sier hun og fortsetter;

–Det er som Kim Friele sa; «Alle som vet hva kjærlighet er, vet umiddelbart at den ikke er farlig». Man er ikke heldig når man har en familie som aksepterer det, det burde være en selvfølge. Og det er jo dit vi må i samfunnet, at selvfølgelig skal du være akseptert for den du er.

FAMILIEN: Snart blir de fire i familien. – Jeg ønsker at mine barn skal leve i et samfunn der de føler seg fri til å være den de vil. Foto: @tonjegarvik
FAMILIEN: Snart blir de fire i familien. – Jeg ønsker at mine barn skal leve i et samfunn der de føler seg fri til å være den de vil. Foto: @tonjegarvik

Tonje og kjæresten Lene Sleperud har sønnen Max på halvannet år. Nå er Tonje er gravid, og snart er de foreldre til en til. Hun har et sterkt ønske for sine barn.

– Jeg ønsker at de skal leve i et samfunn der de føler seg fri til å være den de vil, der de aldri trenger å tenke på skam i forhold til hvem de er. Kjønnsidentitet, legning og alt det der – det skal være noe som de vet at selvsagt støtter mine mammaer og de rundt meg i samfunnet. De skal vite at selvsagt støtter de mine valg og meg som person uavhengig av hvem jeg skulle elske eller hva jeg identifiserer meg som.