Ble bedt om å fjerne navnet sitt på postkassa – naboene mente leilighetene sank i verdi

Ewa Sapiezynska kom til Norge for første gang i 2001. Hun skulle besøke sin store kjærlighet, som nå er hennes ektemann, i Norge.

I dag er hun en av flere tusen polakker som har etablert seg i Norge. Hun ønsker å sette søkelys på opplevelsen av fordommer, utenforskap og rasisme – men også tilhørighet og medmenneskelighet i et lite land som hun har blitt veldig glad i.

Hun har en doktorgrad i sosiologi og er forfatter av boken «Jeg er ikke polakken din».

– Det er den største minoriteteten i Norge, og vi er sikkert enda flere – men de som er fastboende er litt over 100.000, forteller hun.

Gjorde sterkt inntrykk

Hun flyttet etter hvert til Norge og begynte å jobbe.

– Jeg hadde jobbet litt i butikken og så fikk jeg høre at sjefen i butikken ville snakke med meg. Jeg begynte å forestille meg at jeg kanskje skulle bli forfremmet, men det var ikke det denne samtalen gikk ut på, forteller hun og fortsetter:

– Han ville bare se litt på meg, så sa han: «Å ja, det er du som er den nye polakken her i butikken. Jeg har så mange polakker som jobber for meg, renholdere, elektrikere og til og med en au pair – hun er flink til å vaske». Og da var han ferdig med talen, visste jeg ikke hva jeg skulle si – så jeg måtte bare stå der og bite meg i leppa, forteller hun.

Sapiezynska forteller at det er flere opplevelser som har gjort sterkt inntrykk på henne. Hun forteller om en annen opplevelse hun ikke glemmer, da hun og kjæresten leide en leilighet på vestkanten i Oslo.

– Etter hvert fikk eieren av leiligheten et brev fra de andre naboene, der de sa at de reagerte på etternavnet mitt på postkassa og ba henne om å få det fjernet, forteller hun og utdyper:

– De argumenterte, i samme brevet, med at prisene på de andre leilighetene i bygget ville gå ned om etternavnet mitt forble på postkassen.

Hun forteller at det er noe som fortsatt sitter i henne.

– Det er et minne jeg aktivt har prøvd å glemme, for å ikke bli forsuret og for å ikke tenke for mye på det. Det var ikke godt nok med det navnet der.

– Forventet at man skal gjøre som alle andre

Sapiezynska forteller videre at de kulturelle forskjellene mellom Norge og Polen ikke er så store som man kanskje forestiller seg, men at de er der.

Hun lister opp flere ting:

– Det er slike småting som at barna skal legges kl. 19.30, man spiser Kvikk Lunsj og appelsin i snøen, mens man går på langrenn iført Mariusgenser. Det bør man vite. Men man blir ikke opplyst om det, det er bare noe som er underforstått, sier hun og fortsetter:

– Alle disse tingene må man lære når man kommer til Norge, det er forventet at man skal gjøre som alle andre.

Det er også kulturforskjeller når det gjelder familiens rolle, ifølge henne selv.

– Der velferdsstaten i Norge trår til, er det ofte familien i Polen som stiller opp. Det er besteforeldre som tar seg av barna – som ofte ikke går i barnehagen før de er tre år.

Sånn var det for henne også.

– Jeg vokste opp de første årene med besteforeldrene mine, mens foreldrene mine studerte og jobbet.

Fikk seg en vekker

Sapiezynska forteller at hun har diskutert rasisme-begrepet i forbindelse med arbeidet med boka.

– Jeg kommer fram til at det er noen ganger er diskriminering, andre ganger kan man si at det er rasisme, forteller hun og utdyper hvilke tanker hun har gjort seg:

– Jeg måtte tenke meg om, om jeg har lov til å bruke et så sterkt ord, også fordi jeg er hvit. Men når du ser på internasjonale definisjoner av hva rasisme er – så er det diskriminering på bakgrunn av, ikke bare hudfarge, men også etnisitet og nasjonalitet.

Hun har også diskutert dette med flere andre.

– Jeg snakket også med flere venner, som er mer melaninrike enn meg selv, om jeg fikk lov til å si det og de sa: «Joda, velkommen til dette bordet. Snakk med oss, det er en viktig debatt å ta».

Da Black Lives Matter-bevegelsen kom for noen år siden, fikk hun seg en vekker. Og under pandemien begynte hun å skrive på boken «Jeg er ikke polakken din».

– Hva slags vekker fikk du deg?

– Da Black Lives Matter begynte, strømmet det inn med sterke fortellinger om rasisme og diskriminering, både i hverdagen og mer strukturelt. Jeg leste dem alle og jeg kunne se meg selv i så mange av dem og gråt med dem.

«Jeg er ikke din tjener»

Hun forteller videre at hun la merke til at polakkene, som er den største minoriten i Norge, ikke var en del av fortellingene.

– Og derfor bestemte jeg meg for å komme med min stemme, og jeg har snakket med rundt 30 andre personer.

– Hvorfor velger du akkurat den tittelen?

– Det er en veldig sterk tittel. Og det er en liten provokasjon der. Men med denne tittelen vil jeg si: «Jeg er ikke din tjener. Jeg er et menneske først og fremst».

– Ordet polakk har fått så mange konnotasjoner der det er de som tar jobbene vi ikke vil ha: «Skaff deg en polakk, hvorfor skal du male gjerdet selv?»

Det er over 20 år siden hun bosatte seg i Norge, og hun mener at noe har endret seg i løpet av disse årene.

– Jeg tror at det er på bedringens vei og at folk blir mer åpne og mindre fordomsfulle med tiden. Jeg tror det hjelper å få seg en polsk venn, og se mangfoldet blant polakkene i Norge.

– Med en gang man blir kjent med noen personlig, så rykker det også i en del stereotypier og fordommer.

Hun legger til at hun også har veldig mange norske venner som har tatt i mot henne med åpne armer.

– Hva må til for at holdninger må endres?

– Det kan endres ved at man viser litt mer interesse og at man ikke bare stopper ved spørsmålet: «Hvor er du egentlig fra?»

Hun oppfordrer til å stille spørsmål om andre ting.

– Hva lekte du som barn? Jeg oppdaget at mine venner fra Norge, Syria og Ukraina lekte det samme jeg lekte som barn. Så vi må prøve å finne disse punktene, som ikke bare skiller oss, men de som viser at vi ikke er så forskjellige, sier hun.