– Enten så dør du eller så må du gjøre noe med det

Noen ganger er det er en helomvending som skal til for å få livet på rett kjøl. For fem år siden sluttet Gunn-Monica Leier helt med rus.

Hun klarte å bytte bort den stadige jakten på heroin og rus med noe helt annet.

Hun beskriver livet hun levde før som veldig dårlig:

– Det var jo en evig jakt på penger og heroin og bare det å klare å leve. Det var mye stress, forteller hun åpenhjertig til God morgen Norge.

– Uro, angst og stress

Hun skildrer videre at det var et liv uten noen faste holdepunkter.

– Jeg hadde ikke noe fast sted å bo. Det var hospits eller på gata, og det er jo ikke et greit liv, sier hun og beskriver videre:

– Jeg bodde i trappeoppganger, kjellerboder, parkeringshus og parker. Det er jo et liv fullt av så mye uro, angst og stress.

– Hvordan havnet du inn i dette?

– Jeg begynte å drikke ganske tidlig. Jeg har alltid vært en urolig sjel, forteller hun og fortsetter:

– Jeg vet ikke hva jeg lette etter, men jeg kom til Oslo i 2002 og begynte veldig tidlig etter det å ruse meg. Jeg begynte med amfetamin og så gikk det ikke lang tid før jeg begynte med heroin og da var det gjort.

– Så det var mange år?

– 14 år på heroin.

Hun forteller videre at det å komme seg ut av noe slikt har vært krevende – og hun er fast bestemt på at det har vært tøft.

I hennes tidligere liv har hun også vært inn og ut av fengsel, blant annet for bruk og besittelse av narkotika og medvirkning til et alvorlig innbrudd.

Dette er ting hun ikke er stolt over i dag.

– Ikke i det hele tatt, forteller hun.

Det kommer altså til et vendepunkt i livet hennes. Det som er grunnen til at hun lever det gode livet hun lever i dag.

Beskjeden som endret alt

Hun forteller at det var mange små ting som førte henne tilbake til et liv uten rus. Og det startet da hun fikk en kommunal bolig i 2016.

– Jeg fikk to booppfølgere. De ble så bekymret for meg og det harde livet jeg levde. De sa: «Enten så dør du eller så må du gjøre noe med det», forteller hun.

43-åringen forteller at hun tidligere hadde vært til innlagt til avrusning på Frelsesarmeen Gatehospitalet.

– Det var et fantastisk sted. Og der var det ei dame som het Marit, som drev det den gangen. Hun skulle starte noe som het Frelsesarmeen Behandlingstunet i Fetsund, så jeg hadde sagt at hvis jeg noen gang skulle i behandling så skulle jeg dit.

Hun kom seg dit, ved hjelp av booppfølgerne.

– På den tida jeg var der så var det turer til Beseggen, det var fallskjermhopping, det var fjøs med mange kuer og det var hester. Og jeg fikk følelsen av å ha et greit liv, forteller hun.

Men så sprakk hun da hun var ute på permisjon.

– Det var vanskelig å holde seg rusfri. Jeg gikk på en smell. Jeg sprakk, innrømmer hun og fortsetter:

– Men så kjente jeg også på at nå er det nok. Jeg hadde fått smaken på det livet jeg hadde lyst til å leve.

Hun ringte tilbake til behandlingsstedet.

– Jeg ba på mine knær om å få komme tilbake. Og det fikk jeg heldigvis.

– Hva hadde du fått smaken på?

– Å ha det godt. Å ha det godt, gjentar hun.

– Og jeg har jo en fantastisk familie, jeg har barn. Jeg hadde lyst til å få kontakt med dem igjen.

Hun kom tilbake til behandlingsstedet i november i 2017. Da hadde hun bestemt seg.

– Jeg hadde bestemt meg for at nå var det nok!

Det var også der hun ble introdusert for løping, for hun fikk seg venner der som var og fortsatt er løpeentusiaster.

Hun bodde en stund i noe som kalles for ettervern, i etterkant av oppholdet på behandlingsstedet.

I mars 2020 begynte hun i en jobb på Fyrlyset – som er et lavterskeltilbud for mennesker med rusproblemer.

– Hvordan er det å jobbe mot det miljøet du selv var en del av?

– Det er helt greit. De er stolte når de ser meg og ser at jeg har klart det, forteller hun.

Trodde aldri hun skulle bli en løper

Gjennom jobben på Fyrlyset fikk hun også muligheten til å trene på et treningsstudio et par ganger i uken.

– Det var intervall på mølle og styrke på gulvet. Og da kjente jeg på hvor gøy det var å løpe. Det var et slit når det sto på, men det var veldig godt etterpå.

– Jeg har alltid sett på folk som løp tidlig på morgenen, i all slags vær og tenkt: «Aldri i livet. Det kommer ikke til å bli meg». Men jeg er der nå, ler hun.

Nå er det løping, turer i naturen og jakten på gode endorfiner som driver henne – fremfor rusen.

Stine Næss-Hartmann er treningsekspert og jobber i Oslo Maraton. Hun har skrevet en artikkel historien til Gunn-Monica.

Det var gjennom et løp de arrangerte at hun møtte på Gunn-Monica for første gang. Hun hadde meldt seg på et tre kilometers løp.

– Så kom Gunn-Monica og var litt usikker på hva hun gikk til, tror jeg. Men hun hadde fulgt oss på Instagram en liten stund og jeg tror hun kjente at: «Dette her skal jeg prøve. Jeg skal knekke den der «løpe ute-koden», forteller Stine Næss-Hartmann.

Hun forteller at hun er imponert, og ser over på den ferske løperen:

– Og du stilte opp. Og det gikk så bra. Og du hadde en enorm mestringsfølelse, og det bildet hvor du står med henda i været – det husker jeg at jeg tok av deg da du var ferdig med den tre kilometeren, sier hun og fortsetter:

– Og da skjønte jeg at: «Det her er en løper». Du er en løper, sier hun og ser på Gunn-Monica.

– Det var en veldig god følelse, svarer hun.

Gunn-Monica Leier har satt seg et neste løpemål. Det er 10 kilometer i løpet «10 for Grete», men det spørs om hun ikke skal sikte på en lenger distanse.

– Jeg har meldt meg på. Men jeg har også spurt om Stine kan hjelpe meg å trene mot halvmaraton, forteller hun.

Det er Næss-Hartmann helt med på.

– Jeg hører hun sier 10, men hun er godt i siget her nå, så jeg tenker vi skal klinke til med halvmaraton og lage et treningsopplegg for det.

Ydmyk og takknemlig

Når Gunn-Monica får spørsmålet om hvilke refleksjoner hun gjør seg når hun tenker tilbake er det to ord som kommer først.

– At jeg er veldig ydmyk og takknemlig. At jeg er veldig velsignet som har en familie som er der for meg.

– Hvordan tar familien din dette her?

– De er veldig stolte av meg. De er kjempestolte av meg. De har vært der når jeg har prøvd og bli nykter. Når jeg har trengt hjelp, så har de stilt opp. Det er ikke alle som har det, så jeg tenker at jeg er veldig glad for det.

Hun erkjenner også at hun kjenner på en sorg.

– Jeg kjenner også på en sorg, over de som fortsatt er ute og har det vanskelig. Jeg ser jo venner som har det vanskelig, som jeg har ruset meg med – som fortsatt er i det. Så det er en sorg også.

– For det er vel ikke bare å si «gjør sånn som jeg gjorde»?

– Nei, du må ønske det selv. Du må ville det selv og ta tak i det, avslutter hun.