Byen ble slukt av flammene: – Dette vil aldri bli et paradis igjen

«Kom inn,» roper en stemme fra innsiden av det enkle huset midt på gravlunden i Paradise, California.

Der sitter han – sjefen for døden i det lille, utbrente samfunnet ovenfor Butte-dalen. Dave Grout ser spørrende ut da TV 2 stiller spørsmålet: Om han kanskje kan vise frem noen av gravene fra 2018? Det året byen hans brant.

Den store katastrofen som rammet paradiset kostet mange mennesker livet. Flammene var nådeløse. Brannen som vekket byen om morgenen 8. november tok 85 liv.

I påsken viser TV 2 dokumentarfilmen om det som er den dødeligste og mest ødeleggende brannen i Californias historie.

Dave tar plass i den elektriske golfbilen og kjører mellom gravene til et av de nyere områdene. Han skrur av det automatiske vanningsanlegget slik at TV 2 kommer nærmere gravstøttene for å filme dem. De med tallet 2018 inngravert.

– Hva slags mennesker var det som kom hit i dagene etter brannen?

– Sønderknuste. De bar alle på en historie. De var bare ..., sier Dave før ordene setter seg fast.

Sjefen for gravlunden i Paradis løfter hånden unnskyldende mens han sliter med å holde gråten unna. Det er fortsatt tungt å tenke tilbake på dagen som endret alt.

Tørken

Over lengre tid hadde en av krokene som holdt en transformator fast oppe i en høyspentmast blitt utsatt for slitasje. Når vinden var sterk, gynget transformatoren frem og tilbake.

Jernkroken ble sakte, men sikkert slitt, helt til den en dag ga etter. Da transformatoren deiset i bakken og rev med seg en ledning, sprutet gnistene.

Under normale omstendigheter skulle det ha regnet i California den høsten. Men det var lenge siden noe hadde vært normalt. De siste årene hadde delstaten vært rammet av tørke i regntiden.

Høsten 2018 var det spesielt ille. Få steder er de globale klimaendringene så tydelige som på den amerikanske vestkysten. Skogbrannene blir stadig større og farligere. Det gjør dem også mer dødelige.

Gnistregnet antente det meterhøye, knusktørre gresset. Vinden fikk tak i flammene og dro de med seg i rasende fart gjennom Butte-dalen og opp på åssidene.

Før brannen ble oppdaget var det allerede klart at det var for sent å slukke den. Da alarmen gikk, handlet det først og fremst om å varsle de som befant seg i de mest utsatte områdene.

Flukten

Mens befolkningen i Paradise var i ferd med å stå opp og gjøre seg klare for en ny dag var de dødelige flammene på vei mot dem. Først kjente de lukten av røyken.

Så kom det oransje lyset, og med det forståelsen av hva de var i ferd med å bli utsatt for.

Norske Tiril Sofie Mong våknet i vertshjemmet hun bodde i. 16-åringen, som var utvekslingselev på den videregående skolen i Paradise, trodde først det var en vakker soloppgang som farget himmelen.

Men det gikk raskt opp for både henne og de andre i huset at det ikke var noe som helst vakkert som hadde truffet byen på toppen av åsen denne november-morgenen. De rev med seg telefoner, vesker og lommebøker og kastet seg i bilen.

Tirils vertsmor kjørte opp til hovedveien og fulgte den nedover åssiden. Helt til de ble fanget i en kø. Nesten alle var nå på vei vekk fra byen. Vekk fra flammehavet som var i ferd med å sluke den.

Desperate, hostende, gråtende, livredde mennesker. På flukt for livet. Vekk fra døden.

Krisen

Enda en nordmann var i Paradise den dagen katastrofen rammet. Siden 70-tallet hadde stedet vært Olav Johannesens hjem. Det var i dette paradiset han hadde bosatt seg med sin svenske kone Jean, og fått datteren Jenna.

Enkemannen Olav var rammet av kreft, og for svak til å kjøre bil selv. Til alt hell hadde han en legetime tidlig på dagen 8. november.

En kommuneansatt hadde allerede hentet ham da evakueringsordren kom. Også de ble stående i kø nedover dalen.

Flammene kom stadig nærmere. Autovernet langs veien brant. Varmen steg i bilkupeene mens brannvesenets helikoptre slapp pulver over de mest truede områdene.

– Nå er brannene mye større, mye kraftigere og varer lengre enn før.

Den norske historikeren Peder Anker underviser på New York University. Fagfeltet inkluderer klima og miljø. Klimaendringene bekymrer.

Men, han er opptatt av å forklare at det ikke er for sent. At selv om vi ikke nådde de målene som var satt om å snu trenden, så må vi fortsatt gjøre alt vi kan for å redde kloden vi bor på.

Politisk mot

– Nullutslipp innen år 2000 var et mål som kom i 1989. Vi fikk ikke til det. Så nå må vi sette i gang radikal klimapolitikk for å komme i havn, sier Anker.

– Vi har klimaforandringer. Det vil forbause meg om vi ikke kommer opp i over to grader, så nå må vi tilpasse oss det. Det krever ordentlig politisk ledelse.

Han får støtte fra meteorolog Siri Kalvig. I dag er TV 2s tidligere værmelder administrerende direktør i det grønne investeringsselskapet Nysnø Klimainvesteringer.

– Politikerne må evne å ta noen upopulære valg, sier hun, og understreker at hun tror at strømkrisen som har rammet oss det siste halvannet året, gjør nordmenn mer klimavennlige.

– Om ikke annet fordi det gagner lommeboken.

Men også Kalvig er bekymret.

– De siste tretti åra har vi visst at dette er et kjempeproblem. Men å få bukt med klimaproblemene er vanskelig fordi vi kjemper mot en trussel som ligger så langt der fremme.

Håp

Nå jakter ekspertene løsninger.

– Vi må minske forbruket, sier Anker.

– Bruke mindre energi og gå over til en annen type mat. Og så må vi være kreative når det gjelder energiutvikling, fortsetter han.

Kalvig er opptatt av at vi må klare å få til det ekspertene omtaler som negative utslipp. Det kan blant annet gjøres ved å beplante store områder med vegetasjon som har høyt CO2-opptak.

– Vi kan få til karbonfangst og lagring, forklarer hun, og forteller ivrig om utvikling av gigantiske vifter og membraner som suger karbondioksid ut av atmosfæren og lagrer det i bakken.

– Vi kan få det til, men det vil koste og det er beintøft.

Et nytt paradis

De to nordmennene Tiril Sofie Mong og Olav Johannesen kom seg levende vekk fra flammehavet i California 8. november 2018.

Mong reiste hjem til Norge. Johannesen dro til datteren i San Diego helt sør i delstaten. Legene hadde gitt ham to-tre år igjen å leve. Men tapet av alt han hadde ble en ekstra påkjenning. Bare noen få måneder etter storbrannen døde nordmannen.

– Emosjonelt og mentalt ble brannen rett og slett for mye for ham, sier datteren Jenna.

Mange av de som flyktet fra storbrannen, vendte aldri tilbake. Men noen bestemte seg for ikke å gi opp. Chris Anderson har levd i Paradise hele livet. Nå bygger tømreren seg et nytt hjem.

– Det føles godt. Jeg liker det jeg gjør her. Nå handler det om å få det til å se fint og vakkert ut for fruen, smiler han, og forklarer at han ikke tror Paradise vil rammes av en slik katastrofe igjen.

– Jeg tror ikke det. Dette var en sinnssvak brann, og det skjer ikke mer enn én gang. Dessuten er det ikke så mange trær igjen.

Kanskje er akkurat det mest ønsketenkning. For ekspertene mener at tørken kommer til å bli verre de neste årene. I alle fall til vi klarer å snu trenden, og det vil ta tid.

Døden i paradiset

– Det tøffeste var å håndtere folks sorg, forteller gravsjefen Dave Grout.

Selv valgte han å bli boende.

– Jeg satt her og snakket med folk som forberedte sine barns eller foreldres begravelser, sier han mens han tørker vekk noen tårer.

– Vi som bor her er som én stor familie. Vi tok del i hverandres sorg.

Like bortenfor oss graves en ny grav. Slik er livet. En av det lokale brannvesenets stigebiler står rett utenfor gravlunden.

I den hevede kurven står en mann med en motorsag. Et gammelt tre kuttes ned fordi det står for tett opp mot strømledningene.

– Dette vil aldri bli et paradis igjen, sier Dave om Paradise.

– Det kommer aldri til å bli som det var.

Dokumentar Paradise - byen som forsvant vises på TV 2 Nyheter skjærtorsdag klokken 16, med repriser påskeaften 13:30 og første påskedag klokken 19:00. Du kan også se filmen på TV 2 Play.