22. juli-ofre mottar fremdeles mye hat: – Nekter å la meg tie

Merete Stamneshagen sitter i styret for den nasjonale 22.juli-støttegruppen.

Støttegruppen representerer de som ble rammet av bombingen av Regjeringskvartalet og skytingen på Utøya, hvor AUF holdt sommerleir, 22.juli 2011. Åtte personer ble drept ved Regjeringskvartalet og 69 personer ble drept på Utøya.

Datteren hennes, 18 år gamle Silje, ble skutt og drept på Utøya.

– Det går ikke en dag uten at jeg tenker på Silje. Jeg bærer henne som en juvel i hjertet mitt, sier Stamneshagen.

Men når hun har uttalt seg om hvordan Silje ble brutalt revet fra henne, har hun flere ganger blitt utsatt for hat.

– I fjor fikk jeg en guffen telefon av noen som fortalte meg at jeg måtte være klar over hvorfor dette hadde skjedd, og at det egentlig var vår egen feil at hun døde.

Graven ble utsatt for hærverk

Stamneshagen har også erfart hvordan ondsinnede ord kan bli til grusomme handlinger. For to år siden opplevde hun at datterens grav, som den eneste på kirkegården, ble utsatt for hærverk.

– Ingenting var rørt på nabogravene, men på Silje sin grav var det bare svart jord på 22.juli.

Noen hadde ribbet alt av blomster, hjertesteiner og lykter.

– Av alle dager at hennes grav skulle stå uten en eneste blomst på 22.juli, gjorde meg fryktelig vondt, sier Stamneshagen og forsøker å blunke bort tårene.

Men det som stikker mest i hjertet, forteller hun, er når folk ikke anerkjenner sorgen etterlatte står i.

– Jeg synes det er respektløst når folk skriver på nettet at man må komme seg videre. Jeg tenker at de aller fleste og de som virkelig strever, gjør ikke noe annet enn å prøve å komme seg videre.

Psykolog Unni Heltne ved Senter for krisepsykologi har fulgt opp etterlatte og overlevende fra terroren 22. juli 2011. Hun understreker at det er ekstremt belastende når en deler sin innerste smerte og blir møtt med hat.

– Det sjokkerer meg, også med den erfaringen jeg har, at det er noen mennesker som er så uten empati og medfølelse at de responderer med aggresjon og sjikane. Det er noe som må tas et videre oppgjør med, for slikt kan ikke få passere, sier Heltne.

– Hatet er langt fra over

Nikolas Dale Skjerping mistet to av sine beste kamerater på Utøya. Selv ble han skutt etter da han la på svøm mot fastlandet.

– Jeg har aldri vært noe god til å svømme, og hadde aldri klart meg om det ikke hadde kommet en båt og plukket meg opp.

Den nå 29 år gamle Nikolas husker krystallklart hvordan han ble tatt imot på fastlandet, og hvordan han da svarte brutalt ærlig:

– Da jeg kom i land, sto det en fra Delta-troppen og tok oss imot og sa: «Slapp av, du er trygg. Nå er det over». Da svarte jeg at: «Du har ikke vært der, så det vet du faen ingenting om» .

29-åringen rister oppgitt på hodet. For han tok ikke feil. Hatet mot ham og andre AUF-ere, tok ikke slutt.

– Jeg har fått kommentarer som: «Han burde ha blitt forlatt i vannet» og «jeg skulle ha skutt han der selv» .

Han anser seg likevel å være heldig sammenlignet med andre.

– Det er begrenset hvor mye hat jeg kan få som hvit og heterofil mann. Jeg har venner som får drapstrusler hver gang de uttaler seg. For er du homofil, mørkhudet eller kvinne, er det hundre prosent sikkert at innboksen fylles med hat.

Nekter å gi seg

Til tross for hat og trusler utsetter Nikolas seg for konsekvensene ved å stille opp i media. For han vil bidra til en saklig debatt.

– Jeg vil ha en debatt om hatet som dreper. Om hatet for alt som er annerledes, for alle som er noe annet enn deg selv. Folk skal få være den de er, og være trygge på at de kan leve trygt i Norge.

Merete Stamneshagen nekter også å gi seg.

– Jeg tror Silje hadde heiet på meg og villet at jeg skulle engasjere meg. Hun var en omtenksom jente, som de gangene hun ikke klarte å ordne opp i noe selv og sa at «Mamma, nå må du gjøre noe».

Både Merete Stamneshagen og Nikolas Dale Skjerping har forståelse for dem som ikke orker å delta i debatten på grunn av hets og sjikanering. Nikolas oppfordrer alle til å ta ansvar for at 22. juli blir snakket om.

– Vi som er overlevende og pårørende kan ikke være de eneste som snakker om det, for på et tidspunkt orker ikke vi å prate om det mer. Da glemmer vi det, og hvis vi glemmer hva som førte til 22. juli, så skjer det igjen. Vi må adressere og bekjempe hat og utenforskap.