Det siste Rune Morten husker, er at han skulle på jakt

En fredag i mars 2016 skal Rune Morten Solhaug på rypejakt med en kompis.

De bestemmer seg for å dra etter jobb. Alt er pakket og klart.

Før avreise tenker Solhaug på at han har hatt vondt i hodet de siste dagene. De holder på å pusse opp på jobb, så han konkluderer med at litt frisk fjelluft kommer til å hjelpe.

Turen skal imidlertid vise seg å ende på dramatisk vis.

– Influensa

Lørdagen brukte kompisene på å jakte, og på kvelden lagde de seg en bedre middag. Timene gikk, og formen til Solhaug ble stadig verre.

– Jeg kjente meg slapp og sliten. Jeg hadde også veldig vondt i tåa. Søndag morgen lå jeg bare og frøs under et teppe med høy feber, forteller Solhaug.

– Kompisen min ringte AMK i håp om at luftambulansen skulle komme. Han syntes jeg virket så ute av meg, men de konkluderte med at det sikkert bare var en sterk influensa.

Det var lokalavisen TromsøBy som omtalt saken først.

For å få Solhaug til legen, la kompisen han på en slede, festet den til skuteren og kjørte Solhaug inn fra fjellet. Der skal ambulansen ha møtt dem.

– Jeg fikk ikke på meg skoen på grunn av tåa. Jeg var for dårlig til å komme meg hjem for egen maskin, forteller Solhaug.

– Det bar til legevakten, men jeg ble raskt sendt videre til UNN og lagt i kunstig koma.

Solhaug ble liggende i koma i en uke, ifølge Gro Grimnes, infeksjonsoverlege ved Universitetssykehuset i Nord-Norge.

Han hadde nemlig blitt rammet av en dødelig infeksjon.

Spiste opp beinet

Mens Solhaug lå bevisstløs i sykesengen, ble det gjort en rekke undersøkelser som til slutt viste seg å være en nekrotiserende bløtvevsinfeksjon, en infeksjon som skyldes kjøttetende bakterier.

– Ved denne tilstanden er det typisk med en akutt sykehistorie med rask forverring i løpet av timer til dager. Tilstanden er alvorlig, med høy dødelighet, sier Grimnes.

– Tross virksom antibiotika, skylling av ledd og intensivbehandling ble tilstanden til Solhaug raskt forverret de første dagene, og han utviklet septisk sjokk og multiorgansvikt, forklarer overlegen.

De kjøttetende bakteriene rammet Solhaugs nyrer, lunger og hjerte, som blant annet resulterte i en hjerteklaffoperasjon.

Men bakteriene hadde også begynt å spise seg oppover beinet.

– Da jeg våknet opp fra koma, hadde de amputert det ene beinet mitt. Der og da ble jeg egentlig bare glad for å ha overlevd, og at jeg i det hele tatt hadde et bein igjen, sier Solhaug.

– Legene sa til meg at de bokstavelig talt så bakteriene ta beinet, at det beveget seg under huden. Det tok noen timer fra ankel til kne. Ting døde bare der inne.

Ifølge FHI blir en til fem personer per 100.000 mennesker rammet av nekrotiserende bløtvevsinfeksjon.

– Vi har ikke sikre tall, men det er høy dødelighet. Ulike kilder finner mellom 10-75 prosent dødelighet. Tidlig diagnose, kirurgi og antibiotika svært viktig, og dødeligheten øker ved forsinket behandling, sier overlege Grimnes.

– Husker ingen ting

Det siste Solhaug husker, er at han skulle på jakt.

– I ettertid har legene sagt at man ofte fortrenger sterke smerter eller traumatiske opplevelser, så det var nok det som skjedde. Det meste av hendelsesforløpet den helgen har jeg blitt fortalt av kompisen min i etterkant, sier han.

Solhaug sier det er tungt å tenke tilbake på 2016 og alle månedene på sykehuset.

– Mange av mine indre organer hadde sviktet. Hjertet, lungene og leveren hadde sluttet å funke, så jeg var jo nesten død der jeg lå.

– Jeg har fått en mekanisk hjerteklaff og en protese, så nå kan jeg leve ganske fint, men det var et tungt år, det skal jeg ikke legge skjul på.

Da Solhaug kom hjem fra sykehuset, var livet snudd på hodet. Det neste året måtte brukes på opptrening, sykehusbesøk, operasjoner og flytting.

Én stor drøm

– Vi kunne ikke bo med to etasjer lenger, så vi måtte flytte oppi alt dette. Det var krevende, men jeg satte meg et mål, og det var at jeg skulle komme meg tilbake på jobb.

– De første to årene satt jeg mye i rullestol, men etter hvert som jeg lærte meg å bruke protesen, skjønte jeg at drømmen om å komme tilbake på jobb kunne bli virkelig.

I dag jobber Solhaug tre dager i uka på Andresens Vaabenforretning. Der både selger han og reparerer våpen.

– Det gjør mye for psyken å komme seg ut i jobb igjen. Jeg har hele veien prøvd å fokusere på alt jeg kan få til, ikke alt det jeg ikke kan gjøre lenger, sier Solhaug.

– Det er fort gjort å havne i en negativ spiral når man opplever sånne ting, men det tror jeg ikke man er tjent med. Man må prøve å tenke positivt og sette pris på det man har.