Eksperter slår alarm om barn: – De mister fantasien

På få tiår har barndom og oppvekst i Norge endret seg dramatisk.

De som vokste opp på 70- og 80-tallet, hadde langt friere tøyler enn barn i dag.

Det som før var lek i skogen og bading i bekken uten voksen innblanding, har blitt en gjennomorganisert hverdag med kjøring til og fra aktiviteter som fotball, dans, kor og korps, hockey og hest. Det aller meste er organisert og kontrollert av voksne.

– Det er vanvittig fordi vi tar barndommen fra barna ved å organisere hverdagen deres, sier Ina Fischer, pedagogisk leder ved Ekeberg idrettsbarnehage.

– Mister fantasien

Hun fortviler over det hun ser hos barn som lever liv der det ikke er rom for fri og selvstendig lek.

– Barn blir mindre kreative og mister fantasien. Fantasi er jo veldig viktig i barns lek. Jeg frykter at barn ikke vet hva de skal finne på om ikke voksne forteller dem hva de skal gjøre.

– At de mister evnen til å finne på ting selv?

– Ja, rett og slett.

Lektor ved barnehageutdanningen ved OsloMet, Henrik Neegaard, bekrefter at barns frie lek har blitt begrenset. Han deler Fischers bekymring.

– De kan bli uselvstendige, og de kan bli avhengige av annen stimuli enn den de kan oppdrive selv, sier han.

Han mener barns frie lek er viktig for å forme barnas trygghet og selvstendighet, og har en appell til velmenende foreldre.

– Når barn får rom til å finne løsninger selv, blir de løsningsorienterte. Hvis man skal bli selvstendige i sitt eget liv, må man få tid og rom til det. Foreldre og lærere må ha litt is i magen og gi barna litt mer frihet.

I beste mening

Heller ikke pedagog Ina Fischer vil legge noen skyld på foreldrene, som hun er overbevist vil det beste for barna.

– Jeg vet at foreldrene handler i beste mening. Også mange barn sier de vil dette. De ser kanskje storesøsken som driver med idrett eller tar pianotimer og vil selv gjøre det. Men foreldre har blitt litt mindre flinke til å si nei til barna sine, sier hun.

– De tenker nok at de gjør noe bra fordi barna selv sier de ønsker det. Men jeg mener at som forelder må man også ta et ansvar og tenke på hva som er best for barnet, og ikke på hva som gjør at man blir populære foreldre, sier hun.

Per Brodal er hjerneforsker og professor emeritus ved Universitet i Oslo. Sammen med overlege i barne- og ungdomspsykiatrien, Charlotte Lunde, har han gitt ut boken «Lek og læring i et nevroperspektiv».

De mener at det er naturstridig ikke å la barna leke fritt, ja, at det også kan være skadelig for barns utvikling.

– Leken er viktig for å overleve. Alle pattedyr leker for å lære verden å kjenne, sier Brodal.

– Lek er ikke for gøy

Han vektlegger spesielt evnen til å fungere sammen med andre som utvikles i den fri leken.

– Man må følge regler. Dette er regler som barna selv lager og forhandler om. Du må forholde deg til de andre. Blir det for voldsomt, så stopper leken fordi en begynner å gråte. Da lærer man å forholde seg til andre og å se og tolke andre menneskers følelser. Man lærer språkutvikling og mange andre aspekter ved det å fungere sosialt, sier Bordal.

Han får støtte fra Lunde, som mener at den frie leken, fantasien og utfordring av egne vurderinger er viktig i forebyggingen av psykiske vansker.

– Lek er ikke for gøy. Leken er barnas aller viktigste studietid, sier Lunde.

– Det handler om å utvikle egen nysgjerrighet for å lære, og hvis barn blir fratatt sin indre motivasjon, at det hele tiden er omgivelsene som forteller dem hva de skal være nysgjerrige på, så slukkes deres egen motivasjon og utviklingstrang, sier Lunde.

– Jeg tror det fører til all den angsten og depresjonen vi ser i psykisk helsevern i dag, sier hun.

Det er vanskelig for alle ekspertene å peke på hvorfor foreldre legger til rette for mer organisert barndom og mindre fri lek. Fischer tror status kan ha noe å si.

– En grunn kan jo være at samfunnet har utviklet seg slik at det er viktig å prestere, og å kunne noe. Det holder ikke lenger bare å være seg selv, sier hun.

Barn trenger risiko

Henrik Neegaard er med på tanken om at mange foreldre lett kan bli bekymret for barna om de ikke lever i kontrollerte og trygge rammer, og at de risikerer å skade seg.

Han mener likevel at nettopp denne risikoen er viktig å utforske på egen hånd.

– Barn trenger å bli utsatt for risiko. Barn har en progressiv tilnærming til risiko, og det går veldig, veldig bra. De tester grensene gradvis, og de får tro på seg selv. Det at de utvikler evnen til risikovurdering, er helt sentralt, hevder han.

Ina Fischer sukker tungt når hun forteller om det hun ser hos enkelte barn.

– Hos enkelte barn som har en hverdag som er regulert fra morgen til kveld, ser vi at når vi voksne ikke sier hva de skal gjøre, så blir de stående litt rådville. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre». Det er litt trist å høre en femåring si det.