– Dette ville pappa aldri ha gjort hvis han var frisk

For 25 år siden ble landet rystet av drapet på to polititjenestemenn på øya Austbø i Nordland.

For første gang forteller drapsmannens datter, Sunniva, om hvordan det var å ha en far som ble dømt til 21 års fengsel for å ha drept to polititjenestemenn.

– Sånn som jeg kjenner pappa ville han aldri ha gjort dette her. Han ville aldri noen andre vondt. Det er forferdelig også for de etterlatte på den andre siden. Jeg har tenkt mye på de, og det gjorde pappa også da han satt inne, forteller Sunniva.

Av hensynet til familien ønsker hun ikke å stå frem med ansikt eller fullt navn.

Faren var oppvokst på øya Austbø i Nordland. Hun husker feriene på øya utenfor Helgelandskysten godt og har masse gode minner.

– Hva husker du om faren din?

– Han var en veldig stabil, omsorgsfull, trygg og en rolig pappa. Han var aldri sint. Jeg kan ikke huske at han hevet stemmen noen gang, forteller Sunniva.

Natt til 11. mars 1998 ble lensmann Sigurd Henry Wang og lensmannsførstebetjent Trond Kristian Kirkeby skutt og drept av faren.

I et samarbeidsprosjekt mellom TV 2 og NRK Nordland, som blant annet lager en podkastserie om drapene på Austbø, er det gjort nye intervjuer om den tragiske hendelsen.

Sunniva forteller sin historie fordi hun vil ha søkelys på medisinbruken i psykiatrien.

– Jeg er ikke ut etter sympati på noen måte. Jeg setter meg selv til side, for nå må vi begynne å snakke om hva medisiner gjør med mennesker, forteller hun.

Også moren til Sunniva, Anne, er intervjuet om forholdet til sin tidligere ektemann.

– Han var drømmemannen rett og slett. Han var snill, omgjengelig og omsorgsfull. Han var inkluderende og en enestående mann. Han var aldri aggressiv. Elsket å være i fjøset og hjalp ofte andre bønder, forteller Anne.

23 år gammelt intervju

Dag Helge Rønning snakket sjeldent om drapene på Austbø offentlig. Men det finnes et intervju som har ligget urørt i hele 23 år.

I januar 2000 dro tidligere reporter Tone Lein og tidligere fotograf Jørn Berger Nyvoll i TV 2 i Tromsø til Ila landsfengsel- og sikringsanstalt for å intervjue Rønning i forbindelse med et prosjekt om psykiatri.

Intervjuet ble aldri publisert.

Opptakene ble arkivert i TV 2 sin kjeller i Tromsø. Her har de to videobåndene ligget sammen med tre tusen andre kassetter.

Nå får Sunniva se og høre dette intervjuet for aller første gang.

– Det er litt rart. Vi får aldri svar på hva som skjedde der ute på øya, men jeg tror at han var alt annet en tilregnelig i gjerningsøyeblikket, forteller hun.

Sunniva var ti år gammel da drapene skjedde.

– Jeg har aldri veket fra at pappa ikke hadde gjort dette hvis han var klar og frisk. Aldri. Han hadde ingen tegn på en ustabil og aggressiv adferd, forteller hun.

Natten til 11. mars 1998 er en dato som det lille lokalsamfunnet på Austbø på Helgelandskysten vil huske for alltid.

I det 23 år gamle intervjuet som er gjort den 12. januar 2000, sitter Dag Helge Rønning rolig og ruller seg en røyk.

Han er reflektert og klar. Tar seg god tid til å svare på spørsmål.

– Det at jeg har begått to drap vil jeg assosiere med medikamentbruken. Det er bivirkninger her som er relatert til en slik reaksjon, sinnelag og aggresjon som kanskje er utvist i den natten på Austbø, forteller han i intervjuet.

Rønning var under behandling hos Nordland psykiatriske sykehus i Bodø (NPS) for en alvorlig depresjon, men var reist hjem til Austbø på permisjon da drapene skjedde.

Helseproblemene startet i forbindelse med en hektisk jobb.

– Noe var galt

Han ble lett irritabel, men klarte å holde det skjult.

– Jeg hadde en jobb med store utfordringer. Jeg reiste til Nordland, Troms og Finnmark som landbruksselger. Jeg burde ha trukket meg ut etter fem–seks år. Jobben ga meg mye fravær og for mye bekymringer. Det var vanskelig å nå budsjetter, og jeg var mye borte og drakk en del alkohol, forteller Rønning i intervjuet.

På starten av 1997 startet problemene for alvor. Han var 46 år gammel da.

– Hverdagen og fritiden min var nytteløs. Jeg ønsket mange ganger å forlate det jordiske livet. Da skjønte jeg at mye var galt, men jeg ville ikke innrømme og akseptere at problemene var så store, forteller han.

Han hadde aldri hatt kontakt med helsevesenet før. Bruken av medikamenter var begrenset til smertestillende mot hodepine og antibiotikakurer mot infeksjon.

– Samboeren min ønsket at jeg skulle gå i terapi. Derfor søkte jeg hjelp, forteller han i opptaket.

9. januar 1997 tok han kontakt med helsevesenet for aller første gang etter at han fikk suicidale tanker. Han fikk time hos primærlege og hadde en intens aggresjon mot seg selv, men det var ikke grunnlag for tvangsinnleggelse.

– Hvordan var møtet med psykiatrien?

– Det var greit. Det var lovene med tanke på å komme seg ut av den depresjonen som jeg var i. Etter hvert som måneden gikk, ble jeg utålmodig. Jeg protesterte noen ganger mot medisineringen jeg fikk. Det var ikke noen indikasjoner på noe bedring i tilstanden min, forteller han.

I april 1997 kom den første innleggelsen ved Nordland psykiatriske sykehus (NPS). Han hadde gjort et forsøk på å ta sitt eget liv.

– De var «spenna gærne»

Han fikk også tilbud om både gruppesamtaler og samtaler alene når han var på sykehuset.

– Jeg syns rett og slett at det var tøys. Jeg har ikke noe forhold til at andre skal hale ut tiden med å spørre om barndommen og alt det der, forteller han.

Dag Helge Rønning er oppvokst i trygge omgivelser på Austbø.

– Jeg vokste opp i et lite samfunn med bare noen hundre mennesker. Jeg husker at det var en del mennesker det hadde «tippet over for», og de var betegnet som «spenna gærne». Vi som barn hørte på de voksne og fikk høre at det var direkte negativt. Det du får inn i barndommen, husker du. Det blir en lærdom, forteller han.

Etter at han selv var til behandling i psykiatrien, tenkte han på barndommen.

– Jeg følte meg ganske utenfor, og det var vanskelig at jeg ikke skulle være i stand til å hanskes med mine egne problemer. Jeg var sterkt imot at andre mennesker skulle hjelpe meg, forteller han i intervjuet.

Rønning var til behandling i helsevesenet en rekke ganger fra 10. januar 1997 til 3. mars i 1998.

Medikamentforsøk

Han var stadig kritisk til den behandlingen han fikk.

– Jeg syns det gikk for sakte. Da fikk jeg beskjed om at det kunne ta mange år før jeg var ute av den situasjonen jeg var i. Det syns jeg var vanskelig å akseptere, men jeg var forberedt på at hvis det var terapi og medisinering over lang tid som skulle til, så var jeg villig til å gå med på det.

Han fikk stadig nye medisiner fra NPS. Blant annet deltok han i et medikamentforsøk – en såkalt s.k dobbel blindtest – hvor et registrert medikament ble prøvd ut mot et medikament under utvikling.

Det var bedring, men på høsten ble den depressive tilstanden stadig verre.

1. desember tok han overdose og ble sendt til NPS igjen, men kom fort ut.

Verre gikk det noen dager senere. Det endte med tvangsinnleggelse.

– Jeg tok mye Vival (angstdempende medisin) som var øyeblikks-hjelp. Jeg hadde tatt et ganske uvisst antall på rundt 90 tabletter over en periode, og da bar det nok gale veien. Jeg har ingen oppfatning av hvor grensen går når det gjelder denne type medisin. Doseringen var anbefalt to om gangen, innrømmer han.

Sterke doser

Etter tre ukers opphold var det ikke funnet tegn til psykose, og han ble overført til åpen post og frivillig behandling.

Ifølge dommen fra retten fikk han utskrevet minst fem forskjellig typer medisin.

– Jeg fikk stadig sterkere doser. Høyere enn det som var maksimumsdosen daglig. Jeg husker at det ble sagt: «Jo da, nå skal vi sette så høy dose at vi skal klare å bekjempe dette. Vi skal ut av det her», forklarer Rønning alvorlig.

I februar 1998 starter diskusjonen om muligheten for å få permisjon til å reise hjem til barndomshjemmet på Austbø til tross for store protester fra samboeren.

I begynnelsen av mars fikk han permisjon og humøret var på topp, men på øya skjedde det noe.

– Jeg sluttet brått og kastet medisinene. Jeg fikk så mye medisiner at jeg ikke ville ha noe mer med det å gjøre. Jeg tok ett oppgjør med meg selv om at nå skal jeg ikke inn i dette noe mer (psykiatrisk behandling, jour. anm.). Det hadde gått 15 måneder og jeg stod på samme plassen. Tilstanden hadde blitt mørk, svart og grå, men jeg tenkte at jeg skulle ri av stormen selv og komme ut av dette, men det gjorde jeg ikke, sier han alvorlig.

Samboeren advarte, men han ville heller ordne opp i helsesituasjonen sin selv.

Sunniva er rystet over det hun ser og hører i intervjuet med faren.

– Jeg tror ikke han hadde gjort dette hvis det ikke var for medisinen. Han var suicidal. Hvor mye ansvar kan man legge på et menneske som ikke ønsker å leve lengre?, spør hun.

– Det er deres ansvar (sykehuset, journ.anm). Han ba om hjelp og gikk til de for å få det. De vurderte ikke rett. De skulle aldri ha sendt han til Austbø på permisjon, forteller datteren.

– Sykehuset sin skyld

Hva som skjedde på Austbø de to neste dagene og før selve drapet er ganske tåkete, forteller faren i intervjuet.

– Det var en såpass fremmed situasjon for meg. Jeg har aldri hatt noen tanker om å gjøre mennesker noe vondt. Jeg har vel aldri sagt noe stygt eller tatt i noen i det hele tatt, sier Rønning.

Ettermiddagen før drapet bestemmer han seg for å ta ett oppgjør med Nordland psykiatriske sykehus i Bodø.

– Jeg følte virkelig at dette var sykehuset sin skyld. Jeg ringte til de med et voldsomt raseri og skjelte de ut. Det var kraftig sinne som jeg tok ut ovenfor dem. Da beskylte jeg de for alt. Det var en heftig leksjon fra min side. Det er klart at jeg kom med drapstrusler mot dem. Både for det de har gjort, og ikke gjort, sier Rønning.

Da han ringte til NPS, fortalte han at han skulle skyte alle de ansatte ved sykehuset og at avdelingen burde «evakueres».

Han ringte også til sin daværende samboer og fortalte at alle som kom innenfor portene på hans eiendom, skulle skytes.

Ifølge dommen fikk Rønning låne ei kraftig grovkalibret jaktrifle med kikkertsikte av en nabo. Forklaringen var at han skulle skyte kråker eller på blink.

Han begynte å fable om at NPS hadde sendt en spion etter han, men at han hadde jaget vedkommende bort. Han forskanset seg i boligen med våpen.

Samboeren har forklart at han virket «ugjenkjennelig og gal».

– Vondt å tenke på

I intervjuet ønsker ikke Rønning å snakke om selve drapene på natten.

Ifølge forklaringer skal han ha ringt til samboeren på nytt. Han vill ikke gi seg uten kamp og at ingen skulle få komme innenfor portene.

Politiet på Helgeland ble alarmert og ni tjenestemenn rykket ut for å evakuere folk i nærområdet.

På natten ble altså de to tjenestemennene skutt og drept. Han ble pågrepet på formiddagen uten dramatikk.

Når intervjuet fra 2000 ble gjort, hadde Rønning sonet to år av sin straff på 21-års fengsel.

– Angrer du på at du skjøt og drepte de to politimennene?

– Jeg føler mange ganger at det er tungt å ha en såpass lang drapsdom og bli betegnet som en drapsmann. Det er det som er den reelle situasjonen. Jeg skal leve med dette i mange år, og jeg skal engang ut å møte mennesker som husker de verste tingene og hvor bestialsk dette var, forteller han i intervjuet.

I intervjuet legger han vekt på at det er feilmedisinering og mangelfull psykiatrisk behandling som er årsaken til at han ble drapsmann.

– Jeg syns det er litt tungt å få hele straffen for dette her. Jeg har blitt lovet noe annet på sykehuset enn det jeg har fått. Jeg har fått en vare som er noe langt annet enn det jeg ønsket, forteller han.

– Da er det litt forsmedelig at jeg har skapt tragedie i familielivet til to andre familier også. Det er barn og mindreårige. De er også i en situasjon de skal forholde seg til. De har mistet både en far og en forsørger. Det er vondt å sitte å tenke på at jeg har fått skylden for det her, sier Dag Helge Rønning i det 23 år gamle intervjuet.

– Jeg er rystet!

Det som skjedde på Austbø for 25 år siden, skjer fortsatt.

Fra 2012 og til om med 2022, er det begått 68 drap av personer med en alvorlig psykisk lidelse ifølge en rapport utarbeidet av Kripos.

I dommen fra 1998 kom det også frem at faren var med på en test mellom to typer medisiner.

– Jeg er helt rystet. Dette var medisin som ikke var kommet ut på markedet. Jeg kan ikke skjønne hva de holdt på med. De som produserer dette må komme på banen for å svare på hva som egentlig foregår. Dette henger ikke på greip. Jeg har hørt utallige historier om folk som har blitt verre av medisiner og det blir stadig flere som gjør selvmordsforsøk. Nå er det på tide at det snakkes om dette samfunnsproblem, forteller Sunniva alvorlig.

Hun besøkte faren sporadisk i fengselet mens han sonet straffen sin.

– Første gang jeg møtte han i Trondheim kretsfengsel, syns jeg virkelig synd på han. Da var det veldig trist og det ble mye tårer. Det var fælt og se pappa muret inne og frarøvet all frihet. Han var rolig, sliten og trist, husker jeg.

– Ingen ond mann

– Årene han satt inne tok han ikke en eneste tablett. Han var klokkeklar. Hva skjedde egentlig? spør Anne, tidligere ektefelle og mor til Sunniva.

– Han angret, men tok sin straff. Han har aldri fornektet det som skjedde. Jeg tror han valgte å holde seg borte fra verden fordi han ikke ville påføre mer smerte. Den sorgen han hadde var så stor. Han var ingen ond mann, forteller Anne.

12. januar 2022, på dagen 22 år etter at intervjuet med TV 2 ble gjort i fengslet, døde Dag Helge Rønning.

Sunniva tenker ofte på barne- og ungdomsårene uten en pappa.

– Jeg tror livet mitt kunne ha blitt enklere hvis jeg kunne ha vokst opp med han pappa. Det at han var tilgjengelig og at han var der. Det å kunne gå til han å spørre om hjelp og støtte. Det syns jeg har vært tungt, det å slette drømmen om å ha en far, forteller Sunniva, alvorlig.

Ingen kritikkverdige forhold

I mai 1998 ble det opprettet en tilsynssak mot Nordland psykiatriske sykehus.

Fylkeslegen i Nordland fant ikke grunnlag for å rette kritikk mot NPS eller noen medarbeidere ved sykehuset i denne saken, skrev Odd Herder, Fylkeslege i Nordland i mai 1998.

NPS har på eget grunnlag kommet med en beklagelse der de blant annet skriver:

«I ettertid ser vi at pasienten ble farlig både for andre og seg selv. Fra sykehusets side må vi på det sterkeste beklage at dette skjedde. I ettertid ser jeg at enkelte sider ved saken burde vært bedre dokumentert i journalen», skrev daværende overlege Olav Andresen ved Nordland psykiatriske sykehus.

I dommen fra Alstadhaug Herredsrett den 28. september står det:

«Alt i Alt handlet han mot uttrykte anbefalinger fra sykehuset....Dette må etter rettens oppfatning bedømmes på samme måte som selvforskyldt rus.»

Enkene til avdøde Trond Kristian Kirkeby og Sigurd Henry Wang er gjort kjent med at TV 2 publiserer deler av intervju med Dag Helge Rønning fra 2000. De er også gjort kjent med at datteren er intervjuet om hendelsen på Austbø.

De ønsker ikke å bidra til denne artikkelen.