Da Julie ble fersket av mannen på kjøkkenet midt på natta, skjønte han at noe var alvorlig galt

Hun hadde sluttet å ta pauser, sluttet å sove og til slutt ville hun «rive av seg huden». Slik beskriver Julie Valsø følelsen før hun krasjlandet i livet og fikk diagnosen fødselsdepresjon.

De siste elleve månedene har hun og mannen, Espen, bodd i en ombygget bil sammen med sine to barn på fire og fem og et halvt år. De har reist rundt i Europa og nord-Afrika.

Men før de kom så langt trengte Julie Valsø hjelp, og hun måtte ta et skikkelig oppgjør med forventningspresset hun følte på som småbarnsforelder.

– Det var mange ting jeg trodde foreldrelivet var, som det absolutt ikke var i det hele tatt. Og jeg tror ofte de som blir syke, er ofte de som legger merke til det sist, forteller Valsø, som er forfatter og illustratør, til God morgen Norge.

Ifølge Folkehelseinstituttet (FHI) rammer fødselsdepresjon mellom syv og 13 prosent av fødende kvinner, noe som betyr mellom 4000 og 8000 kvinner i året.

«Klokka er tre, hva holder du på med?»

Valsø forteller at hun tror at hun hadde ganske normale forventninger til det å bli forelder.

– Men så takler vi alle det forskjellig. Ytterste konsekvens er jo kanskje fødselsdepresjon, men det er jo mange av oss småbarnsforeldre som opplever at vi løper etter et tog, som vi aldri klarer å ta igjen. Så er det noen av oss som blir syke av det.

Valsø forteller at det var mannen hennes som først stilte spørsmål ved hvordan hun egentlig hadde det:

«Det går ikke så bra, gjør det?» spurte han.

En natt sto Julie Valsø på kjøkkenet. Klokka var tre. Hun sorterte febrilsk i krydderskuffen.

– Jeg hadde forsøkt å ta igjen livet helt siden jeg fikk barn. Alle rundt meg fortalte meg at jeg var så flink, jeg var «supermamma» og jeg tenkte at det sikkert var sånn det skulle være.

Men hun tenkte også:

«Får alle andre til dette her? Hvorfor får ikke jeg det til? Hvorfor klarer jeg ikke å ta igjen livet?»

– Det gikk såpass langt at da jeg sorterte den krydderskuffen, så kommer mannen min, Espen, inn og så sier han: «Klokka er tre, hva er det du holder på med?» Så sier jeg: «Vi har ikke mer oregano-krydder, kan du kjøpe det?» Så sier han: «Klokka er tre. Jeg kan ikke kjøpe det nå».

– Han stiller spørsmålet: «Hva er det som skjer? Da glipper det ut av meg: «Jeg har lyst til å rive av meg huden».

Hun forteller at det der og da ikke føltes som at hun skjønte at hun hadde fødselsdepresjon.

– Det føltes mer som at han hadde ferska meg og at jeg måtte til rektor. Da hadde jo han skjønt at det ikke gikk bra. Og det var da jeg krasjet rett i veggen og ble syk.

Julie Valsø beskriver dette i boka som heter «Det ordner seg». Hun forteller også at hun på et tidspunkt skrev på Instagram at «2019 skulle bli hennes siste år».

– Jeg så ikke for meg hvordan livet kunne være hvis jeg ble frisk. Jeg klarte ikke å se det for meg. Det blir en enkel sammenligning, men når du har spysyka, så ser du ikke for deg hvordan det er å ha en vanlig mage og ikke være syk. Så jeg trodde ikke at jeg kom til å bli frisk og at jeg kom til å ha lyst til å gjøre noen ting igjen.

Det er spesielt én episode som gjorde at hun selv skjønte at hun var syk. Da satt hun på et tog på vei til en konferanse.

– Jeg tenkte at det gjorde ingenting om det toget sporet av. Samtidig skrev jeg til barnehagen at jeg gledet meg til foreldremøtet på mandag. Det var da jeg skjønte jeg at måtte være syk, fordi de to tingene ikke går overens med hverandre - det er to veldig motstridende følelser, sier hun og fortsetter:

– Det å innse at jeg måtte være syk var første gang jeg viste meg selv den omsorgen og ikke bare sa til meg selv at: «Nå må du skjerpe deg!» .

– Du må ikke få det til

Hun har skrevet om flere steg for å overleve småbarnslivet.

– Først vil jeg si at det aldri er så enkelt som at det er sju steg for å unngå fødselsdepresjon eller til å overleve småbarnslivet. Men etter at jeg delte om denne fødselsdepresjonen på Instagram, så oppdaget jeg at veldig mange sliter med veldig mange av de samme tingene.

Hun kaller de nesten 60.000 følgerne sine for «gjengen sin».

– Det er de som også har rotete kjøkkenbenk, det er høyt under taket og du kan drite deg ut.

Noe hun har erfart er at «du må ikke få det til».

– Ingen andre får det til, det går bra, og du har mye omsorg for de andre. Men jeg, jeg må få det til. Jeg må ha perfekt vogn, jeg må ha riktig farge på rommet, jeg må vite hvor alle de bra skolene er.

– Så har livet fungert slik før, at vi kan lese oss til eksamener, vi kan forberede oss til ting. Men så er det å få et helt menneske, du kan ikke lese deg til å bli en «best i test-forelder», forklarer hun.

Hun er også opptatt av at «det er lov å miste seg selv».

– Jeg tror ofte at vi er veldig redd for å bli «sånne» foreldre. Jeg tenkte hvert fall sånn: «Jeg skal aldri sitte inne og se på gullrekka og brette klær». Men så er det akkurat det som skjer, for det er det lille friminuttet du har, og det er ikke farlig å miste seg selv.

Det er veldig mange som sier «det er bare å...», men «det er ikke bare å...», mener hun.

– Det er mange ting andre vil fortelle deg, fra du får barn til barna dine blir pensjonister. Det er mange velmente råd. Du har gitt dem for lite hjemmelaget mat, eller for mye hjemmelaget mat. Det er bare å legge ungen, og det kommer jo fra egne perspektiver, sier hun og fortsetter:

– Da jeg fikk to barn så skjønte jeg jo at: «Åja, det har kanskje ikke så mye med meg å gjøre og litt mer med hvordan barna er».

Trodde livet skulle bli lysere etter fødselen – så begynte marerittet

Og noe hun også har lært seg er at: «Det går ikke over, hvil underveis, og ikke etterpå».

– Det var den største løgnen jeg trodde på, at hele tiden kom noe til å roe seg ned. Når tennene er ferdig, da blir det rolig. Når de slutter å få mareritt, da blir det rolig. Men så skjønte jeg etter hvert at dette er ikke en sprint, det er et maraton. Og da må man slappe av underveis, det blir aldri ferdig – i den beste mening da.

– Jeg hadde lyst til å ta igjen litt liv

Julie Valsø har jobbet seg gjennom fødselsdepresjonen. Hun har også fått hjelp av psykolog. Og det siste året har hun og familien altså reist rundt i Europa og nord-Afrika.

– Det har vært som en jukselapp fra småbarnslivet, hvor vi kunne bare være oss.

Etter at hun hadde gått til psykolog en stund og begynte å bli bedre, så ble hun rastløs.

– Jeg hadde lyst til å ta igjen litt liv. Så begynte vi å diskutere hvordan vi kunne gjøre det. Da kom vi på dette.

De brukte ett år på å bygge om og pusse opp en van, som de har reist rundt med. Hun har jobbet underveis og de har levd tett sammen som familie.

– Det som ofte er stress med småbarnslivet er å få barn til å gjøre det de ikke vil, som å kle på seg og rekke barnehagen. Og da vi ikke hadde det tidspresset, så merket vi at mye roet seg.

Hun forteller at hun har lært mye om seg selv og livet de siste årene.

– Å finne ut av hva slags ting vil jeg prioritere, og ikke hva slags ting som er forventet. Hva er det som gjør at hverdagen går rundt? Og det var enda enklere på tur. Da har jeg satt enda mer pris på det å reise sakte, og ikke måtte oppleve alt som alle tenker at du må.

Deler av denne turen er filmet og det kommer etter hvert en serie på TV 2, «Mitt mikroliv», hvor Julie Valsø og familien er en av de som er med.