– Det er et angrep utenfra som rammer deg der det smerter som mest
GOD MORGEN NORGE (TV 2): Til tross for den brutale kreftdiagnosen, har familien bestemt seg for å leve livet til det fulle.
I mandagens episode av Norge bak fasaden på TV 2, blir vi bedre kjent med Maren Walvik Johnsen (28).
Som 25-åring tar Maren sin første celleprøve – helt i tråd med anbefalingen til Livmorhalsprogrammet til Kreftregisteret. Hun får beskjed om at celleprøven er fin og at hun skal komme tilbake om tre år. Men så langt kommer hun ikke.
Halvannet år senere begynner blødningene. Ettersom dette var under pandemien, mistenker Maren at mellomblødningene skyldes koronavaksinen.
Hun oppsøker lege, som sender henne videre til gynekolog. Veien går videre til Ullevål, hvor hun blir satt opp til konisering – et lite inngrep der en liten del av livmortappen fjernes for å unngå at celleforandringene utvikler seg til kreft. Så får hun beskjed om at dette ikke lar seg gjennomføre.
– Da var det fem leger som kikket inn mellom beina mine på én og samme tid. De forstod ingenting, for dette var spredning, forteller Maren til God morgen Norge.
Kort tid senere får Maren beskjeden: Hun har livmorhalskreft med spredning til bekkenvegger og lymfeknuter i stadium tre av fire.
– Det var et stort sjokk. Det tok litt tid før jeg klarte å ta det innover meg og faktisk forstod hva det innebar.
– En ansvarsfraskrivelse
Det er først når hun begynner på cellegift, at hun skjønner alvoret. Håret blir borte, smertene melder sin ankomst og kroppen blir svakere. Maren, som alltid har vært aktiv, som elsker å reise og være sosial, får livet sitt snudd opp-ned.
På Instagram får hun tips fra en følger om å få sin første celleprøve analysert. Prøven hun trodde var fin. Høy grad av celleforandringer er svaret hun får tilbake.
Ifølge Kreftregisteret opplever 1-2 av 10.000 kvinner som tar livmorhalsprøven å få et uriktig prøvesvar. Norge bak fasaden kan fortelle at av dem som har fått påvist livmorhalskreft i aldersgruppen 25-34 år, har 50 prosent av disse fått celleprøvene sine feiltolket.
– Hva tenker du om at disse celleforandringene kunne ha blitt oppdaget tidligere?
– Jeg synes det er helt forferdelig og en ansvarsfraskrivelse. De anbefaler unge kvinner å sjekke seg, men så er det usikkert at svaret er rett – og at det da kan utvikle seg til kreft likevel. Det er helt uforståelig.
På andre siden av bordet
Pappaen til Maren heter Kjetil Johnsen. Han er daglig leder i Novemberfilm, som lager Norge bak fasaden sammen med TV 2.
Han beskriver datteren som en positiv og målrettet dame, som elsker å bli utfordret og være aktiv. Sånn har hun vært siden hun ble født. Han tror dette er årsaken til at Maren har taklet sykdommen såpass bra.
– Det er mange som går i motsatt retning når man får en alvorlig diagnose. Det er veldig lett å trekke ned rullegardina og gå i kjelleren. Hadde hun gjort det, hadde vi fått en mye større belastning.
Kjetil legger likevel ikke skjul på at livet har endret seg dramatisk på to år.
– Det er et angrep utenfra som rammer deg der det smerter som mest. Det å få en sånn diagnose og at det er et av barna som får denne diagnosen – det er forferdelig. Samtidig som at jeg skulle være livbøyen hennes, så hadde jeg min sorg oppi det, sier han og utdyper:
– Det å balansere begge deler var ganske krevende de første månedene. Men når det viser seg at dette kunne ha vært unngått, hvis undersøkelsen av de første celleprøvene hadde vært gjort skikkelig, så ble jeg forferdelig sint og rasende.
Som daglig leder i Novemberfilm lever Kjetil av å fortelle sterke historier fra virkeligheten. Han innrømmer at han aldri hadde sett for seg å sitte på den andre siden av bordet. Plutselig var det han og familien som stod i en krise.
– Vi som tv-folk og journalister, vi ønsker at folk skal komme til oss og dele sine historier – særlig når det er viktige ting. Jeg mener at dette er en viktig historie og da mener jeg at det er en selvfølge at jeg byr på meg selv når jeg står i en sånn type situasjon. Det tenker jeg er det riktige å gjøre.
Fremtiden
Våren 2022 får Maren nyheten hun håpet på. Kreften hadde krympet og hun kunne nå starte på strålebehandling.
Etter 30 strålebehandlinger, både utvendig og innvending, var Maren optimistisk. Hun var klar for å bli friskmeldt og ta fatt på livet igjen. Men gleden blir kortvarig. Etter sommeren får hun beskjed om at hun har tidlig tilbakefall og at kreften har spredd seg til lymfesystemet hennes. Maren har nå kreft i stadium fire. Kreften er noe hun må leve med.
– Hvordan har du det nå?
– Nå har det vært en veldig tøff høst med seks tunge cellegiftkurer. Nå er jeg heldigvis ferdig med det. Det har vært flere gode dager – og jeg håper det kommer enda flere fremover. Det er jeg kjempeglad for, og jeg er så takknemlig for at jeg kan gå ut og spise med venninner og farte rundt i verden, som jeg elsker å gjøre.
– Hvordan ser du på fremtiden?
– Jeg tenker at det ikke er noe jeg får gjort med kreften. Jeg får den beste behandlingen og det viktigste jeg kan gjøre er å ha det så best som mulig. Jeg skal leve så godt jeg kan med det nye utgangspunktet jeg har. Jeg skal tilbake i jobben min litt igjen og jeg har startet en podkast som jeg har hatt lyst til å lage.
Stor respons
Pappa Kjetil har bestemt seg for å ikke havne i en negativ boble hvor han gruer seg til fremtiden. Nå tar familien et problem av gangen – og sørger for å leve så normalt som mulig underveis.
– Vi har lært at livet er nå. Vi har fått en pause i livet, en liten fot i bakken, hvor vi har fått muligheten til å stoppe og finne ut av hva som virkelig betyr noe. Vi har blitt mer oppmerksomme på hverandre og blitt mer oppmerksomme på hva og hvem man bruker energi på, og det har vært veldig fint. Vi har bare dette ene livet og det er ingen av oss som vet når man skal dø. Det tror jeg er en sunn regel for alle.
Nå håper far og datter at Marens historie kan være med på å redde liv.
– Det positive her er at Maren får lov til å fortelle om hennes situasjon, som forhåpentligvis kan føre til at andre unge kvinner unngår å få alvorlig kreft.
Etter mandagens episode, har ikke responsen latt vente på seg.
– Det har bare vært hyggelige tilbakemeldinger. Jeg har fått meldinger fra kjente og ukjente og fra folk som har vært gjennom det samme. Jeg har ikke tatt innover meg all responsen ennå, men jeg setter pris på all støtte.