Er du «kidnapperen» i vennegjengen, bør du ta grep
Psykolog og forfatter, Aksel Inge Sinding, deler sine beste tips for å bli en bedre samtalepartner.
Livet går opp og ned, og det reflekteres også i samtalene våre. Men hva skal du egentlig si til familiemedlemmet som du ønsker å trøste, eller vennen som går gjennom en liten eller stor krise?
Aksel Inge Sinding er psykolog med spesialisering i emosjonsfokusert terapi. Han er aktuell med boken «Sa jeg noe feil?», hvor han deler sine beste tips til hvordan vi kan snakke bedre sammen – og hvorfor samtalene skjærer seg.
Lytt og anerkjenn
Sinding forteller at vi, med de beste hensikter, ofte tråkker i salaten uten at vi tenker over det i samtaler med andre mennesker. Vi misforstår hverandre, anerkjenner ikke hverandre og vi er gjerne oppmuntrende når alt den andre trenger er at vi kun lytter.
– Hva er det som gjør at samtaler skjærer seg?
– Det gjennomgående trekket er at man ikke anerkjenner andres følelser. Man vil heller oppmuntre eller komme med forslag til hvordan den andre skal løse problemene sine. Det fungerer ikke alltid så bra. Mottaker kan da føle seg misforstått, lukke døren og gjerne føle på skam og ensomhet. Det gjør at vedkommende kan føle seg enda dårligere, forklarer han til God morgen Norge.
Som regel skjer dette ubevisst, og gjerne når en selv er sliten, har nok med seg selv eller er redd for å ta tak i et vanskelig tema. Sinding forteller at det beste du kan gjøre i en slik situasjon er å vise forståelse og ikke avkrefte eller bagatellisere følelsene vedkommende sitter med. Dette gjelder også i møte med mennesker som står i en alvorlig krise.
– Det samme gjelder her. Spør personen om de vil snakke om det, og om vedkommende ønsker tips eller råd – eller bare at man er der. Hvis man ikke vet hva man skal si, kan man gjerne starte med å si; «Jeg vil gjerne hjelpe. Hva trenger du fra meg?»
Slik blir du en mester i validering
Dette er Aksel Inge Sinding sine beste tips:
Sett av en periode fremover der du fokuserer ekstra på validering og virkelig tester det ut. Det kan være én dag, en uke eller en måned. Velg gjerne noen relasjoner der du skal være ekstra oppmerksom på å prøve det ut. Evaluer erfaringene dine etter perioden, og merk deg hva som fungerte og ikke fungerte.
Merk deg når samtaler står fast eller skjærer seg. Det kan være at noen ikke tar imot råd, gjentar argumenter mange ganger, prøver å overbevise deg om noe eller blir oppgitt, sint eller frustrert. Det er tegn på at det er noe du bør validere.
Merk deg hvordan det føles deg å bli validert og invalidert, og hvordan det kan skje både direkte og indirekte. Se om du kan kjenne igjen de empatiske fellene og empatiske tilnærmingene.
Bruk standardsetninger når du øver: «Det er ikke rart du føler.. fordi...» eller «Så klart du blir... når...» Etter hvert kan du gjøre det mer og mer til ditt eget.
Husk at en god validering aldri inneholder ordet «men». Hvis du får lyst til å si det, kan du for eksempel bytte det ut med «fordi». Da blir du tvunget til å validere mer, og du får mer øving.
Tipp og tipp feil! Hvis du kommer med valideringen din, vil samtalepartneren din som regel bare gi mer informasjon om hva hen egentlig føler. De fleste setter pris på at andre i hvert fall prøver å forstå.
Les skjønnlitteratur og se serier og filmer om relasjoner. Prøv aktivt å forstå karakterene og observer hvordan de snakker til hverandre. Dette kan være gode og spennende kilder til å forstå mer av hvordan det er å være et menneske, hva som hjelper, og hva som ikke hjelper.
Snakk med andre om validering og invalidering. Det hjelper deg til å bli mer bevisst på dette i relasjonene dine.
Unngå «kidnapping»
Psykologen forklarer at det finnes flere empatiske feller man kan havne i som en samtalepartner, som for eksempel fikse-fella eller det å kidnappe en samtale, hvor man responderer med å fortelle om egne erfaringer og som ikke er til hjelp for andre.
– Ulempene ved å bringe inn våre egne erfaringer når vi skal hjelpe andre, er mange. For det første risikerer du å bomme. Det er ganske lite sannsynlig at dere har stått i akkurat det samme og opplevd det likt. Hvis du forteller fra eget liv om noe som den andre ikke kjenner seg igjen i, vil han eller hun raskt ikke føle seg forstått.
Ifølge Sinding kan dette bli en indirekte invalidering for den andre, som at det ikke er plass eller tid for det vedkommende føler. I tillegg kan den andre kjenne at han eller hun må trøste, forstå eller ivareta deg og dine behov fremfor sine egne.
Likevel finnes det unntak, som for eksempel hvis den du trøster spør deg om du har opplevd noe lignende, så kan det være fint å dele.
– Si unnskyld!
Selv om man blir mer oppmerksom på egen respons, så sier alle noe feil i løpet av i livet. Sinding oppfordrer flere til å bli flinkere til å si unnskyld.
– Det er som en reparerende kraft! Vi går alle rundt med noen sår i underflaten. Vi tør ikke ta i det som er sårende eller det vanskelig, og prøver heller å overbevise andre om at det vi gjorde, ikke var feil, sier han og utdyper:
– Min klare oppfordring er: Reparer. Si unnskyld til dem du har såret, og gjør det på en grundig måte. Det er ikke unødvendig eller for sent. Hvis du mistenker du har såret noen, har du mest sannsynlig det. Noen tror relasjonen blir dårligere, men min opplevelse er at den helende.
Psykologen påpeker at det er viktig å ikke få unnskyldninger til å handle om det som skjedde eller hvem som gjorde hva.
– Unnskyldninger handler mer om å ta ansvar for å reparere relasjonen, slik at begge parter kan gå videre, forteller Sinding.